Trine Huseby

Menu

Kategori: Hjelp fra samlivsterapeut

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold Utroskap

Hvordan få gresset grønnere på den «rette» siden?

Couples s'échangant des bisous, signe d'amour et de tendresse.

Aktuelle temaer i media for tiden, er par som opplever at den ene får følelser for en annen, utroskap av fysisk eller emosjonell karakter – og en skilsmissetrend blant de på 55+

I ukens utgave av A-Magasinet kan vil lese i artikkelen «Skal, skal ikke…» at:«Det er noe dypt menneskelig i å ville strekke seg, forandre seg og bli noe mer enn det man allerede er». Samlivsekspert og professor i psykologi, Frode Thuen, sier han har justert sitt eget syn på denne type brudd med årene:

«Jeg tenker oftere i dag enn før at det å forlate ektefellen sin
som resultat av at du har forelsket deg på nytt, ikke er verdt det»

Vurdering og valg må være opp til den enkelte. Men vi som jobber med dette, skylder de som skal ta stilling til et slikt dilemma, å gjøre oppmerksom på mulighetene for å få gresset grønnere på den «rette» siden. Det vil si å få det mer frodig i forholdet man er i.

Mitt inntrykk av at mange ikke er klar over muligheten. Man har kanskje hørt en solskinnshistorie, men tenker at det er utenfor rekkevidde. De som måtte ha et lite håp innerst inne, har ingen idé om hvordan gripe det an, og gir opp uten å ha prøvd.

Hvis dette lyder kjent: skaff hjelp! Kontakt en samlivsterapeut eller et familievernkontor  Vi ser til stadighet at par får det bedre eller mye bedre, den siste gruppen beskriver det gjerne som å «finne tilbake til hverandre».


Relevante innlegg:
Hva er parterapi?
«Hva kan jeg bidra med?»
Å være ensom i et parforhold
Ikke vent for lenge

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon

Invitasjoner & svar

564901

De fleste forbinder invitasjoner med å bli bedt med på kino eller ut og spise. I samlivssammenheng, tenker vi på små, tilsynelatende ubetydelige initiativ til kontakt. Det kan være en kommentar eller et spørsmål, det kan være en klem eller en vennlig hånd som stryker, eller det kan være et kontaktsøkende blikk. Det er avgjørende at en invitasjon til kontakt, blir imøtekommet. Ellers kan det gå galt.

Kvinnen forteller:
«Jeg hadde handlet inn til helgen, og var sliten og stresset. Det var kaldt og jeg frøs veldig på bena, jeg kunne ikke komme fort nok inn. Da jeg kom inn døren, sto han der og sa: «Kom hit, da!» Jeg orket ikke tanken på en klem da, og svarte: «Jeg må få inn varene, bilen er full av poser og jeg er iskald».

Mannen forteller:
«Jeg kunne båret inn alle posene, hvis det var det om å gjøre! Da hun bare gikk, skjedde det noe. Det kunne være det samme med hele klemmen». 

I hennes iver etter å komme i hus og få varmen, overser hun den følelsesmessige avvisningen. Nærheten mellom dem er brutt. Når hun litt senere har båret inn varene og fått varmen, sitter han fortsatt igjen med en følelse av å være uønsket.

John Gottman, amerikansk psykolog og forsker, kaller det «å snu seg mot partneren». Bevissthet om betydningen av invitasjoner og svar, kan føre et par inn på et nytt spor. Det handler ikke om å alltid si ja, men om å gi en respons der den andre kjenner seg møtt. Det kan være ved et vennlig blikk tilbake, at dine hender møter den andres, eller et svar som bekrefter at du er på nett. En alternativ respons i historien over, kunne vært å se på ham, smile og si: «Å, jeg kommer! Vil du være så snill og hjelpe meg å bære inn varene først, det er så kaldt?» 

I samtalen vår jobber vi med å reparere skaden. Når paret får hjelp til å regulere følelser og kommunisere konstruktivt, klarer de å nå inn til hverandre og forstå hverandre. I det vi skal avslutte, reiser hun seg, bøyer seg over ham og omfavner ham. «Jeg er lei for at jeg ikke tok i mot den klemmen!» Hun holder og holder. Han tar rundt henne og stryker henne over ryggen. Nærheten er intakt.

