«Jeg har SÅ KORT lunte!» sa hun. Paret har holdt sammen i gode og onde dager. Store påkjenninger har gjort at de har vekslet på hvem som har vært «oppe» og hvem som har vært «nede.» Det har ikke vært rom for å være «nede» samtidig.
Sist jeg snakket med dem, var det kvinnen som snakket mest. Hun var frustrert; de hadde ikke snakket sammen på lenge, irritasjonsmomenter hadde bygget seg opp og hun kunne fare opp for bagateller. «Jeg kan bli så sint at jeg nesten flytter ut!» Hun så avventende på mannen.
«Da får hun komme tilbake,» sa han spontant. Han så på meg med et vennlig smil. Holdningen vitner om sjelden raushet. Han forstår at hun strever, han aksepterer at hun reagerer. Han vil alltid være der og hun er alltid velkommen tilbake.
Slik jeg kjenner henne, vil hun neppe gjøre alvor av det. Men hun trenger å bli hørt. Sammen fant vi ut hvordan de kunne legge til rette for regelmessige samtaler, slik at det ikke får bygge seg opp. Og hva de kan gjøre når følelsene tar overhånd
Da vi skulle avslutte samtalen, spurte jeg om de hadde noen oppmuntrende ord å si til hverandre, slik at de kunne gå ut som venner. «Vi ER det,» sa kvinnen. De smilte til hverandre da de gikk.