De fleste mennesker har behov for frihet. Frihet til å gjøre egne ting, være alene, ta selvstendige valg. Noen ganger kan dette komme i konflikt med parforholdets og familiens behov for forpliktelse. Forpliktelse til ansvar, prioritering, lojalitet.
Hvor denne balansegangen går, varierer med hans og hennes individuelle behov – og deres idealer for et parforhold og en familie. Det finnes ikke EN standard, men det er mulig for hvert par å finne balanse.
Det betyr for det første at man våger og velger å ta tak i temaet. Deretter at begge erkjenner at paret er den 3. part i forholdet. Og til sist at man klarer å dele personlige tanker, følelser, behov. Med kjærlighet som utgangspunkt og en felles interesse i å finne balanse, er det mulig.
Et par jeg snakker med, hadde det sånn at hun var livredd for å gi ham frihet. Fordi hun følte at det var det eneste han ønsket og at han alltid ville ha mer. Hun var redd at hvis hun ikke tviholdt på ham, ville han forsvinne helt for henne. Han på sin side opplevde henne som veldig kontrollerende. Han ville ikke finne seg i det og gjorde opprør ved å kjøre eget løp, laget egne avtaler og droppet å si fra. Situasjonen var fullstendig låst. I parterapi nådde vi inn til kjernen – og til parets overraskelse løste floken seg: hun slapp kontrollen og han engasjerte seg av egen vilje. Hun ble mer hengiven, han ble mer involvert og de kom nærmere hverandre.
Noen har dårlige erfaringer med temaet og går rett i angrep/forsvar når det dukker opp. Andre unngår temaet av frykt for å miste frihet. Det er litt som å stikke hodet i sanden, for uansett vil valgene vi tar, prege hvordan vi har det med oss selv og med hverandre. Hva med å ta tak i temaet med ny innfallsvinkel: du, jeg og paret?
Relevante innlegg:
Småbarnsfase og parforhold
Er det greit å være egoistisk?
Kona mi er kontrollfreak
Uansett hva jeg gjør, blir det feil