Paret hadde ordnet med barnevakt og reist utenlands en weekend. Hun hadde ønsket den franske rivieraen, det var greit for ham. Ulikt mange andre, gjorde de hver sine ting gjennom dagen; han oppsøkte gamle bydeler, gikk på museer og så på arkitektur. Hun gikk spaserturer og luktet på blomstene, spiste kake på café og kjøpte med gaver hjem til barna. Og så møttes de på hotellet før middag. Begge hadde nok satt pris på å ha med den andre på sine gjøremål, hvis de hadde vært mer like. Det var de ikke.
Hun var romantisk som kvinner flest. Hun hadde nok satt pris på litt mer oppmerksomhet i hverdagen. Noen pene ord, en hjelpende hånd. Han var mer pragmatisk, som menn flest. Han syntes de hadde det helt fint. Hvis han skulle ønske seg noe, måtte det være at hun var litt mer avslappet, ikke så opptatt av at alt skulle være «på stell.» Begge hadde gledet seg til denne helgen, nå var det bare de to.
Siste kvelden fant de en tapasrestaurant drevet av to spanske herrer. Restauranten var liten og intim, og paret fikk særdeles god oppvartning. Innerst i et hjørne satt de og pratet om hva dagen hadde inneholdt og om barna der hjemme. De snakket om familie og samliv. Han refererte til en boktittel han nylig hadde festet seg ved: «True love.» Hun puttet en skje med crème brûlée i munnen. «Det er du og jeg, det!» Hun så på ham. «True love!» Med en entusiasme og overbevisning hun aldri hadde sett, fortsatte han: «Oppriktig glade i hverandre, vil hverandre bare vel, kan dele alt med hverandre, det er oss to for alltid, vi har noe som ikke alle har, vi er heldige, vi!»
Hun ble overveldet, lurte på hvor dette kom fra. De hadde drukket for lite til at det kunne være vinen. Mer moderat, sa hun seg enig. Det er ikke sikkert han fikk responsen han hadde håpet på, der og da. Hun ble overveldet, dette var helt ukjent. Men ordene hans, overbevisningen og ikke minst det at han hadde tenkt på dette, gjorde inntrykk.
Responsen hennes kom gradvis, ettersom dagene gikk. Han hadde rett, hun var enig. Stadfestelsen hans ble en sannhet for dem begge. De fikk en felles referanseramme som de minnet hverandre på i gode stunder.
«True love. Det er vi, det!»