Kategori: Hjelp fra samlivsterapeut

«Hun bestemmer alt»

Publiseringsdato april 13, 2017

…. sa mannen. «Det er hun som bestemmer når ting skal skje og hvordan det skal være. Alt med barna, det nytter ikke hvis jeg er uenig. Hun får det som hun vil, uansett. Og hun allierer seg med barna, så det nytter ikke for meg å prøve å komme til».

-Hvordan allierer hun seg med barna, da? «Nei, hun prater med dem før hun prater med meg. Så mener de liksom det samme, og når jeg blir involvert, har de blitt enige for lenge siden. Om hva vi skal gjøre i helgen, for eksempel. Jeg har lyst til å slappe av litt i helgene, da er jeg sliten etter en lang uke med masse som skjer. Vi kan godt gjøre noe med barna og, det er ikke det. Men ikke hele tiden. Det er viktig at vi voksne får mulighet til å hente oss inn igjen også. Men hvis jeg sier det, sier hun bare at jeg er en egoist. Jeg mener at jeg ikke er det. Jeg mener det er hun som bestemmer alt, det er det som er problemet.

Hun vil at vi skal dra på shopping og café og besøke venner. Det er når hun er i godt humør; «oppe» liksom. Da skal alt skje på en gang. Jeg prøver å henge med, men det føles ikke riktig. Og så går det veldig opp og ned, det er nesten det mest slitsomme. For innimellom blir hun helt utslitt, og da orker hun ingenting. Da må jeg nesten liste meg på tå rundt henne for å ikke bli bombardert av klager. Da vil hun gjerne at jeg skal massere henne og sitte sammen med henne og se på en av de seriene hun følger med på. Det der er ikke meg, altså».

-«Det føles ikke riktig. Det der er ikke deg» – hvordan da? «Jeg synes ikke hun har noe mer rett til å bestemme enn meg. Det føles som om hun er mer viktig, som om hun har enerett på det området. Hun går rundt som ei dronning hjemme, men det er hun ikke!»

-Dette høres ikke bra ut, ikke for deg, ikke for barna. «Nei, det er nettopp det!»

-Og ikke for henne. «Hvordan da, mener du?»

-Kan det hende dere har mistet strukturen i familien; at det har blitt uklart hvilke roller dere skal ha i forhold til hverandre? «Det har vi sikkert!»

-Vil du være med på å utforske dette videre, sammen med henne? «Det vil jeg gjerne».

Se hennes versjon i neste innlegg.

«Dette blir jo nesten litt kleint, da»

Publiseringsdato april 9, 2017

…. sier kvinnen foran meg. Hun og samboeren har fått en oppgave jeg av og til gir til par for å komme over i et spor med anerkjennelse. – Hvis det er lenge siden sist, kan terskelen være høy.

Paret har fått et ark med eksempler på setninger om hva man setter pris på hos den andre. De skal velge et avtalt antall setninger og si dem til hverandre. Det er enklere når noen andre har laget alternativene. Samtidig blir det ekte, for man velger selv hva man vil si. Etter å ha trent på dette, blir terskelen lavere for å gjøre det hjemme.

Par som vil gjøre en innsats for forholdet, svelger unna kleinhet og ser på hverandre og sier:

Hun:
«Takk for at du hørte på hvordan dagen min var»
«Det betyr utrolig mye for meg når du er så flink med ungene»
«Du lukter så godt»

Han:
«Takk for at du lagde middag. Det smakte nydelig»
«Du kysser så bra»
«Takk for at du er en sånn kjempeflink mor»

-Er det rart jeg påstår å ha drømmejobben…?

Relevante innlegg:
Har du sagt det til ham?
Det passer egentlig aldri

Historier Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon

«Jeg prøver på min måte»

Publiseringsdato mars 24, 2017

Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.

Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.

Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»

Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».

Jeg gleder meg til neste nivå.

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

Historier Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

«Jeg tror vi finner en løsning»

Publiseringsdato februar 19, 2017

… sa han som siste ord før de skulle dra. Paret går i parterapi og har kommet til siste punkt på listen over vanskelige temaer: ekteskap.

