Paret var glade i hverandre og ville hverandre vel, det var ikke det. Det var bare det at hverdagen tok overhånd. Forpliktelser og forventninger. Det ble sjelden tid til å prioritere parforholdet. Saker ble ikke håndtert. Konflikter ble ikke håndtert. Det ble lite progresjon i parforholdet – det var de enige om.
Kvinnen la skylden på mannen. Hun opplevde at det var han som var lite tilgjengelig, han som ikke syntes parforholdet var viktig og han som ikke tok ansvar.
Mannen la ikke skylden på noen. Han syntes de hadde det «greit». Litt lite sex kanskje. Og hun var mer blid før. Men han tenkte ikke at det var noe som manglet.
Helt til de begynte å slite mer. Gamle konflikter poppet opp igjen, de brukte energi på å anklage hverandre i stedet for å ha det hyggelig og tenke fremover. Det var ikke dette de hadde ønsket seg. Det var for lite aktivitet, for lite produksjon og for lite utbytte. Mannen fikk assosiasjoner til terminologien i arbeidslivet.
Han foreslo at de skulle lage årshjul hvor de regelmessig satte av tid til å løse vanskelige temaer. Kona var med. De satte av 3 timer i kvartalet og laget en liste over temaene. Dette var ikke noe å glede seg til… Hun foreslo å legge inn feiring av romantiske begivenheter, som datoen da de ble kjærester, bryllupsdag og Valentines Day. Mannen var med. I arbeidet med årshjulet utvidet de tenkningen fra arbeidslivet og la inn kick-off og teambuilding. Her var det mer å glede seg til: kino, weekend i en storby og hyttetur. Paret ble inspirert.
Aktiviteter som ivaretar «parbedriften» ble satt i system. Virksomhetsplanen bidro til fremdrift og kvalitetssikring. Paret hadde en felles interesse og de fant en felles måte å tenke på.
Mannen fikk bonus i form av en kone som var mer glad og fornøyd. Kona fikk en mer ansvarlig partner. Arbeidslivet er regulert av arbeidsmiljøloven. Parforholdet er regulert av paret selv. Men det fungerer å tenke utbytte her også.