DET ER LETT å føle seg liten når man har tatt feil, gjort noe dumt eller fattet en uklok beslutning. Og for å føle seg sterk og stødig, velge å stå på sitt. Også kalt stolthet.
DET ER IKKE LIKE LETT å huske på at man blir ikke mindre i andres øyne av å innrømme feil, være ydmyk eller gjøre om på en beslutning – man blir større. Man viser styrke til å stå for sin svakhet, mot til å møte motstand. Det skaper tillit og respekt.
Det er ingen skam å snu, jfr Knut Arild Hareide oktober 2013
Et par var på «date» på Valentinsdagen. Restauranten hadde satt frem små hjertesjokolader til alle sine gjester. Paret tok med hver sin sjokolade og fant et bord. Han spiste opp sjokoladen sin. Middagen ble servert, og de spiste mens de pratet om løst og fast. Han strøk henne over kinnet, og forteller:
Helt uventet skjøv hun sjokoladen sin over bordet til meg og sa: «Du er veldig god til å vise kjærtegn.» Hun så på meg og ventet. Jeg skjønte tegninga med én gang, det var som å leke «Har’n!» Jeg måtte selvfølgelig tenke meg om, man skal ikke spøke med sånt. Jeg skjøv sjokoladen tilbake og sa: «Du er pen, du.» Og så var vi i gang: «Du er så kjekk med den nye jakka.» «Jeg liker å spise ute med deg.» «Du er en skikkelig gentleman.» Og vips, så tok hun av papiret og spiste opp sjokoladen sin. Jeg likte det!
Dette paret har skjønt det. Når den ene får en idé, trengs det bare at den andre følger opp – og den romantiske middagen går som en lek.
Relevant innlegg: Surprise!
Et ektepar var på kjærestehelg på Sundvolden Hotel, og vi hadde snakket om hvordan de viser hverandre kjærlighet. –Og hvordan de skulle ønske de gjorde det.
Begge delte erfaringer og kom med viktige innspill. De sa det var enklere når en tredjepart styrte samtalen. Mannen svarte at han følte hun var glad i ham når hun viste ham kjærtegn. Jeg ba ham utdype; hun satt og lyttet og viste oppriktig interesse for hans synspunkter.
«Ja!»
Jeg fortalte om et annet par, der mannen fikk en overraskende tekstmelding på vei hjem: «Baker boller. Skal vi ta en runde når du kommer hjem?» Da han kom hjem, satte hun siste brett på benken, kun iført undertøy og forkle.
«Ja.» Mannen smilte.«Men det trenger ikke være så voldsomme greier. Men når man har vært sammen lenge, så har det lett for å bli det samme. Kanskje litt mer spontant?»
Hvis vi skal opparbeide savn, trenger vi tid fra hverandre. Det behøver ikke være tre uker, men tre timer er for kort… Tenk etter når du sist savnet din kjære, hvordan kjentes det?
Alle parforhold har behov for både fellestid og alenetid. Det som kan skje når vi er fra hverandre, og som vi kan gå glipp av ved alltid å være sammen, er dette:
Sørg for å savne hverandre. Litt savn er bra for parforholdet.
I noen sammenhenger har mannen blitt beskrevet som «enkel,» jfr. Spitznogle. Dette vekker reaksjoner hos menn såvel som hos kvinner. Det er ikke vanskelig å forstå, hvis man med «enkel» mener lavere IQ, lavere verdi og mindre attraktiv.
Noen menn er sikkert tilfreds med et parforhold som ivaretar reproduksjon og grunnleggende behov. –På samme måte som noen kvinner sikkert er tilfreds med et parforhold der hun blir forsørget og har en far til sine barn. De aller fleste har imidlertid langt høyere ambisjonsnivå for et parforhold.
Går det an å se det fra et annet perspektiv, hvor «enkel» er et fortrinn? Hvem vil ikke ønske å ha en kjæreste som er lett å forstå? En som ikke bekymrer seg mer enn nødvendig? En som kan være glad nå, selv om dere kranglet i sta? En som ikke analyserer andres intensjoner, men som forholder seg til det de sier? En som er optimistisk når du selv er pessimist?
«Det enkle er ofte det beste»
… på mobilen? Det mest opplagte er selvsagt å bruke navnet. Det lyser mot deg hver gang hun eller han tar kontakt. Enten det gjelder praktiske spørsmål, irriterende temaer eller en kjærlig sms. Uansett vil det skape assosiasjoner – bevisst eller ubevisst. Hva med et navn som gir gode vibrasjoner?
«Frodemin» eller «Siljegull» – hva heter din…?
NRK har fra september sendt «Oppdrag lykke» og hevder at lykke kan læres. Programmet har fått stor oppmerksomhet, noe jeg tror skyldes et ønske om å bli mer lykkelig og håp om å få svar på hvordan.
