Én av grunnene til at jeg møter par med sterk overbevisning og stor optimisme, er at jeg har kunnskap om hva som skal til. En annen er resultater fra arbeid med par. Og så er det den tredje grunnen: personlig erfaring.
I dag har vi vært kjærester i 30 år. Noen ganger kan det være ganske flaut – for eksempel på russejubileum. Det må jo se forferdelig kjedelig ut. Andre ganger er man stolt, for eksempel fordi barna aldri trengte å bekymre seg for om mamma og pappa skulle skilles.
Det har vært gode og onde dager. Vi har hatt ulike standarder for hva som er rent og ryddig i hjemmet vårt. Det endte med kompromiss. Vi har hatt vanskelig for å bli enige om ansvarsfordeling. Det endte med skjevfordeling. Vi har hatt ulik tilnærming til barna og uenigheter om barneoppdragelse. Det resulterte i tre flotte barn. Vi er i utakt på hvor ofte og hvor mye det skal snakkes. Det har blitt mye snakking. Begge synes ofte at vi selv har rett, og at det er den andre som er urimelig. Problem not solved…
Bakom alt dette har det alltid vært kjærlighet. Det har aldri vært aktuelt å gå når det var vanskelig. Vi har både vært på kommunikasjonskurs og snakket med samlivsterapeut; han sa vi klarte oss bra. Det føltes definitivt ikke sånn der og da, og jeg ble veldig flau da han spurte hva vi jobber med.
Som personer er vi veldig ulike. Da vi tok NRK’s partest, var konklusjonen at vi ikke passer sammen. Ikke overraskende. Men én ting har vi felles, vi tror ikke blindt på slike tester. Vi passer ikke sammen, men vi har tilpasset oss.
Tålmodighet er en dyd, har vi begge innsett. -Og så har vi hatt flaks. Vi ser «paret» som en 3. part i forholdet vårt. Vi har kommet til den 3. av Kjærlighetens tre porter. Her kommer bonusen! Det blir bedre og bedre.
Personlige innlegg:
En bryllupsdag fra eller til
Kommunikasjonskurs? Nei takk
True love