Relevante innlegg:
Kjærlighetsbanken
Raushet
Unnskyld
Det passer egentlig aldri

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

«All in»

coppia si diverte
Jeg har møtt paret to ganger. Første gangen var 1 måned tidligere; da ønsket han hjelp til å styrke parforholdet. Hun ønsket hjelp til å avklare om de skulle fortsette eller ikke.

Denne gangen ønsker begge hjelp til å avklare parforholdet. Det høres kanskje rart ut, men på et ganske tidlig tidspunkt kan man få en sterk fornemmelse av om det er håp eller ikke. Jeg fikk håp for dette paret.

I en høyst alvorlig samtale snakker vi om å fortsette eller å avslutte parforholdet. Om hvor tungt det er å leve som nå, i en uavklart situasjon og et forhold som ikke er spesielt givende. Om hvor tungt det vil være å påføre hele familien et samlivsbrudd. Og hvor tungt det vil være å mobilisere krefter og motivasjon for å gå aktivt inn i en parterapi.

Jeg avslører mitt håp for paret. Jeg sier jeg ser potensial og at jeg gjerne vil være til hjelp. Samtidig kan jeg ikke gi garantier, og jeg uttrykker tillit og respekt for den beslutningen de skal ta.

Paret velger å satse. Han sier det først; han ønsker å leve sammen med henne og han ønsker å gjøre den innsatsen som skal til. Hun dveler en stund ved at hun er fryktelig sliten, hun vet ikke om hun har krefter. Vi ser på hvordan hun kan prioritere parforholdet opp og andre aktiviteter ned. –Før hun sier: «Jeg vil også satse».

Paret forplikter seg overfor hverandre for 1 år. Dette året skal de ikke vurdere å gå fra hverandre. De skal gå i parterapi og de skal gjøre den jobben som trengs. De vil gå «all in». For å understreke betydningen av «all in», spør jeg hver av dem hvilke anstrengelser det vil kreve, ikke å ta forbehold. Litt forbehold legger litt begrensninger på resultat. Dette er definitivt ikke tidspunktet for begrensninger og forbehold.

Han svarer først, igjen: «Når hun har nevnt et tema vi burde prate om, for eksempel ved middagen, og ikke følger det opp etterpå – da må jeg ta ansvar for å ta opp det temaet igjen etter at barna har lagt seg. Jeg pleier å tenke at det er hennes ansvar, siden det var hun som nevnte det. Jeg overlater det til henne. Og så blir det kanskje aldri tatt opp igjen. Det ansvaret må jeg ta nå.» Han har forstått oppgaven.

Hennes forbehold, som nå skal til livs, lyder: «Jeg må prøve å ikke være så avvisende».

Jeg er overbevist om at hvis hun ikke er avvisende og han tar ansvar for å følge opp viktige temaer, er de over et kritisk punkt. Før vi avslutter samtalen, har vi laget en plan. Vi skal treffes oftere. Paret avtaler konkret hvordan de skal forholde seg til hverandre: når og hvordan de skal snakke sammen, hva som er greit og ikke greit når de skal håndtere ulike behov for fysisk nærhet. Hun skal lage en oversikt over «sår som ikke vil gro»; disse skal bearbeides. Sist men ikke minst, får paret i oppgave å planlegge og gjennomføre en kjæresteaktivitet som begge gleder seg til. De går i gang med brainstorming, og det mangler ikke på idéer

Dette paret har det som skal til. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Relevante innlegg:
Rød løper
Gambling i kjærlighet

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

Rullekakens symbolikk

Man comforting his sad mourning friend embracing her in a park

«Jeg lurer på én ting,» sa han: «hvorfor temaet rullekake fortsatt dukker opp etter 25 år?» Han virket oppriktig undrende.

Mannen hadde vokst opp med at hans mor og hans søster bakte rullekake. Det var en del av hans familietradisjon. For 25 år siden laget hans kone sin første rullekake: «Han fikk meg til å prøve!»