Det er mulig å lære seg å tenke mer positivt. Lykken er imidlertid flyktig og utenfor vår kontroll. Jeg lurer på om det vi egentlig er ute etter, er den opplevelse av balanse og tilfredsstillelse som oppstår når vi er helt og fullt i kontakt med oss selv? -En utfordring i tiden vi lever i, jfr tidligere innlegg Hvorhen har du det travelt
Å være i kontakt med seg selv, kan læres. Første skritt er å forstå. Neste skritt er kunnskap. Deretter kreves trening. Det kan gjøres på ulike måter, her er noen alternativer:
Har du tenkt på at når det skjer saker som vedrører deg, er det forskjell på unntak og vanlig praksis? Man kan spare seg for mye frustrasjon og opprivende krangler, ved å gjøre denne vurderingen først:
Er det et unntak eller vanlig praksis?
1. Hvis dere pleier å spise middag til et fast klokkeslett, og den ene må reise kollektivt i en uke mens bilen er på verksted og derfor kommer 1 time senere hjem hele uken – har vi et unntak og et godt eksempel på en situasjon hvor det er både rimelig og overkommelig å være med på endring i middagsrutinene.
Hvis derimot den ene sender melding: «forsinket,» «blir sen,» eller «rekker ikke hjem til middag» stadig vekk – da snakker vi om vanlig praksis. Her har vi utgangspunkt for et tema til diskusjon: til hvilket klokkeslett skal vi spise middag?
2. Hvis dere har satt dere ned for å spise sammen, og den ene tar telefonen som ringer – er det fordi hun/han har glemt å slå den av? Eller fordi hun/han måtte ha den på fordi det var en spesielt viktig telefon? Her snakker vi unntak.
Hvis hun/han derimot har for vane å ta telefonen uansett hva dere gjør sammen, snakker vi om vanlig praksis. Det kan være lurt å ta en prat om forventninger og finne en løsning begge kan leve med.
3. Hvis en som slutter med snus, er sur og gretten i en uke, da er det unntak. Kan det hjelpe deg å holde ut? Hvis hun/han derimot har for vane å være sur og gretten, DA må dere ha en alvorsprat.
4. Hvis noen er irritabel og oppfarende en dag i måneden på grunn av hormoner, da er det unntak. Hvis hun derimot er irritabel og oppfarende stort sett hele tiden, DA må noe gjøres.
Lykke til i jakten på unntak – som du ikke trenger å plage deg med…
Jeg møter mange par som etter noen år som småbarnsforeldre, trenger å gjøre en innsats for forholdet. De forteller gjerne at de hadde mer tid til hverandre før, de hadde det mer morsomt sammen, de fant på ting sammen – bare de to. Ikke sjelden uttrykker de det slik: «Vi ønsker å ha det sånn som vi hadde det før.»
Paret får i oppgave å beskrive nærmere hvordan det var før. Spørsmålet er lystbetont; de tenker tilbake, gjerne med et drømmende uttrykk i blikket, de har begge gode minner. De forteller og jeg spør. Etter hvert kommer vi til det kritiske punktet i mange parforhold:
«… og så kom barna…»
Det som har skjedd, er nesten uten unntak at kvinnen ble oppslukt av barna og glemte mannen sin. Bevisst eller ubevisst har hun satt mannen til side og forholdet på vent mens hun har prioritert omsorgsoppgaver. Det er ingen tvil om at omsorgsoppgaver er nødvendig og at dette er en veldig ansvarlig prioritering. Det som er synd, er at ingen er tjent med at det går på bekostning av parforholdet.
Både mannen, barna og kvinnen selv har behov for at parforholdet fungerer. For at dette kan skje, er det nødvendig at hun har denne innsikten og gjør bevisste prioriteringer. Kan dette være til hjelp?
Kvinnen KAN føle «dette har jeg ikke overskudd til» eller «da får han jammen stille opp mer». Det hun kanskje ikke er klar over, er at noen justeringer her både vil kunne føre til at mannen stiller opp mer og at hun får mer overskudd. I det samspillet som disse prioriteringene vil fremkalle, vil hun som oftest få dekket flere av sine egne behov som også er satt på vent. -Blant annet et trygt og godt parforhold og et foreldreteam som fungerer.
Relevante innlegg:
«Jeg kjenner ingen som er sånn vi er»
«Mamma og pappa, kan ikke dere kline?»
Det kan synes som om mange par drives av en konkurranse der det er om å gjøre å ha rett eller å være den som har bidratt mest. Noen ganger ser det ut til at det går sport i å finne feil hos hverandre.
Det er ikke så lett å legge merke til det selv, når man er en del av et slikt samspill. Det som er trist, er at det er så destruktivt, både for ham, for henne og for parforholdet. Hvis man først blir oppmerksom på det og finner en motsatt form for konkurranse, er det mulig å snu hele samspillet til noe konstruktivt. Jeg vil med dette presentere forslag til en ny sport:
Kappes om å hedre hverandre!
Sitatet er hentet fra Bibelen. Med dette blir konkurransen snudd på hodet. Man får en annen motivasjon for å bidra, man kjenner glede ved å la den andre få rett. I denne konkurransen er alle parter vinnere.
Når går startskuddet?