Trine Huseby

79 Results for "det kan hende"

«Han sier unnskyld og slipper unna med det»

Close-up of a man kissing a sad woman

«Samboeren min sier ofte unnskyld når han ikke har holdt avtaler eller har gjort noe som sårer meg. Og det er greit for meg. Man kan jo ikke annet enn å si at det er greit? Problemet er at han ser ut som han har glemt det etterpå, og ikke passer på at ikke det skjer igjen, for det gjør det ofte. På meg virker det som en veldig lettvint løsning, og han slipper unna med det. Er det rettferdig?!»

Til kvinnen som lurer på om det er rettferdig
Det høres ut som et enten-eller-spørsmål: rettferdig eller ikke? Hvis jeg skal svare så enkelt: nei. Ved å utdype svaret, håper jeg å kunne være til mer hjelp.

Dette høres vanskelig ut, slik det ser ut nå. Men jeg har håp om at det er muligheter for endring. Det ligger i vår kultur og i mange menneskers holdning at man kan be om tilgivelse for en forseelse og få det; vi kaller det forsoning. Mulighetene for forsoning øker hvis:

  • Ønsket om tilgivelse er oppriktig
  • Den som tilgir, anstrenger seg for å komme videre
  • Den som ba om tilgivelse, anstrenger seg for å forhindre at det samme eller lignende skjer igjen

Så etter min mening vil slike unnskyldninger som du beskriver, kun ha en kortsiktig effekt: dere blir ferdig med det der og da. På lang sikt vil han miste troverdighet og tillit. På enda lengre sikt vil dere miste nærheten i forholdet deres.

Det er ikke alle som har forstått dette. Eller man kan ha hørt det og forstått det rent intellektuelt, uten å forstå rekkevidden. Det kan handle om modenhet. I verste fall har man forstått det, men utnytter den andres tålmodighet og velvilje. En egoistisk holdning som er lite forenlig med et velfungerende parforhold.

Kan du ta en prat med ham om dette? Og møte ham med en åpen og respektfull innstilling, i tilfelle han ikke har forstått det? Forsikre deg om at han forstår, sjekk det ut. Finn ut hva du trenger for å tilgi, og ta en prøveperiode hvor han anstrenger seg for å ta ansvar og hvor du ser hva han er i stand til.

For dere begges skyld håper jeg på en positiv prøveperiode! Der du er tålmodig og han anstrenger seg. At dere får nye erfaringer som gjør at tilliten vokser. Og at begge merker en nærhet som var verdt innsatsen.

Relevante innlegg:
Unnskyld
Er det greit å være egoistisk?
Tema eller hendelse

Har du sagt det til ham?

Posted on July 9, 2014

Portrait of a gorgeous woman looking at her boyfriend with love

Ganske ofte hører jeg kvinner si de fineste ting om mannen sin. Det kan være egenskaper hun setter pris på eller ting han har sagt og gjort. Det er noe med måten hun forteller på, som gjør at jeg tenker:

Han burde hørt det!

Hun som forteller, kan være takknemlig eller stolt. Noen ganger tankefull; jeg tror hun ser ham for seg. Det hender jeg spør: har du sagt det til ham? Noen ganger har det resultert i at hun gikk hjem og sa det.

Hvorfor vente til talen i bursdagen hans eller bryllupsdagen? Begge vil ha gleden av at budskapet blir overbragt NÅ.

Relevant innlegg:
NÅ er det NÅ

Dette ville vi gjort annerledes

Happy family walking on the railway at the day time. Concept of friendly family.
Takk for verdifulle bidrag fra erfarne foreldre!

“Hvis jeg skulle startet på nytt – og oppdratt barna mine om igjen – er det særlig én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg ville…”