Men rullekake er ikke for nybegynnere, og den ble ikke like rund og fin i fasongen. Uten å ane hva det skulle føre til, glapp det ut av ham: «Hvorfor får ikke du kaka like rund som moren min?»

Vi dveler lenge ved temaet rullekake. Jeg stiller spørsmål, han svarer etter beste evne. Vi har ikke kjent hverandre lenge, men han har forstått at jeg vil ham vel. Han ønsker å forstå. Han har allerede forstått at når hun nevner rullekake, er hun frustrert. Men han kan ikke fatte hvorfor hun er det fortsatt.

Jeg vender meg mot henne og stiller flere spørsmål. Hun forklarer at når hun med de beste intensjoner har utrettet noe, kan han vurdere og korrigere resultatet. Hun gråter og er fryktelig trist. «Det sårer så langt inni hjerterota. Jeg prøver å gjøre ham glad. Og så blir det feil.»

Terapeuten: «Var det anerkjennelse du hadde behov for?» «JA!»

Mannen har lyttet oppmerksomt. Han innser at hver gang hun nevner rullekaken, er det fordi hun savner anerkjennelse. Begge er tankefulle. Roen senker seg. Vi avslutter samtalen.

I etterkant tenker jeg at hvis mannen har forstått hva rullekaken symboliserer, gir det ham en unik mulighet for å forstå sin rolle i et mangeårig destruktivt samspill. Jeg møter dem spent en uke senere. De forteller hvordan de har hatt det siden sist, før jeg spør mannen om han fikk svar på spørsmålet om rullekake, i forrige samtale. Han nøler ikke:

«Ja. Det handler om anerkjennelse»

Han innrømmer at det hender han snakker før han tenker. Han sier hun er mer veltalende enn ham. Terapeuten hopper nesten i stolen: «Hørte du det? Fikk du med deg den anerkjennelsen?» Kvinnen blir forlegen og usikker på hva hun skal svare. Dette er nytt for dem begge.

Terapeuten får gleden av å følge paret over i et nytt spor. De utforsker nye veier og gir hverandre mulighet for nye erfaringer med konstruktivt samspill. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Relevante innlegg:
Rød løper
Der er kjæresten din!

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon

På vei til å forstå

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy session

Paret har innsett at de har behov for hjelp – til å forstå hverandre og til å kommunisere bedre. De møter trofast til samtale 2. hver uke. Prosessen tar tid. Noen temaer er i overkant krevende, og det er vanskelig å se løsning. Andre ganger får de gjort mye på 90 minutter, det var etter en slik samtale han sa med glimt i øyet: «La oss ta noe skikkelig tricky neste gang».

Dynamikken hos dette paret er ikke ulike mange andres. Hun står for det meste av snakking og følelser. Hun har ikke behov for å skjule det, hun reagerer på mye og hun vil han skal vite hvor han har henne. Noen ganger er hun fryktelig trist. Andre ganger er hun fryktelig frustrert.  -Så frustrert at hun ber ham dra. Dette har også vært et tema; hun vil jo ikke at han skal dra.

Han har vokst opp med at man ikke snakker og føler så mye. I samlivet med sin kone har han fortsatt med å legge bånd på seg. Det er den måten han behersker best. Det er det som føles tryggest. I parterapi har han blitt utfordret på å dele tanker og følelser, og han har levert. Hun har blitt utfordret på møte ham med anerkjennelse, hun har også levert.

Men noen ganger blir det for vanskelig. I en samtale gjennomførte vi en øvelse for å forstå hverandre bedre. Det var sensitivt materiale. Han klarte det kunststykke å sette seg selv helt til side og sette seg inn i hvordan det er å være henne. Han traff blink. Hun følte seg veldig forstått og virket lettet og glad.

Det var hans tur. Hun har ikke tilsvarende grunnlag for å vite hvor hun har ham; det er en del av samspillsmønsteret deres. Øvelsen er et skritt på vei til å forstå. Ydmykt tok hun forbehold; «Jeg VET ikke, dette er hva jeg TROR». Hun satte seg selv helt til side og analyserte etter beste evne – hvordan hun tror det er å være ham.