Hun vil gifte seg, han vil ikke. Deres erfaring med temaet til nå, er at hun bringer det på bane ca hvert halvannet år, og det blir krangling hver gang. Gjennom parterapi har de fått nye måter å kommunisere på og jobbet seg systematisk gjennom vanskelige temaer. Denne gangen gjør vi en øvelse i å forstå hverandre bedre. I tillegg får paret i hjemmeoppgave å vurdere:

-HUN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom hun gir slipp på sitt ønske om å gifte seg, og forsoner seg med situasjonen?
-HAN: Er det noe som vil påvirke kvaliteten ved forholdet positivt, dersom han gir slipp på sitt prinsipp, og blir med på å gifte seg?

Paret sier de tar oppgaven. De skal ikke dele sine tanker om temaet før vi sees igjen. Vi avslutter samtalen med at begge skal si en setning som gjør godt for den andre å høre. Det er da han sier:

«Jeg tror vi finner en løsning»

Hun ser oppmerksomt på ham. -Det ville ikke vært rart om hun tolket ham dit hen at han vil gi etter. Jeg tror ikke han mente at han har tenkt å gi etter. Jeg tror derimot hans løsningsfokuserte utsagn handler om to ting:

Paret har fått erfaring med å håndtere vanskelige temaer – det gir grunn til å tro at de klarer dette også
De har erfart at når begge bidrar, gir det resultater. Han innser at en av dem må bidra her. Han vet ikke hvem, men han tror ingen av dem er helt låst

Da dette innlegget ble skrevet, visste ingen utfallet. Men jeg var overbevist om at han hadde rett. Tre måneder senere møtte jeg paret for en oppsummeringssamtale. Han hadde funnet en løsning…

Relevante innlegg:
Bør han fri?
Den magiske bryllupsnatten

Historier Hjelp fra samlivsterapeut

«Det går bra»

Publiseringsdato januar 22, 2017

Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han så stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold
Hvordan skal jeg trøste?

Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold Utroskap

«Det har jeg ikke fortalt til kona…»

Publiseringsdato januar 15, 2017

Utroskap er et av de temaene mange par søker hjelp for. Denne mannen hadde tatt kontakt pr. telefon og sagt at han «måtte få en orden på ting». Han ønsket å komme alene i første omgang, deretter sammen med sin kone.

Mannen jeg møtte, var godt forberedt og hadde bestemt seg for hva han ville si. Han hadde vært utro og han og kona hadde lagt det bak seg og ønsket å se fremover. Han virket lettet over at han ikke møtte fordommer, men forståelse. Mannen delte sine savn i ekteskapet gjennom mange år, og sine følelser for den andre kvinnen. Han beskrev hvor de hadde møttes, og hvor mange ganger. Tilfeldig og helt uskyldig i starten. Inntil han tok det første initiativet. Måten han omtalte møtene deres på, var ganske overfladisk, og da jeg spurte om det hadde vært noe seksuelt, stoppet han opp.

Det hadde vært noe seksuelt. «Men det har jeg ikke fortalt til kona mi». Lettelse ble erstattet med frykt. Mannen forklarte unndragelsen med at kona ikke hadde spurt, og med et ønske om å skåne alle parter. Han lurte på om det kunne være nødvendig å fortelle det, nå når de hadde lagt det bak seg.

Vi snakket om parets beslutning om å satse, og om ønsker og håp for fremtiden. Mannen trengte ikke lang tid på å forstå at hans mulighet for tillit, lå i å være 100% ærlig. Mulighet for nærhet lå i å være åpen. Og mulighet for fortrolighet, lå i å dele sine tanker med henne, i stedet for å være alene om dem og bekymre seg for om hemmeligheten ville bli avslørt.

Mannen som reiste seg for å gå, hadde tatt en beslutning. Han gruet seg til å fortelle det, og fryktet for reaksjonen. Men han valgte sikreste strategi for å bygge tillit.

Slik kommer man videre etter utroskap:

Definitivt brudd med den tredje parten.
Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen.
Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner.
Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte.
Iverksetting av tiltak for å bygge tillit.
Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det måsnakkes, selv om det er smertefullt for begge parter.
Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen.
Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt.
En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover.
Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe.

Relevante innlegg:
DET kan jeg ikke si til NOEN
Utroskap – hvor går grensen?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

Har vi SMÅ eller STORE problemer?