  • Ledd mer og ikke hengt meg opp i bagateller.
  • Valgt mer tid med dem.
  • Jeg ville ha vært flinkere til å ta dem med på arbeidsoppgaver inne og ute.  De skulle tidligst mulig fått være med på å snekre, bytte dekk, luke og rake i hagen, bytte lyspærer, rense takrenner, klippe busker og trær, måke snø, vaske bil, bygge steinmurer, vaske gulv og vinduer, male, grave opp røtter, henge opp bilder helt rett, stable ved, måle og skjære til kjøkkenbenk, montere vaskemaskin, bære tunge ting, mekke moped og oppvaskmaskin, vaske klær, pakke bilen når vi skal på påsketur. De skulle fått ansvaret for dette arbeidet så tidlig de kunne fått det til, helst mens de enda var så små at de syntes det var gøy.  Hadde jeg gjort det, hadde de fått ferdigheter som de hadde hatt glede av hele livet. Når de hadde blitt voksne, ville ferdighetene ført til at de hadde hatt interesse av og glede av å gjøre slike ting og de ville hatt mot og selvtillit til å gå på store prosjekter. De ville kjøpt seg hus med hage i stedet for leilighet, og gledet seg til å pusse opp huset og lage bed i hagen. Jeg føler at jeg har gjort barna mine en bjørnetjeneste ved å ikke ha sørget for dette.
  • Lært barna å argumentere mer; for og imot.
  • Snakke om og vise følelser.
  • Vurdere nøye når barna skulle begynt i barnehage, ville vært lengre hjemme med datteren vår, som var 10 mnd da hun begynte, ammet fortsatt, benyttet ikke eller fikk ikke ammepermisjon.
  • Ville vært mer bevisst på å sette ord på følelser, i hvert fall med gutten, og la barna ha de følelsene. Jeg bestemmer ikke hva barnet “kan” bli sint for, men hvordan det er akseptert å vise det.
  • Jeg ville vært mindre vurderende; ikke latt det skinne gjennom hva jeg mente om alt de sa og gjorde.
  • Være bevisst på å gi barna færre råd og flere åpne spørsmål! “Hva mener/tenker du om det?” I stedet for å fortelle mitt syn. La barna lære seg å reflektere og tenke selv.
  • Jeg tenker jeg at jeg skulle hatt mer alenetid med hver enkelt unge.
  • Jeg ville ha roet meg litt ned på aldersbestemt utvikling som ikke går helt etter boka. Tror vi har laget mye unødvendig styr rundt ting som uansett vil gå seg til.
  • Ville gjort mer aktiviteter sammen med barna i hverdagen; lese, bygge lego, turer på hverdager (ikke bare i helgene…).
  • “Tvunget” våre barn til å spille piano – de fikk slutte når de ikke ville mer. Med andre aktiviteter har vi vært så standhaftige – de har måttet fullføre det de har sagt de ville begynne på. Når vi ser hva sønnen vær må lære nå på musikklinjen, som han hadde lært via piano – er vi lei oss……….. fordi vi hele tiden har sett at han er musikalsk, vel og merke. Ellers hadde det jo ikke hatt verdi.
  • Jeg ville vært mer tilstede når barna søkte kontakt eller fortalte om ting de hadde opplevd med venner eller på skolen. De skulle merket at jeg var oppriktig interessert og fulgte med når de fortalte.
  • Jeg ville vært enda mer bevisst på kosthold som gir energi, lært dem mer og gitt dem gode vaner – bedre enn det jeg klarte.
  • Skal jeg være HELT ærlig: Jeg skulle ønske at vi hadde “lært” ungene våre å være litt mer frampå – ha litt mer selvtillit. Et par av dem (sikter spesielt til jentene) er litt stille og forsiktige og TROR selv at de ikke kan eller at de får til ting. Og det er selvsagt ALTFOR skummelt å gjøre noe hvor man kan risikere å “drite” seg ut, svare feil på noe e.l. Det er noe som går igjen i alle foreldresamtaler vi har hatt med skolen opp gjennom årene – de deltar ikke nok i timene. Både lærerne, vi foreldre og jentene selv VET at de kan svaret eller kan bidra med noe i diskusjonen – men å SI noe høyt – nei, det blir for skummelt! Sønnen vår VAR litt sånn også, men har etterhvert skjønt at han faktisk KAN! Men jentene har fremdeles problemer med å se det selv. Så akkurat DET skulle vi nok gjerne gjort om igjen – gitt dem mer selvtillit og fått dem til å skjønne at ting faktisk ikke er så skummelt! Begge jentene er også ganske sjenerte i omgang med fremmede. Det blir stort sett enstavelsessvar fra dem. Kanskje de ikke har fått prøve seg nok? Kanskje vi ikke har latt dem omgåes fremmede i stor nok grad hvor de har måttet svare på ting selv? Kanskje VI har vært for “flinke” til å “hjelpe” dem når det har oppstått situasjoner, i stedet for å la dem ordne opp selv, svare for seg selv? Vi har vel gjort det i beste mening, men jeg tror vi egentlig bare har gjort jentene en bjørnetjeneste. Ser den nå!!!
  • Det er jo endel hendelser jeg ikke er stolt av, og det går på egne reaksjoner. Som å skrike til dem. Utålmodighet. Hadde jeg hatt gutta små i dag, ville jeg gått på DUÅ-kurs. Jeg etterspurte hjelp, men da fantes det ikke noe.

