- Personlig erfaring
- Kompetanse
- Evne til å se potensial
- Resultater fra arbeid med par
Her er en personlig erfaring «Kommunikasjonskurs? Nei takk»
Ja. Det hender det har gått for langt, vart for lenge. At alt håp er ute for den ene eller begge.
Dette er imidlertid ikke fokus på bloggen; intensjonen er å spre kunnskap og inspirasjon for et godt parforhold. Som samlivsterapeut har jeg tro på de aller fleste par, se Utdrag fra en parterapi
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
- Paret har møtt opp til samtalen, sammen. Kvinnen har ikke avsluttet forholdet, selv om hun sier at følelsene er borte.
- Mannen har forstått alvoret. Det er lov å håpe på handling.
- Kvinnen deler sine frustrasjoner. Det gir større grunn til optimisme på parets vegne, enn om hun hadde vært likegyldig, resignert.
- Mannen lytter. Han gir henne det hun har savnet så lenge; han ser henne og prioriterer henne.
- Kvinnen er trist. Er det fordi hun bryr seg om ham, er han viktig for henne?
- Mannen erkjenner at han har nedprioritert henne og det de hadde sammen. Selvinnsikt og erkjennelse fører ofte til endring.
- Paret innser at et solid forhold er basert på mer enn følelser. Denne innsikten kan bidra til nye måter å tenke på.
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
Utdrag fra en parterapi
Kategorier
Hva kan man forvente av besteforeldre?
«Vi har to barn i tillegg til ansvar på hver vår jobb. Det er mye og vi er ofte slitne. Vi hadde regnet med mer hjelp fra mine foreldre som bor i nærheten. Men de tar sjelden initiativ til å være barnevakt, og jeg føler ikke vi kan spørre så ofte. Hva kan man forvente av besteforeldre?»
Til en mamma som hadde ønsket mer hjelp
Det er ikke vanskelig å forstå deres behov for avlastning. Eller deres ønske om at besteforeldrene stiller opp. Det kunne vært fint for alle generasjoner.
Når du spør hva man kan forvente, er jeg redd du blir skuffet. Jeg tror ikke man kan forvente eller kreve. Det er opp til besteforeldre i hvilket omfang de ønsker/orker/har lyst til/synes de bør stille opp.
Man kan derimot ønske seg og håpe på at de stiller opp. Man kan også gi uttrykk for det, forklare hvordan man har det med små barn og en travel hverdag, si hva man har behov for og spørre om besteforeldrene kunne tenke seg å stille opp. Og så ta til takke med det svaret man får.
Jeg vil sammenligne det med forskjellen på en GAVE og en PLIKT. Man kan ikke kreve å få en gave, hvor mye den skal koste eller når den skal bli gitt. Det er giveren som avgjør. En plikt derimot, kan man forvente og kreve.
Kanskje vil det være bra med en justering av dine forventninger, slik at du slipper kontinuerlig skuffelse og frustrasjon. Hva med å prøve på en konstruktiv samtale om deres behov for avlastning og besteforeldrenes holdninger til å bidra? Håper dere finner en bra løsning!
Et par jeg snakker med, har hatt det vanskelig lenge. I starten var de veldig forelsket. De fant det de hadde savnet i tidligere forhold. Begge syntes den andre hadde fine egenskaper. De satset og etablerte seg på nytt.
Så kom hverdager med «dine, mine og våre barn». Begge var opptatt av at barna skulle ha det bra. Men ulike relasjoner og ulike behov førte til uenighet og krangling. Det gjorde det ikke bedre at det var trangt om plassen og lite alenetid for paret.
Begge har ventet på bedre tider (ikke vent for lenge). Hun har savnet at han hører hva hun sier, at han tar mer ansvar og at han holder avtaler. Han har savnet fysisk nærhet (ikke glem mannen din), at hun snakker til ham med respekt (kappes om å hedre hverandre) og at hun er mer saklig når de diskuterer. Men ingen av dem ønsket å gi opp, og de ble enige om å søke hjelp.
«Det ER en kjærlighet der,» sa paret – et godt utgangspunkt for parterapi. De viste evne til ny innsikt og motivasjon for å prøve nye strategier. De gikk hjem og oppførte seg annerledes. Vi møttes regelmessig og jobbet med vanskelige temaer og kommunikasjonsteknikk. Det ble mer respekt. Økt ansvar. Kos og kyss.
Da de kom til femte samtale, kunne man se det på dem. De så mer glad ut. Begge lyttet oppmerksomt når den andre snakket. For å bevisstgjøre og forsterke det som hadde ført til resultater, ba jeg paret konkretisere hva de har gjort annerledes. De forteller:
-Lagt godviljen til, tatt seg i nakken
-Hun har vinklet ting annerledes
-Småflørtet og hatt sex
-Han er med på planlegging
-Han gjør ting på eget initiativ
-Hun blander seg ikke
Han forteller at en dag han kom inn døren hjemme, så datteren deres på fire, på moren og sa: «Der er kjæresten din!» Barna registrerer endring.
Relevante innlegg:
Barneoppdragelse – på din eller min måte?
Småbarnsfase og parforhold
Sex og samspill
Kategorier
Hvem tar mest plass?
Ofte er det slik at den ene tar mest plass i forholdet. Det trenger ikke være et problem hvis den andre trives med lavere profil. Eller hvis det varierer.
Problemet oppstår hvis begge har samme behov for oppmerksomhet mens den ene tar mest plass. Det vil gi ubalanse og det som kan skje, er at den som tar minst plass, avfinner seg med situasjonen og blir ensom i parforholdet. Det vil ikke gagne noen.
En avklaring kan vise om justeringer er nødvendig. Det som kreves, er at én stiller spørsmålet. Ofte blir det den som er redd for at det er han/henne som tar mest plass; den andre er gjerne redd for å skape reaksjoner ved å ta det opp.
Sett av tid, det vil ofte være behov for å utdype i etterkant. Ta frem penn og papir og skriv ned hvor mange prosent du mener du tar plass i forholdet (hvis man gjør det muntlig, er det fare for at den andres svar blir påvirket av den første sitt). Del det med hverandre og kommenter.
I verste fall blir det ubehagelig. Fordelen er mulighetene det representerer. Uønsket skjevhet er mulig å korrigere. Den ene slipper å være redd for å ta for mye plass, den andre slipper å være ensom i parforholdet. Dere er på nett og med gode muligheter for bedre balanse.
Kategorier
«Jeg har vunnet deg én gang for alle!»
Et ektepar snakket om en vanskelig side ved forholdet. Mannen slo fast at sånn var det og sånn kom det til å bli. Kvinnen protesterte og stilte spørsmålstegn ved om hun ville forholde seg til dette for all fremtid. Mannen repliserte:
«Men jeg har vunnet deg én gang for alle, jeg.»
Dette provoserte kvinnen. Hun opplevde å bli tatt for gitt og at han ikke ville forholde seg til et felles problem. Hun ville ikke bli omtalt med en slik eiermine. Som terapeut oppfattet jeg ganske snart at her var det ikke snakk om samlivsbrudd. Men de to hadde en jobb å gjøre.
Kommunikasjonsbrist
For det første var det en brist i kommunikasjonen. Paret hadde hoppet over prosessen og gått direkte til hver sin konklusjon. Ved å gå tilbake til utgangspunktet og bruke tid på prosess, ville de sannsynligvis nyansere sine budskap, forstå hverandre bedre og komme frem til en felles konklusjon.
Mannen ble rådet til å vurdere om han kunne bli oppfattet som låst og ikke villig til å vurdere muligheter for endring, ved å slå fast at «sånn kommer det til å bli.» Kvinnen ble rådet til å vurdere om det kunne oppfattes som en trussel når hun ga uttrykk for usikkerhet i forhold til fremtiden.
Brist i forventninger?
Har mannen en forventning om at han etter jakt og kurtise, har erobret sitt bytte én gang for alle? I så fall bør det en justering til. I en tid og i et samfunn preget av likestilling og velferd, der kvinner og menn etter eget ønske kan etablere og avslutte forhold, vinner man ingen én gang for alle. Han vinner henne gjennom hennes vilje og kontinuerlige valg om å bli.