Publiseringsdato desember 27, 2016

For den som opplever problemer i samlivet, kan det være vanskelig å vite om de er små eller store. Noen par oppsøker hjelp og sier: «Dette er håpløst», som for å forberede terapeuten. Andre sier unnskyldende: «Våre problemer er sikkert helt banale».

Det finnes ingen entydig definisjon av små og store problemer. Det avhenger i stor grad av dem som opplever problemene, og blant annet:

Tidligere erfaringer
Innstilling
Ressurser
Nettverk

Med egne ressurser og støtte i nettverket, er det gode muligheter for å takle utfordringer. Dersom dette ikke fungerer, kan det være klokt å søke hjelp. Noe av det familievernkontoret eller en samlivsterapeut kan bidra med, er å sortere tanker og følelser, se ting i perspektiv – og hjelp til å se hvordan det vanskelige kan håndteres eller bli til å leve med.

Noen ganger har paret ulik innstilling: den ene opplever problemene i samlivet som store, mens den andre er mer avslappet og tror det vil ordne seg. Erfaring fra arbeid med par, viser at det sjelden er smart å vente, dersom den ene mener det er behov for å søke hjelp. Se «Han vil ikke bli med til samtaler»

Når den ene bekymrer seg, er det fordi hun eller han fortsatt har engasjement. Når den ene tar initiativ, er det fortsatt håp. En prosess basert på engasjement og håp, er mer konstruktiv og gir raskere resultater enn når det har gått over til likegyldighet og tvil. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Jeg har mistet følelsene
Tåler hun ham?
Å være ensom i et parforhold
Mannen min er ikke dyp nok
Uansett hva jeg gjør, blir det feil
Jeg blir så misunnelig på andre
Jeg ønsker meg litt forandring
Hender det at løpet er kjørt?

Hjelp fra samlivsterapeut Parforhold

«På hytta går det alltid bra»

Publiseringsdato juni 17, 2016

… sier paret og er enige. De strever stadig voldsomt i hverdagen, med små og store problemer. Om «dine barn og mine barn», om ansvarsfordeling og egentid. Derfor har de oppsøkt hjelp.

Jeg har ikke truffet dem mer enn et par ganger, da de kommer tilbake og sier at de har hatt det kjempefint sammen. Som vanlig blir jeg opptatt av hva som har ført til positiv utvikling, og stiller spørsmål. Det skal vise seg at det ikke er parterapien som har gitt resultater, men snarere andre omgivelser: paret har vært på hytta. «På hytta går det alltid bra», sier de nærmest i kor.

Det blir mindre viktig om det var parterapien som ga ny innsikt, eller om det er konteksten på hytta som gir endret atferd. Det interessante er hva som skjer på hytta. Man trenger ikke være detektiv for å forstå det, og man trenger ikke være ekteskapsmester for å klare det: på hytta skjer det som paret og jeg i fellesskap skal forsøke å overføre til hjemmebane.

Hun sier: «Han er mer oppmerksom». Han sier: «Hun kritiserer ikke». Med ett vet alle tre akkurat hva som skal til. Med et klart definert mål og to som drar i samme retning, er det innenfor rekkevidde.

Relevante innlegg:
Rød løper
Prioriteringer

Hjelp fra samlivsterapeut Kommunikasjon

«Jeg vil bare ha et normalt forhold!»

Publiseringsdato mars 23, 2016

«… ikke så mye tull!» Han som sa dette, var frustrert. Det var mye uenighet og krangler om småting. Vanskelige temaer kom opp, igjen og igjen. Han fortalte at siden sist de var til samtale, hadde de nesten gjort det slutt.

I de fleste forhold finner vi uenighet, diskusjon og krangel. Det går opp og ned – dette er «normalen». Det er lite sannsynlig at man styrer unna ved å prøve seg i nytt forhold. Men – det er mulig å begrense krangling og få bedre samspill, for eksempel ved:

Å sortere hva som må snakkes om og hvor man skal sette strek, jf. Tema eller hendelse og Snakking er overvurdert
Avgrense samtaler om vanskelige temaer jf. Å ramme inn en samtale
Bedre balanse mellom det som er godt og det som er strevsomt, jf. Riktig rekkefølge

«Tullet» hadde blitt overveldende, og mannen var oppgitt. Vi så på samspillsmønsteret i et overordnet perspektiv og vi skjerpet kommunikasjonsteknikk. Mannen sa det var en lettelse å få snakket om det. Han var klar for ny innsats.

