…. sa kvinnen. «Han har ikke blitt noe mer moden siden vi ble sammen. Selv om vi har etablert oss med barn og hus og sånn. Det virker som han tror at det er greit å bare fortsette som før. Å sitte på nettet til langt på natt i helgene og sove så lenge han vil om morgenen. Sitte på PC’n når han vil og i det hele tatt gjøre som han vil. Han overlater alt med barna til meg, og jeg må nesten tvinge han med på familieting».
-Hva skulle du ønske at han gjorde, da? «Jeg skulle ønske han tok litt mer ansvar. Ikke ventet på at jeg måtte fortelle ham alt han skal gjøre. Snakket med meg om ting, så jeg visste at jeg kunne regne med ham. Sånn som vi har det nå, blir det på en måte meg og barna, og så gjør han det han har lyst til. Det er forferdelig urettferdig».
-Det virker som han tror det er greit, sier du. Har dere snakket om det? «Nei, det har vi ikke. Ikke på lenge, i hvert fall. Vi prater ikke sammen om sånne ting lenger. Vi kjører hvert vårt løp, på en måte».
-Det høres veldig ensomt ut. «Ja, det er veldig ensomt».
Jeg lurer på om det kan være ensomt for dere begge? Og om barna merker at dere to ikke er et team? «Det gjør de sikkert. Jeg har veldig dårlig samvittighet for det. At vi ikke har klart det bedre».
-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Ja, det tror jeg vi har. Han har i hvert fall det».
-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med ham? «Ja, gjerne!»
Se samlivsterapeutens tilnærming i neste innlegg.