Han følte seg ikke forstått. Ikke i det hele tatt. Han sa det rett ut. Hun ble overrasket; traff hun ikke på noe punkt? Hun ble såret; han sa det veldig direkte. Hun følte hun mislyktes; er hun SÅ dårlig til å forstå? Hun var rammet følelsesmessig; ikke det beste utgangspunkt for å å være forståelsesfull i fortsettelsen.

Han forklarte og forklarte – hvordan det ser ut for ham. Det ble mange ord og lange setninger. Hun ble kritisk: «Nå kommer du med en lang tale, jeg forstår bare mindre og mindre.» Ikke det beste utgangspunkt for å forklare videre. Han kom med ulike eksempler, og hun så ikke relevansen: «Hva mener du NÅ?»  Ved oppsummeringen var de enige om at hun forsto ham dårlig. Det ble stille.

Det er ikke så lett å se hva som skjer, når det skjer. Og i hvert fall ikke når man er en del av det. Som terapeut tenker jeg at dette handler ikke om hvorvidt den ene er dårlig til å forklare, eller den andre er dårlig til å forstå. Paret mangler erfaring fra at han deler. Hun mangler innsikt i hvordan det er å være ham. Hvis hun kan gjøre det trygt for ham å dele, kan han komme frem. Jo tydeligere han kommer frem, jo nærmere hverandre kan de komme.

Min intensjon er å hjelpe paret til å bli mer bevisst på hvordan de virker på hverandre. Å se at måten man responderer på, påvirker hvilken retning samtalen tar. Det kan være bittesmå elementer i samtalen: ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk og valg av ord. Vi punktuerer slike øyeblikk og ser hvilken virkning de har. Paret prøver på nytt og på nytt, å gi respons med anerkjennelse og omsorg. Så det blir trygt å være den man er.

På den måten kan man bryte ned barrierer og forstå hvordan verden ser ut fra den andres ståsted. Og snakke om de vanskeligste temaer og komme i mål. Paret er på rett vei.

Relevante innlegg:
Utdrag fra en parterapi
Hva er parterapi?

Kategorier
Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Jeg skulle ønske jeg kunne blitt kjent med deg på nytt»

Couple looking to each other during therapy session while therapist watches

Uttalelsen falt fra en mann som har vært gift i flere år. Han og hans kone er på mange måter ulike. De finner hverandre interessante og inspirerende å leve sammen med. Sammen klarer de å skape situasjoner der de nyter hverandres selskap. Ulikheten kan også føre til friksjon i forholdet.

I perioder med mye ansvar og store påkjenninger, har de ikke alltid klart å være nær og dele. Når hans prioriteringer og valg har fått konsekvenser for familien, har hun ikke visst hvordan han har tenkt. Hun har ikke visst hvorfor det var nødvendig for ham å gjøre som han gjorde, og ikke forstått at det var det beste han klarte. Han har ikke sett hvilken innvirkning det har hatt på henne.

Han ser det nå. Vi har snakket sammen i 90 minutter. Begge har lyttet intenst til den andre. Det har ikke vært avbrytelser og anklager. De har gitt hverandre rom til å forklare hvordan det var å være dem. Den gangen han reiste bort da hun trengte ham, opplevde hun som et stort svik. Han ser det nå.

Hun føler seg forstått. Hun hører at han skulle ønske han hadde gjort det annerledes, men at han ikke var i stand til det da. Han er i stand til det nå. Hun føler seg tryggere. -Det er ikke noe han ønsker mer, enn at hun skal føle seg trygg og stole på ham. Hun trenger det. De trenger det.

Han blir sittende stille og se på henne med omsorg i blikket. Han strekker ut hånden og tar hennes. Hennes hånd møter hans med trygghet og tillit. Han får siste kommentar før vi avslutter: «Jeg skulle ønske jeg kunne blitt kjent med deg på nytt.»

Mannen skulle ønske de kunne fått en ny start. Han skulle ønske noe var ugjort: valgene som satte så dype spor. Uttalelsen gjør inntrykk også på terapeuten. Men sett fra mitt ståsted, har deres erfaringer gjort at de ble nettopp det paret de ble: såret OG sterkere.

