Uttalelsen falt fra en mann som har vært gift i flere år. Han og hans kone er på mange måter ulike. De finner hverandre interessante og inspirerende å leve sammen med. Sammen klarer de å skape situasjoner der de nyter hverandres selskap. Ulikheten kan også føre til friksjon i forholdet.
I perioder med mye ansvar og store påkjenninger, har de ikke alltid klart å være nær og dele. Når hans prioriteringer og valg har fått konsekvenser for familien, har hun ikke visst hvordan han har tenkt. Hun har ikke visst hvorfor det var nødvendig for ham å gjøre som han gjorde, og ikke forstått at det var det beste han klarte. Han har ikke sett hvilken innvirkning det har hatt på henne.
Han ser det nå. Vi har snakket sammen i 90 minutter. Begge har lyttet intenst til den andre. Det har ikke vært avbrytelser og anklager. De har gitt hverandre rom til å forklare hvordan det var å være dem. Den gangen han reiste bort da hun trengte ham, opplevde hun som et stort svik. Han ser det nå.
Hun føler seg forstått. Hun hører at han skulle ønske han hadde gjort det annerledes, men at han ikke var i stand til det da. Han er i stand til det nå. Hun føler seg tryggere. -Det er ikke noe han ønsker mer, enn at hun skal føle seg trygg og stole på ham. Hun trenger det. De trenger det.
Han blir sittende stille og se på henne med omsorg i blikket. Han strekker ut hånden og tar hennes. Hennes hånd møter hans med trygghet og tillit. Han får siste kommentar før vi avslutter: «Jeg skulle ønske jeg kunne blitt kjent med deg på nytt.»
Mannen skulle ønske de kunne fått en ny start. Han skulle ønske noe var ugjort: valgene som satte så dype spor. Uttalelsen gjør inntrykk også på terapeuten. Men sett fra mitt ståsted, har deres erfaringer gjort at de ble nettopp det paret de ble: såret OG sterkere.
