Jeg har møtt paret to ganger. Første gangen var 1 måned tidligere; da ønsket han hjelp til å styrke parforholdet. Hun ønsket hjelp til å avklare om de skulle fortsette eller ikke.
Denne gangen ønsker begge hjelp til å avklare parforholdet. Det høres kanskje rart ut, men på et ganske tidlig tidspunkt kan man få en sterk fornemmelse av om det er håp eller ikke. Jeg fikk håp for dette paret.
I en høyst alvorlig samtale snakker vi om å fortsette eller å avslutte parforholdet. Om hvor tungt det er å leve som nå, i en uavklart situasjon og et forhold som ikke er spesielt givende. Om hvor tungt det vil være å påføre hele familien et samlivsbrudd. Og hvor tungt det vil være å mobilisere krefter og motivasjon for å gå aktivt inn i en parterapi.
Jeg avslører mitt håp for paret. Jeg sier jeg ser potensial og at jeg gjerne vil være til hjelp. Samtidig kan jeg ikke gi garantier, og jeg uttrykker tillit og respekt for den beslutningen de skal ta.
Paret velger å satse. Han sier det først; han ønsker å leve sammen med henne og han ønsker å gjøre den innsatsen som skal til. Hun dveler en stund ved at hun er fryktelig sliten, hun vet ikke om hun har krefter. Vi ser på hvordan hun kan prioritere parforholdet opp og andre aktiviteter ned. –Før hun sier: «Jeg vil også satse».
Paret forplikter seg overfor hverandre for 1 år. Dette året skal de ikke vurdere å gå fra hverandre. De skal gå i parterapi og de skal gjøre den jobben som trengs. De vil gå «all in». For å understreke betydningen av «all in», spør jeg hver av dem hvilke anstrengelser det vil kreve, ikke å ta forbehold. Litt forbehold legger litt begrensninger på resultat. Dette er definitivt ikke tidspunktet for begrensninger og forbehold.
Han svarer først, igjen: «Når hun har nevnt et tema vi burde prate om, for eksempel ved middagen, og ikke følger det opp etterpå – da må jeg ta ansvar for å ta opp det temaet igjen etter at barna har lagt seg. Jeg pleier å tenke at det er hennes ansvar, siden det var hun som nevnte det. Jeg overlater det til henne. Og så blir det kanskje aldri tatt opp igjen. Det ansvaret må jeg ta nå.» Han har forstått oppgaven.
Hennes forbehold, som nå skal til livs, lyder: «Jeg må prøve å ikke være så avvisende».
Jeg er overbevist om at hvis hun ikke er avvisende og han tar ansvar for å følge opp viktige temaer, er de over et kritisk punkt. Før vi avslutter samtalen, har vi laget en plan. Vi skal treffes oftere. Paret avtaler konkret hvordan de skal forholde seg til hverandre: når og hvordan de skal snakke sammen, hva som er greit og ikke greit når de skal håndtere ulike behov for fysisk nærhet. Hun skal lage en oversikt over «sår som ikke vil gro»; disse skal bearbeides. Sist men ikke minst, får paret i oppgave å planlegge og gjennomføre en kjæresteaktivitet som begge gleder seg til. De går i gang med brainstorming, og det mangler ikke på idéer
Dette paret har det som skal til. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Relevante innlegg:
Rød løper
Gambling i kjærlighet