Resultatet kan bli at han vinner henne for all fremtid.
«Din for evig»
Mange par har en felles oppfatning om at ekteskapet er for evig. Et forhold basert på en slik trygghet, er et privilegium. Man bør imidlertid være varsom med å bruke tryggheten på en måte som utfordrer viljen og valget. Et paradoks å tenke over?
Kategorier
Ut på tur, aldri sur
En kvinne hadde sett «Jakten på kjærligheten» og ble inspirert av bonderomantikken. Neste gang hun og mannen skulle gå tur, foreslo hun at de skulle ta meg seg et par øl og finne et fint sted i skogen. Nølende ble han med.
De fant et sted med tømmerstokker og satte seg. Etter det hun karakteriserer som «en kort stund», hadde han drukket opp og ville gå videre. Nølende ble hun med. Der hun gikk med en halvfull ølflaske i hånden midt på lyse dagen, ble hun plutselig redd de skulle møte noen.
Kvinnen smiler mens hun forteller. Hun høres ikke skuffet ut, som mange ville blitt. «Når vi går tur, går han for å trene. Så det ble sikkert helt feil med øl. Neste gang må vi planlegge litt mer».
Mannen er heldig. Hun inviterer til romantisk tur, blir glad når han blir med. Blir ikke sur når han vil gå, ser det komiske i situasjonen. Forstår hvordan han tenker, vil ikke slutte å ta initiativ. Neste gang vil hun bare planlegge litt mer.
Det er en grunn til at hun ikke slutter å ta initiativ. HUN vil på tur og HAN vil bli med. En dag blir det full klaff for begge!
Kategorier
Komplimenter
- Hvorfor komplimenter? Fordi vi blir glade av det! Alle trenger anerkjennelse.
- Hvordan gi komplimenter? Man kan trene! Når du tenker en bra ting, si det der og da. «Så fin du var på håret i dag!» «Bra jobba!» «Takk for at du tok med kaffe til meg og, det var snilt!»
- Hvordan ta i mot komplimenter? Kanskje vårt svakeste punkt. Kan man møte blikket, smile og si «Takk skal du ha!» eller «Det var pent sagt» eller «Nå ble jeg glad!»
Relevant innlegg: Noen likes teller mer enn andre
Et par forteller at de er veldig ulike med hensyn til planlegging. De jobber og har små barn, så noe planlegging er nødvendig. Men så er hun mye tidligere ute enn ham. Og hun er suveren på å koordinere og fikse.
Mannen har samme kjør på jobb; langsiktige strategier og detaljplanlegging. Det blir rent for mye. Han får nok, han orker ikke, «det går ned en rullegardin.» Så hvis han ser fotballkamp når hun sier hun skal på jentetur den og den helgen, får han det ikke med seg. -Eller hvis han leser nyheter når hun spør om de skal dra bort en helg de har tilgang på barnevakt. Han mumler ja og de innser først noen uker senere at det kolliderer med gutteturen.
HUN føler seg nedprioritert. HAN føler seg presset. BEGGE ønsker både kjærestehelger, jenteturer og gutteturer. Vi oppsummerer at det handler ikke om prioritering. Det handler om kommunikasjon. Presset kan reduseres. Paret får to utfordringer:
1. Når hun skal avklare noe som er viktig for henne, skal hun sørge for å få blikkontakt, være tydelig og vente på svar. For eksempel: «Jeg vil veldig gjerne ha deg med til Oslo den og den helgen. Da kan vi låne leilighet og barna kan være hos foreldrene mine. Vil du være med?» Han sier det vil være perfekt for ham, da vil han legge det inn i kalenderen med én gang. For han har lyst. Hun har høy prioritet.
2. De skal ha en samtale en dag de har god tid uten barn, jfr. Å ramme inn en samtale. Han skal forklare henne hvordan han har det i forhold til planlegging – hjemme og på jobb. De skal ikke diskutere konkrete aktiviteter og hun skal ikke komme med sin side av saken. Det skal handle om ham. Hun skal vise interesse og gi støtte. For hun VIL forstå ham. Og hun ønsker å redusere presset.
Paret sier de tar utfordringen. Jeg gleder meg til å se resultatene.