Paret har hatt et turbulent forhold. Det har vært følelser av og på, intense samtaler og dager med taushet – inntil hun til slutt valgte å flytte ut. Med påfølgende fordeling av bolig og barn. Begge to håndterte det, og hun fikk avstand og frihet. – Men ikke det livet hun hadde ønsket seg, erkjente hun. Hun flyttet hjem igjen og paret søkte hjelp for å finne tilbake til hverandre.
De to hadde også en turbulent oppvekst. Som barn hadde de ikke alltid kunnet føle seg 100% sikker på at de var elsket og ønsket. Det gir grunnleggende usikkerhet og utrygghet.
Når jeg treffer paret denne gangen, forteller de at han dagen før «har surra» og brutt en avtale. Hennes tolkning var at hun ikke er viktig for ham. Hun blir skuffet og lei seg, men sender ut signaler om sinne, svarer «fuck deg» på melding og tar ikke telefonen når han ringer.
Han melder og ringer, og legger til slutt igjen beskjed på svareren der han uttrykker sin fortvilelse, ber om unnskyldning og sier at han er på vei hjem. «Jeg ble redd for at alt var ødelagt», sier han.
«Jeg tenkte ikke sånn», sier hun. Kroppsspråket utstråler empati. Hun ser direkte på ham:
«Jeg skal ikke gå fra deg»
Han møter blikket hennes. Jeg ser senene i tinningen hans stramme seg. Sterke følelser i omløp. Stillhet. Føttene deres berører hverandre forsiktig. En fysisk bevegelse som bekrefter budskapet. Hun skal ikke dra. Han tørker tårer.
Jeg bryter stillheten med å anerkjenne hennes treffsikre timing og valg av ord. Han vil trenge å høre det flere ganger, å se det i handling og over tid. Hun forstår tegningen.
Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»
Tåler hun ham?