Relevante innlegg: “Barneoppdragelse – på din eller min måte?”   “Han er for streng med barna”

 

Tema eller hendelse

Posted on June 25, 2013

Woman with arms crossed back to her partner who is gesturing

I samtaler med par skjer det ofte at den ene parten har blitt ferdig med en konflikt, mens den andre lagrer det. Paret kommer i utakt. Mens den ene er nullstilt og opptatt av hvordan de skal ha det fremover, blir den andre hengende igjen i fortiden og er ikke klar for å gå videre. Det er ikke uvanlig at det er kvinnen som lagrer det og mannen som blir ferdig med det. La oss ta et eksempel; han skulle gjøre noe for henne, men glemte det.  Han sier ”sorry” og er ferdig med det. Hun blir sur og trekker det med seg i senere samtaler.

Hendelse

Når vi har ulike strategier i forhold til dette, kan det handle om at vi opererer på ulike nivå. Hvis konflikten handler om et enkeltstående tilfelle som vi kan løse her og nå, kaller vi det for en ”hendelse.” Vi kan sammenlikne hendelser med ballonger i en snor; de kan trekkes ned og punkteres, én etter én. Og så er vi ferdig med dem.  Som forglemmelsen hans; den kan beklages og avsluttes.

Tema

Hvis derimot konflikten representerer noe fundamentalt for den ene eller begge, kaller vi det ”tema.” Hvis hennes opplevelse av forglemmelsen er at han ikke er til å stole på, at han ikke har respekt for henne, kommer han ingen vei med å beklage. Vi kan sammenlikne med blokker som deler av en grunnmur.  Ubalanse her krever mer grundig behandling.

Nivå

Derfor kan vi ikke si at den ene har rett og den andre har feil, når den ene blir ferdig med det og den andre lagrer det. Strategiene vi velger er i samsvar med nivået vi opererer på. Når han sier ”sorry” og saken er ute av verden, er det greit. Når han sier ”sorry” og saken ikke er ute av verden, er de to sannsynligvis på ulikt nivå. Hvis grunnleggende temaer blir behandlet som hendelser, vil det føre til frustrasjon for begge parter – fordi de vil fortsette å gjenta seg. På den annen side – hvis alle hendelser skal behandles grundig, kan det bli strevsomt for begge parter.

Avklaring av nivå
Det kan være en idé å ha en gjennomgang av konflikter som gjentar seg og se hva som kan være fordekte temaer. Og like viktig å bli bevisst på hvilke hendelser man kan bli ferdig med en gang for alle. Med felles referanseramme kan man sammen ta stilling til: Hva kan vi begge bli ferdig med? Hva bør vi se nærmere på? Med gode intensjoner og trening kan man få til mye. Det handler om å sette konflikter i perspektiv og finne felles strategier.
Du kan lese mer i Samlivsboken Markman/Stanley/Blumberg (2002).

 

Du må tenke på det

Posted on June 20, 2013

Ragazza felice attende un amico
I en samtale jeg hadde med et par, snakket vi om opplevelsen av fellesskap og tilhørighet. Tillit til den andre og å vokse sammen. Jeg spurte dem om de hadde lært noe av hverandre. Mannen svarte spontant «ja!» Kvinnen tenkte seg om. Hun trakk på smilebåndet. «Ja…»

Jeg ba dem fortelle hva de hadde lært av hverandre. Kvinnen tok ordet. Hun fortalte at de tidlig i forholdet opplevde at han hadde mer lyst på sex enn henne. Oftere og mer spenstig. Begge ville gjerne at den andre skulle ha det bra og være fornøyd, og var innstilt på å lytte til den andre og gjøre en innsats. Mannen forsto at kvinnen gjerne ville komme ham i møte, og oppmuntret henne:

«Du må tenke på det da, vet du»