Relevante innlegg:

Jeg blir så misunnelig på andre

Jeg ønsker meg litt forandring

Hjelp fra samlivsterapeut

Drømmejobben

Publiseringsdato februar 7, 2016

I mitt arbeid ved familievernkontor og som samlivsterapeut, møter jeg helt vanlige mennesker i helt vanlige livssituasjoner. Ikke sjelden kjenner jeg meg igjen i det de strever med. Fra naturens side har vi mennesker veldig mye til felles når det gjelder hva vi trenger og hva vi føler i møte med andre.

Det som gjør situasjonen så spesiell, er at menneskene jeg møter, viser stor grad av tillit, de åpner seg og deler det de tenker og føler. De forstår at jeg vil dem vel. Der deres tillit møter mitt ønske om å hjelpe, skjer det noe.

Vi opplever et fellesskap og en nærhet. Noe av det som gjør mest inntrykk, er når mennesker jeg sitter overfor, får kontakt med egne følelser. Det kan for eksempel være frustrasjon over partneren, som får en helt annen form når man beskriver det for en profesjonell hjelper, enn når man med kritiske kommentarer rammer den andre i en travel hverdag. Frustrasjonen inngår i en større sammenheng.

En annen ting som gjør inntrykk, er når de to som utgjør paret, får kontakt med hverandre. Endringen i rommet er til å ta og føle på. De formulerer seg mer forsiktig, i frykt for å støte den andre bort. De ser på hverandre med vaktsomme blikk, usikre på den andres reaksjon. Anspent og samtidig til stede. Jeg tror dette er øyeblikk som alle par innerst inne søker, med mulighet for en helt spesiell nærhet. Og mulighet for å reparere, der det tidligere har gått galt.

Det gjør også inntrykk når to som pleier å skylde på hverandre, i stedet retter pekefingeren mot seg selv og innrømmer egne svakheter. Det har en forsonende effekt. Når HAN for eksempel sier: «Jeg har litt kort lunte noen ganger. Det hender jeg sier ting som jeg ikke burde sagt». Eller når HUN sier: «Jeg er ikke så god til å vise ham at jeg er glad i ham.» Man behøver ikke være terapeut for å forstå at det er trist. Når de to hører den andres ydmykhet, blir begge mer forståelsesfulle og mer velvillig innstilt.

Noen ganger ler vi hjertelig sammen. Det kan være en av oss gjør eller sier noe som kommer helt feil ut eller bare blir komisk. Midt i alt det alvorlige, oppstår et befriende pusterom av felles glede. Jeg må også trekke på smilebåndet når par med selvironi beskriver egen tilkortkommenhet, og ser på hverandre med glimt i øyet.

Også en samlivsterapeut kan ha en dårlig dag. –Som den morgenen jeg dro hjemmefra etter en krangel med den ene datteren min, med storesøster som publikum. Jeg «slapp» ytterdøren igjen etter meg litt hardere enn beregnet, og gjorde en kort vurdering av at jeg ikke hadde tid til å gå inn igjen og si at det ikke var meningen. Det skulle jeg angre på resten av dagen. Da jeg kom hjem, unnskyldte jeg meg uforbeholdent. Storesøster utbrøt lettet: «Det var godt du sa, mamma! Da du hadde dratt, tenkte jeg: «Det var DEN familieterapeuten…»

Det er et mål å avslutte vanskelige samtaler som venner. Før jeg avslutter med paret, ber jeg begge tenke ut en setning som de vet vil gjøre den andre godt. Det kan være hva som helst, smått eller stort. De sitter stille og tenker inntil begge har gitt signal om at de er klare. Leseren kan sikkert forstå at en samlivsterapeut blir berørt når to som strever og savner og kanskje har gjort det lenge, med stort alvor sier: «Jeg vil gjøre så godt jeg kan for å gi deg det du trenger», «Jeg ble glad når du tok hånden min» eller «Jeg har tro på dette, at vi skal få det til» .

Jeg har drømmejobben.

Relevante innlegg:
Hva er parterapi?
Utdrag fra en parterapi