 

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

Hopeless man with hands up and suspicious wife

Jeg snakker med en mann som er fortvilet. Han forteller at kona alltid har forventet større innsats fra hans side; i forhold til barna, hjemmet, parforholdet. Etter at de fikk barn, hadde de begge mer enn nok med sitt. Det ble mindre nattesøvn, alltid oppgaver som ventet, stadig mas fra henne. Det raste på med nye forventninger. I tillegg til jobben, barna og familien, ville hun pusse opp huset, at de skulle være sosialt aktive, trene og reise. Han sier han ble med på det alt sammen, men han klarte ikke leve opp til hennes forventninger 100%.

Kvinnen han ble forelsket i, har blitt til en misfornøyd, sur og masete kone. Det er ikke trivelig i det hele tatt. Hver gang de snakker om det, er hun full av bebreidelser. Hun peker på feil han gjør og alt han burde gjort. Hun blir irritert i stemmen og ramser opp. Han orker ikke disse samtalene, taktikken er å jatte med og vente til hun har tømt seg.

«Hva synes du selv, da?» Mannen forteller at kona har tatt veldig mye ansvar for familien. Han sier det tok tid for ham å omstille seg da de fikk barn, hun gjorde nok mer enn ham. Han sier hun gjør alltid mer enn ham, hun er tidligere ute, hun er nøyere med ting, hun blir liksom aldri fornøyd. Han kommer alltid til kort. Mannen sier han vet han burde gjort mer, men han blir ikke motivert av at hun er så misfornøyd, tvert i mot. Han sier han har prøvd å tilby seg å hjelpe til, han har gjort ting uten at hun har bedt om det. Han har støvsuget på eget initiativ, da syntes hun det var et dårlig tidspunkt etter at barna hadde lagt seg. Han har foreslått at de to skulle dra ut og spise, da syntes hun ikke de skulle bruke opp barnevaktene. Han har tatt initiativ til å reise bort en helg, da avviste hun det med at det ble mer styr enn hygge. Hvis han drar og handler mat, klager hun på alt han har glemt å kjøpe. Det siste som skjedde, var at han tok med barna ut noen timer for at hun skulle få ro og fred hjemme for seg selv. Han sier han var ganske fornøyd og at han og barna hadde det hyggelig på besøk hos besteforeldrene. Da de kom hjem, var hun misfornøyd for at de hadde vært borte så lenge, og for at de hadde spist middag uten henne. Mannen er virkelig fortvilet.

Han vil veldig gjerne at de skal ha det bra sammen. Han vil gjerne ta sin del av ansvaret. Han prøver på ulike fremstøt, men uansett hva han gjør, blir det feil for henne. Han føler seg mislykket og avvist. Derfor spør han en han har tillit til. Han får anerkjennelse for håpløsheten han opplever. Det er urimelig å forvente at alt skal skje på hennes premisser. Det er frustrerende når innsatsen hans ikke blir regnet med, eller når konstruktive forslag blir avvist. Det er veldig demotiverende å føle at man mislykkes, uansett. Med denne anerkjennelsen blir han i stand til å se det fra kona sitt ståsted.

«Hva tror du er den viktigste grunnen til at hun er så misfornøyd med alt du gjør?» Mannen sier han tror det er fordi hun føler hovedansvaret, uansett. Han tror hun føler seg alene med det og at hun tror han bryr seg mindre enn han gjør.
«Du tror hun føler hovedansvaret?» «Ja.»
«Og du tror hun føler seg alene?» «Ja.»

«Og hun tror ikke du bryr deg så mye?» «Nei.»
Mannen blir tankefull: «Jeg skjønner at jeg må gjøre noe med det.»

