Det er ikke få menn jeg har møtt, som ganske tidlig i samtalen har kommet med denne erklæringen. Han beskriver gjerne manglende erfaring i å snakke om følelser, at han kommer til kort i forhold til hennes forventninger, han vet ikke vet hva han skal si.
Mine refleksjoner når jeg hører utsagnet, er:
- Han er i stand til å innse egne begrensninger
- Han er i stand til å oppfatte hennes forventninger
- Han er i stand til å dele et følsomt tema med en han har tillit til, i håp om hjelp
– Herfra kan det bare gå én vei –
Hvis vi er så heldige at de to har kommet som par, kan terapeuten strukturere samtalen på en slik måte at:
- Han kan få hjelp til å snakke om følelser litt mer enn han pleier, i eget tempo. Han kan slippe forventninger om personlighetsendring fra introvert til ekstrovert
- Han kan slippe å få bekreftet sin tilkortkommenhet når vi snakker om følelser, han kan møte interesse og anerkjennelse og oppleve at hans følelser og formuleringer er høyst relevant
- Han kan oppleve hennes takknemlighet over at han tar ansvar for noe som betyr så mye for henne og så mye for deres parforhold
Hvis han har kommet alene, blir han oppfordret til å ta med sin kjære. Det hun vil oppleve, er at han som «ikke er noe god på å snakke om følelser,» inviterer til en samtale om nettopp dette.
– Herfra kan det bare gå én vei –
Relevante innlegg:
Kjærlighetens fem språk
Han vil ikke bli med til samtaler
En handlekraftig mann
Hvorfor leser menn om samliv?
Snakking er overvurdert