Kvinnen fortalte at hun begynte å tenke mer på sex, og at det hjalp! Hun var mer oppmerksom, brukte alle sanser og ble inspirert av inntrykk hun fikk. Hun sa hun var overrasket over hvor bra det fungerte. Nå var det mannens tur til å smile: «Ja, det hjalp veldig. I starten…»

Jeg spurte mannen hva han hadde lært. Han rettet seg i stolen og så mer høytidelig ut. «Hun har lært meg å være en bra pappa.» Kvinnen fikk tårer i øynene (veien til kvinnens hjerte går gjennom barna…). Jeg spurte om han kunne si litt mer om det. Mannen kremtet og sa: «Nei, hun har lært at jeg må sette meg selv til side og prøve å se hvordan det er å være inni barna. At det er på den måten jeg får kontakt med dem. Det er vel det som er empati, er det ikke?»

De to så på hverandre og var tause. Det virket som de ble minnet på noe veldig viktig som de hadde sammen, og at det var godt. Er det sånn, at det er lenge mellom de gangene vi blir minnet på det gode og berørt av det – samtidig? Det burde vi gjøre noe med.

Hvis du vil gjøre noe med det, kan du invitere din kjære til en prat om det. Start med å lese innlegget. Spør hverandre: «Hva har vi to lært hverandre?» Ta dere god tid. Hvis det er lenge siden sist dere tenkte over det, kan det hende dere må tenke en stund.

 

«Han tar ikke hensyn til mine følelser»

Posted on July 1, 2018

«når vi diskuterer eller krangler», sier kvinnen. Hun er frustrert. Paret har lang erfaring med krangler uten å komme noen vei.

Det man oppnår med krangel, er å få utløp for frustrasjon. Kanskje sette budskapet sitt på spissen. Noen ganger var det det som skulle til, og man finner tilbake til hverandre. Men:

Det man oftest oppnår ved krangling, er avstand når man trenger nærhet

Kvinnen kjemper desperat for at han skal forstå. Dette er essensielt. Men for å lykkes, trengs kommunikasjonsteknikk for å regulere følelser og få til dialog, slik at begge når frem med det de egentlig har på hjertet.

Relevante innlegg:
Få slutt på kranglingen
I vranglås
Det kan hende du har rett

Ulik virkelighetsoppfatning


Hvor sikker går det an å bli? På at jeg har rett og du har feil? Hvordan kan man forstå det når to personer med ulike oppfatninger er 100% sikre på at det er min oppfatning som er korrekt?

Det utspiller seg ofte i parterapi. Med en nøytral tredjepart som støtte, blir det enklere å se og forholde seg til:

Det er ikke én absolutt virkelighet. Det er to subjektive realiteter.

Kamp om å få rett kan erstattes med tid og vilje til å forstå. Sceneskiftet starter med å legge ned våpnene og bli enige om slutte fred. Det klimaet som da oppstår, gir mulighet for å forstå den andres realitet. Forståelse skaper nærhet og velvilje.

Nærheten opprettholdes ikke av seg selv, men må holdes aktivt vedlike. Se Bedre kjent med kjærestekart

Relevante innlegg:
Forstå hverandre bedre
Det kan hende du har rett
I vranglås
Få slutt på kranglingen

Maktkamp i parforhold

Noen par lever i konkurranse og kamp om å ha rett, være best, mestre mest. Det kan selvfølgelig være både morsomt og inspirerende – hvis det er det som er intensjonen. Dersom det ikke er en intensjon, men et samspill som har utviklet seg ubevisst, er det fare på ferde.

Kanskje hadde paret felles utgangspunkt og teamfølelse i starten. Kanskje ble nærheten borte, og i en streben etter mestring og selvtillit, mistet man paret av syne. Hvis dere er et par som konkurrerer; finn ut om det er morsomt og inspirerende. Hvis ikke, avblås kampen – straks.

Hvis partneren din taper, taper parforholdet ditt.

