Del 2/2
I forrige samtale med paret, beskrev han hvordan det var for ham da de hadde det vanskelig og hun ble taus. I denne samtalen viser hun samme ydmykhet og interesse: hun ønsker at han skal føle seg forstått. Hun vil være der for ham.
Mannen sier de har ikke snakket om hvordan det var for ham før, han trenger å prate om det. Han forteller: «Jeg var fortvilet. Og jeg var redd. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre». På spørsmål svarer han at han ikke hadde noen han kunne henvende seg til for å få støtte eller råd. Han har følt seg helt alene med et overveldende stort problem: total avvisning. «Jeg følte meg maktesløs».
Han deler flere erfaringer der han har følt seg maktesløs. Han blir trist, hun stryker ham på kinnet og sier hun forstår. Han fortsetter og hun tar hånden hans. Paret er følelsesmessig på nett. Hun spør om han har tilgitt henne, og han svarer raskt: «Ja. Men jeg har ikke glemt det».
Jeg kommenterer hennes bekymring for at det fortsatt hender hun blir taus, og spør hvordan dette er for ham. Han tenker seg om før han svarer, han vil ikke at det skal bli feil. «Jeg blir ikke like redd og fortvilet nå. Vi har begynt å kommunisere bedre. Før kunne det vare i 2 uker. Nå varer det i kanskje 2 timer. Og så er det ikke like ofte».
Kvinnen har for lenge siden innsett at hennes strategi når det blir vanskelig, fortsatt er et problem. Som for å bekrefte sine intensjoner, spør hun om det er noe hun kan gjøre. Mannen lar ikke vente på seg: «Jeg trenger at du prater med med meg og ikke vender deg bort». «Jeg skal prøve å bli bedre på det», svarer hun.
Når hun kort etter spør om han tror det vil gå greit om hun ber om 10 minutters pause når det blir vanskelig, før hun prater med ham, blir det et prosjekt innenfor rekkevidde.
Jeg har tro på dette paret.