Sammen leter vi etter strategier. Med utgangspunkt i at hun er sliten av å ha hatt hovedansvaret, at hun føler seg ensom i parforholdet og at hun ikke tror han bryr seg – noe han gjør. Han vil fortelle henne hva han har tenkt at det handler om, og høre om det stemmer. Han vil fortelle henne at han føler ansvar og at han bryr seg, og at han forstår at hun har blitt usikker på det. Han vil forsikre henne om at han gjerne vil bidra mer. Han vil si at det er en nødvendighet for ham å få gjøre ting på sin måte, at han håper hun forstår. Det handler om å bli anerkjent for den han er; mannen hennes, pappa’n til barna, seg selv med sitt repertoar. Han vil invitere henne til en gjennomgang av oppgavene og hvordan de kan løses. Han vil foreslå en prøveperiode hvor de løser ting på nye måter.

«Hva hvis hun hun begynner å bebreide deg, peke på feil du gjør og alt du burde gjort?» Han svarer at da skal han høre på hva hun har å si, uten å jatte med. Han skal si at han skjønner. Og la henne oppleve at han skjønner. Det blir enklere for ham når han vet at ikke alt han gjør, er feil.

Relevante innlegg:

 

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut

Hva er parterapi?

love, family, phychology and happiness concept - young couple hugging at psychologist officeMange har en formening om hva parterapi går ut på, men vil gjerne vite mer.

En parterapi starter med at et par oppsøker en terapeut fordi de ønsker hjelp til å få et bedre parforhold. Det kan for eksempel være å bli bedre på kommunikasjon, forstå hverandre bedre eller få mer nærhet i forholdet. Det kan også være hjelp til å håndtere et konkret problem.

Hvert par har sin egen historie og sin egen dynamikk. Og hvert par har sine ønsker, håp og drømmer for forholdet. Noen ganger har den ene tenkt grundig gjennom ting og har lett for å sette ord på det, mens den andre trenger tid til å tenke og å bli forstått uten så mange ord. Terapeutens  tilnærming og metode blir tilpasset det enkelte par, derfor blir ingen parterapi lik.

Parterapi kan se slik ut:

  • Paret presenterer hva de ønsker hjelp til og terapeuten foreslår hvordan vi konkret kan jobbe med dette, det kan f.eks. være ved å skille mellom rasjonelt og irrasjonelt, bli bevisst hvordan man virker på hverandre, vurdering av hvordan begge kan bidra, finne mer hensiktsmessige strategier
  • Paret forteller om seg selv, deres erfaringer og ønsker og behov
  • Terapeuten bidrar med faglig kompetanse, som for eksempel hvordan vi kan forstå psykologiske mekanismer og samspill mellom mennesker
  • Terapeuten har ansvar for å strukturere samtalene slik at begge får frem det de har på hjertet innenfor en konstruktiv ramme. Terapeuten har også ansvar for å sikre systematisk arbeid mot parets målsetning
  • Terapeuten bidrar med å speile tilbake det paret deler, stille spørsmål ved etablerte tankemønstre og bidra med nye innfallsvinkler
  • Terapeuten bidrar til tydeligere kommunikasjon, og fungerer noen ganger som en slags tolk mellom de to
  • Terapeuten deler tankemodeller og teknikker, for eksempel Å ramme inn en samtale, Pause fra problemer og Time-out
  • Paret kan få konkrete oppgaver for å trene i praksis, se Forstå hverandre bedre

Gjennom terapien får paret ny kunnskap og dypere innsikt, slik at de ser ting annerledes. Denne utviklingen gjør at man ikke i samme grad er bundet at av gamle handlingsmønstre, men utvikler nye strategier og får nye erfaringer.

Samtalene varer i ca 60-120 minutter, avhengig av hvor man søker hjelp. Antall timer varierer. To sentrale suksessfaktorer er parets motivasjon for endring, og alliansen mellom paret og terapeuten – «kjemi» om man vil. Parterapi er som å legge ut på en reise, det kan være både strevsomt, spennende og veldig lærerikt.