Relevante innlegg:
Et nytt perspektiv på parforhold
Kappes om å hedre hverandre
I vranglås
Det kan hende du har rett

Pause fra problemer

Broken down young man at psychotherapist's office

Mange par havner stadig tilbake til de samme temaene og opplever at de utvikler seg til krangler. Kanskje den ene ønsker å snakke om det, mens den andre kvier seg. Det blir ekstra ille hvis man i utgangspunktet hadde det fint, og så fikk den ene en innskytelse om å bringe det på bane. En avvisning her, og krangelen er fort i gang. Her er mulighet for løsning:

Se for dere en hylle på veggen i stua. På hyllen står et ukjent antall bokser. Boksene har etiketter merket med overskriften på deres vanskelige temaer, for eksempel:

Noen par har mange temaer, andre har få. Bli enige om på forhånd når dere skal ta ned en boks, slik at begge er forberedt og innstilt. Se Å ramme inn en samtale. Bli enige om hvilken boks/hvilket tema. Se for dere at boksen blir satt på bordet foran dere og åpnet opp. Opp av boksen kommer tanker, følelser, meninger, ønsker og behov. Begge deler det dere har på hjertet. Hvis det er mye å holde styr på, se Problemhåndteringsmodellen.

Det kan hende man ikke kommer i mål innen den avtalte tiden. Å komme i mål kan innebære felles forståelse, konklusjon og avtale. Andre ganger kan det å komme i mål, innebære behandling av sår som ikke vil gro, unnskyldning og forsoning. Uavhengig av om dere har kommet i mål når tiden er ute, lukkes boksen (les: man tar inn over seg at samtalen er over og omstiller seg). Man setter boksen tilbake på hyllen, der den blir stående til man er enige om å ta den ned igjen. Noen par lurer på hvor ofte man bør ha slike «rammesamtaler». Det er veldig individuelt for hvert par, men et utgangspunkt kan være 1 gang i uken.

NB! Med alle boksene lukket og trygt forvart på hyllen, skal man være gode venner. Dette er tiden for å være positiv, vennlig, omsorgsfull og kjærlig. Det er bra for deg og det er bra for parforholdet ditt. -Det blir fryktelig strevsomt å ha alle boksene fremme og åpne til enhver tid, som noen par har. For de fleste blir det overveldende, også for den som har størst behov for å snakke.

Sørg for å ta pause fra problemer.

Relevante innlegg:
Hva velger du å tenke på?
Hold munn!
Smil!
Ikke-tema

Time-out

I vranglås

Couple quarreling with each other
Hvis man skal leve godt sammen med et annet menneske, er det viktig med fleksibilitet. Det er viktig at det er rom for begges behov. Det er viktig at man kan prøve seg frem og gjøre nye erfaringer. Og det er viktig at ting kan være i utvikling og endre seg med tiden.

Det hender jeg møter par hvor den ene har bestemt seg for noe og ikke er til å rikke på. Det kan hende hun har prøvd mange ganger før, og er redd for å bli skuffet igjen. Eller at han har overskredet sine egne grenser, og det er ikke mer å gi. Og så hører vi den ene si: «Det er uaktuelt», «Det kan du bare glemme» eller «Det kommer ikke til å skje».

Det som SKJER, er at samtalen låser seg der og da. -Og samspillet låser seg i fortsettelsen. -For hvilke muligheter finnes da, hvis den ene har sluppet ned en bom? Kan hende den andre reagerer med å resignere; å innrette seg på bekostning av egne behov. Eller kan hende den andre reagerer med protest: «Da bryr jeg meg ikke om deg og dine meninger, jeg gjør som jeg vil». Resultatet blir parallelt løp, og de mister det fellesskapet de kunne hatt.

Det er fullt mulig å føle/mene/tro at man ikke klarer eller er villig til kompromiss eller endring. Problemet oppstår når man hevder det. Så når du kjenner at du har prøvd mange ganger og har gitt opp, kan du bli med på å prøve igjen – for parforholdets skyld? Eller når du har overskredet egne grenser, kan du gi uttrykk for at det er overveldende NÅ, men at du er villig til å vurdere det igjen, senere?

På denne måten viser du at det er muligheter. Der det er rom for muligheter, kan ting skje. Rett som det er, er jeg vitne til at par kommer opp med løsninger de ikke har kommet på tidligere. Stadig vekk ser jeg at par som får nye erfaringer, vurderer ting annerledes. Og ikke minst ser jeg at par som opplever godt samspill, blir mer velvillig innstilt.

Å gå i vranglås kan beskytte deg mot endring. Det hindrer parforholdet ditt i utvikling. Klarer du å låse opp og se hva som skjer?

Newer Posts
Older Posts