De hadde fått barnevakt og skulle reise bort i helgen. Det var et stykke å kjøre, men de gledet seg til å komme frem. Hun gledet seg til selve reisen også: endelig bare de to, og tid til å prate uforstyrret. Ulike utgangspunkt, skulle det vise seg.
Da de hadde pratet gjennom temaene barn, hjem og jobb, foreslo hun at de skulle finne frem spørsmål for par «fra den der FuelBox». Hun var så entusiastisk at han følte behov for å være tydelig:
«For meg er det en jobb!»
Det kom ut litt tydeligere enn planlagt. Hun ble stille. I etterkant beskriver hun det som «en kjempeavvisning», «men det verste var at han var så negativ til noe som egentlig kunne vært positivt for oss. Jeg ble usikker på alle sånne ting, egentlig». Så gråter hun.
I ettertid beklager han at det kom ut på den måten. Han sier «det var ikke sånn ment» og at han «ville ikke at hun skulle bli lei seg». Skaden er imidlertid skjedd og det er om å gjøre å reparere så raskt som mulig.
La oss si det som det er:
- Det er helt vanlig å ha ulike behov når det kommer til snakking
- De er helt vanlig at ikke begge har sansen for teknikker og inspirasjon for par
- Det er helt legitimt at det kan kjennes som en jobb
Men det er ikke så smart å si det. Klok av skade, hva gjør man?
Det er nettopp kombinasjonen av ulikhet – og felles ønske om å ha det bra sammen – som gjør at man skal gjøre en innsats. For eksempel spørsmål fra FuelBox, «Drømmedate», «Ost&sex» – eller andre ting. Det er kjempesmarte investeringer i deres felles prosjekt: parforholdet – og med klokskap og hell kan det bli noe positivt.
Så kan det hende HUN var uheldig med timingen. Eller at hun ble FOR ivrig. HAN sier han har lært én ting: han skal tenke seg om før han svarer. Han ser på henne sier: «unnskyld». Punktum.
Relevante innlegg:
Hvorfor leser menn om samliv?
Ansvaret for en vellykket date, weekend eller ferie
«Kan vi ikke bare ha det bra?»