Relevante innlegg:
Der er kjæresten din!
Rød løper
Oppdrag parterapi
Utdrag fra en parterapi
Ikke vent for lenge!
Han vil ikke bli med til samtaler
Ikke glem mannen din
Veien til kvinnens hjerte

Kategorier
Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

«Han vil ikke bli med til samtaler»

Beautiful girlfriend on boyfriends back
«Etter flere år sammen, har det vokst frem et behov hos meg for at mannen min og jeg kommer nærmere hverandre. Vi har ikke lenger så mye felles og jeg føler sjelden at vi er helt på nett. Det er ingen tvil om at vi er glad i hverandre, men vi har nok veldig ulike behov når det kommer til fortrolige samtaler. Jeg har tenkt på dette ganske lenge, og foreslått å oppsøke noen å snakke med. Mannen min er veldig kritisk til «terapeuter». Men aller mest tror jeg han er redd for hva det ville innebære. Jeg tror ikke jeg vil komme noen vei med å presse ham, men det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå, uten utsikter til bedring. Hva råder du meg til?»

Til kvinnen som ønsker å komme nærmere mannen
Først vil jeg anerkjenne ditt ansvar for parforholdet. Når to mennesker er glad i hverandre og har levd sammen så lenge at parforholdet ikke lenger går på skinner, er det helt nødvendig at noen tar ansvar. Det gjør du. I stedet for å gi opp, som noen ville gjort. Eller «se det an», som mange velger. I min praksis ser jeg hva det ofte fører til.

Det er ikke uvanlig at par er i utakt i forhold til når det trengs en innsats for parforholdet. Hvis den som uttrykker dette behovet ikke blir møtt, er det ofte bare et spørsmål om om tid før hun eller han mister motivasjonen for å bli i forholdet. Når den andre skjønner alvoret, kan det være for sent.

Den som avviser et slikt initiativ, tar en kjemperisiko

Det bør mannen din bli oppmerksom på. Hvis han leser dette, vil han trolig bli urolig. Det kan være skremmende å tenke på at:

  • Hun har savn i forholdet; hvor omfattende er det? Hva vil det kreve av meg? Vil jeg strekke til?
  • Hun har tenkt mye på dette; vil jeg bli konfrontert og anklaget?
  • En vilt fremmed kan spørre og grave i personlige anliggender, orker jeg det?
  • Blir jeg presset til å snakke om ting som gjør meg usikker?
  • Hva om vi bare roter det til og det blir enda verre?

Jeg har møtt mange menn som i første samtale har gitt uttrykk for skepsis eller at de er ukomfortable. Jeg ser på denne direktheten og åpenheten som en styrke; det er starten på en samtale preget av gjensidig respekt. Å møte opp på tross av skepsis, er også et signal: her er ikke likegyldighet, her er en som vil være med der det skjer. Dette blir gjerne starten på flere samtaler der vi har dugnad for at paret skal få det bedre. Nesten uten unntak forsvinner skepsis og ubehag etter første samtale. –Men hvordan kan man vite det hvis man ikke har forsøkt? Eller hvis man har vært så uheldig å gjøre en negativ erfaring? I så fall håper jeg det er mulig å gi det en ny sjanse.

Råd til deg som ønsker samtaler
Det er avgjørende at han forstår hvor viktig dette er for deg. For parforholdet. For ham. NÅ. Det kan nesten ikke sies tydelig nok, derfor anbefaler jeg at du får ham til å «kvittere» for at han har forstått budskapet ditt. Si det så tydelig du kan og spør hva han har oppfattet, jfr. Tale-/lytteteknikk Jeg er i utgangspunktet ikke tilhenger av press, men erfaring tyder på at det kan være nødvendig i slike situasjoner, jfr.  Å være ensom i et parforhold Hvis han fortsatt ikke vil være med, foreslår jeg at du oppsøker noen å snakke med på egen hånd. Herfra er utfallet mer usikkert.

Råd til den som ikke ønsker samtaler
«Det er veldig lite tilfredsstillende å fortsette som nå,» kan i løpet av noen måneder gå over til «Det er uaktuelt å fortsette.» Tar du den sjansen?

Bli i det minste med til én samtale, som en test. Vær ærlig på din motstand. Sjekk ut hvorfor dette er så viktig for din kone. Spør hva hun ser av potensial. Be terapeuten være konkret på hva dere kan få ut av det. Mange har blitt positivt overrasket. Sannsynligvis har du mer å vinne enn å tape.