Jeg møter mange kvinner (og noen menn) som har fått selvstendige barn, og som også har en selvstendig partner. – Eller en partner som har mer nok med seg selv. Eller ingen partner i det hele tatt. De beskriver en lite meningsfylt tilværelse, hvor den ene dagen tar den andre uten at noe skjer. For noen er det en ikke identifiserbar uro, mens for andre er det klart uttalt:
Hva skal jeg gjøre med livet mitt?
De jeg tenker på, legger ikke ansvaret på partneren. Det ville ikke falle dem inn å ta ut egenmelding og legge seg under dyna. De leverer som forventet på alle områder. Men i fortrolighet beskriver de en tiltagende rastløshet og et ønske om at noe skal skje.
I utgangspunktet er denne fasen en naturlig overgang – fra å stå i en altomfattende omsorgsrolle, til en situasjon der man på nytt har mulighet for å definere hva som er viktig for meg og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Det er når denne overgangsfasen ikke oppleves som en fase, men man frykter at det blir permanent, og når det ikke oppleves som en mulighet, men som en vakuum – og man blir sittende fast – at det er klokt å søke profesjonell hjelp. Hjelpen kan være en psykolog, samlivsterapeut, coach eller diakon. For noen vil det være nødvendig å avklare medisinske faktorer.
Hva du skal gjøre med livet ditt, avhenger av hva som er viktig for deg. Når en profesjonell veileder synliggjør hva som er viktig for mennesker generelt, kan det bli enklere for deg å peke på hva som er viktig for deg – dette blir dine langsiktige målsetninger. Med profesjonell veiledning på strategier som vil føre deg dit, er du på vei.
For mange vil det handle om å finne ut hva man skal bruke sine ressurser til; begrepet restomsorgsevne dukket ikke opp uten grunn. For andre kan det handle om å få tilført noe man savner. Det kan også handle om opplevelser eller nærvær på et dypere plan. Vi befinner oss i de øverste nivåene i Maslows behovspyramide.
Når du har dine behov og ditt potensial klart for deg, blir neste skritt å komme i posisjon, det vil si å gjøre det som skal til. Kort oppsummert kan prosessen se slik ut:
- Bevisstgjøring av behov
- Kartlegging av potensial
- Valg av strategier
Underveis er det viktig at du møter forståelse og støtte. I fortsettelsen vil det være viktig med anerkjennelse og justering av kurs for å holde deg på rett spor. Forhåpentligvis vil du oppleve ny innsikt, økt motivasjon og bevisste prioriteringer. For noen vil det bli utenfor komfortsonen, for andre vil det være en befrielse. Mange vil oppleve det som veien til å finne seg selv.
Hver dag som går og hvert lille fremstøt, preges av en stor forskjell: du vet hva du skal gjøre med livet ditt.
Relevante innlegg:
Hvorhen har du det travelt?
Å være ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler