Trine Huseby

Kategorier
Parforhold

Frihet og forpliktelse – hårfin balanse

Side view of annoyed couple standing back to back at home

De fleste mennesker har behov for frihet. Frihet til å gjøre egne ting, være alene, ta selvstendige valg. Noen ganger kan dette komme i konflikt med parforholdets og familiens behov for forpliktelse. Forpliktelse til ansvar, prioritering, lojalitet.

Hvor denne balansegangen går, varierer med hans og hennes individuelle behov – og deres idealer for et parforhold og en familie. Det finnes ikke EN standard, men det er mulig for hvert par å finne balanse.

Det betyr for det første at man våger og velger å ta tak i temaet. Deretter at begge erkjenner at paret er den 3. part i forholdet. Og til sist at man klarer å dele personlige tanker, følelser, behov. Med kjærlighet som utgangspunkt og en felles interesse i å finne balanse, er det mulig.

Et par jeg snakker med, hadde det sånn at hun var livredd for å gi ham frihet. Fordi hun følte at det var det eneste han ønsket og at han alltid ville ha mer. Hun var redd at hvis hun ikke tviholdt på ham, ville han forsvinne helt for henne. Han på sin side opplevde henne som veldig kontrollerende. Han ville ikke finne seg i det og gjorde opprør ved å kjøre eget løp, laget egne avtaler og droppet å si fra. Situasjonen var fullstendig låst. I parterapi nådde vi inn til kjernen – og til parets overraskelse løste floken seg: hun slapp kontrollen og han engasjerte seg av egen vilje. Hun ble mer hengiven, han ble mer involvert og de kom nærmere hverandre.

Noen har dårlige erfaringer med temaet og går rett i angrep/forsvar når det dukker opp. Andre unngår temaet av frykt for å miste frihet. Det er litt som å stikke hodet i sanden, for uansett vil valgene vi tar, prege hvordan vi har det med oss selv og med hverandre. Hva med å ta tak i temaet med ny innfallsvinkel: du, jeg og paret?

Relevante innlegg:
Småbarnsfase og parforhold
Er det greit å være egoistisk?
Kona mi er kontrollfreak
Uansett hva jeg gjør, blir det feil

Kategorier
Parforhold

Soulmate

beautiful young happy coupleJeg tror de fleste innerst inne ønsker en soulmate som kjæreste.
–Og så opplever mange at man er for ulike, man forstår ikke hverandre, det føles ikke akkurat som om den andre er ute etter en soulmate…

Det er ikke alltid man er i takt med hensyn til når man ønsker en soulmate, eller bevisst på hva det innebærer. Her er en oppgave:

«Hva betyr soulmate for deg?»

Gå en spasertur eller ta en kjøretur med soulmate som tema. Spør hverandre hva dere legger i begrepet. Lytt oppmerksomt til hverandres svar – det er avgjørende. Bruk god tid, kanskje det er savn som er vanskelig å sette ord på. Finn ut hva som stemmer allerede. Og ikke minst, finn ut om det er muligheter dere enda ikke har utnyttet – for å bli mer soulmates.

For par som ikke synes de kommer helt i mål, les Kjærlighetens tre porter.

Relevante innlegg:
Du forstår meg best i hele verden!
True love

 

Kategorier
Historier Kommunikasjon

Om å ta seg sammen

Couple meeting advisor at home

Paret starter samtalen med at de har hatt en bedre periode. «Inntil mandag», sier hun. Det er fire dager siden. Paret forteller at mandag hadde de en konflikt om et stadig tilbakevendende tema. Etter det har kommunikasjonen vært «elendig».

Vi jobber med det aktuelle temaet i 55 minutter. På bakgrunn av det paret har snakket om, foreslår jeg utkast til en avtale mellom dem. Hun svarer at hun er på glid, men hun klarer ikke strekke seg lenger akkurat nå. Han svarer at han har ikke lyst til å gå inn på en avtale han ikke vet om han klarer å holde. Og vi blir nødt til å avslutte samtalen -uten noen avtale mellom dem. Jeg spør: «Hvordan blir det for dere å gå nå? Er alt det fine dere hadde, borte? Eller er det mulig å finne tilbake til det?»

HAN: Jeg tror det.
HUN: Det tror jeg og! Men da må vi starte på null når vi går ut døra her.
HAN: Ja, da må vi starte på null når vi går ut døra her.

Hun smiler.

JEG: Så bra! Jeg skjønner at det er en kraftanstrengelse for dere begge.
HUN: Nei, det er ikke en kraftanstrengelse, jeg blir lettet, jeg!
HAN: Nei, det er ikke en kraftanstrengelse. Eller jo, jeg får gå litt i meg selv. Det er jo det. Men det kjennes ikke noe bra å tenke på i etterkant, at jeg skulle tatt meg sammen, og så klarte jeg det ikke.

Det handler om å ta seg sammen.

Relevante innlegg: