Trine Huseby

74 Results for "det kan hende"

Det kan hende du har rett

Man gesturing to wife during a dispute in the kitchen
… når dere diskuterer og den andre ikke gir seg. Når dine synspunkter ikke blir tatt i betraktning. Når dine behov ikke blir regnet med. Når du synes det er fryktelig urettferdig.

– det kan hende du har rett –

Hvis noen var flue på veggen. Eller dere ble overvåket av skjult kamera. Hvis saken ble kjørt for retten. Så kan det hende du hadde fått medhold. At dine synspunkter var høyst relevante. At dine behov var helt rimelige. At det var urettferdig.

Det er bare det at kritikk, krangling og kamp fører ingen steds hen – hvis du ønsker et bra parforhold. Hvis du ønsker et bra parforhold, må du finne hensiktsmessige strategier i stedet. Tiltak som fører deg mot målet ditt. Ikke enkelt, men kanskje mindre frustrerende hvis du vet at du ikke er helt på bærtur?

Du vil oppnå mer ved å ta deg tid til å tenke. Velge dine kamper. Håndtere dem så klokt du kan. Hold fokus på mål og strategi. Lykke til med deg!

Relevante innlegg:
Et nytt perspektiv på parforhold
Kloke valg
Prosess
Tema eller hendelse

«Jeg hadde aldri skjønt det før»

Love. Beautiful couple at home

Dette paret er til sin 10. og siste samtale. De tok kontakt fordi de var venner, ikke kjærester. Det første svangerskapet hadde kommet litt brått på, og de ble foreldre før de rakk å finne formen som kjærester. Og så hadde tiden gått.

I tiden før de søkte hjelp, irriterte de seg over hverandre stadig mer og snakket ikke så bra sammen lenger. Etter at han hadde møtt kolleger på fritiden mens hun var på reise, var hun blitt usikker på om hun kunne stole på ham.

Det ble raskt avklart at de to var oppriktig glad i hverandre. De hadde høy motivasjon for å få det bra sammen, og de ønsket fremfor alt å bli kjærester. Mens paret lærte kommunikasjonsteknikk og fikk hjelp til å forstå hverandre bedre, jobbet vi oss systematisk nedover listen med deres temaer: tillit, barneoppdragelse, seksualitet, ekteskap, likeverd.

Vi møttes annen hver uke. Da vi kom til temaet seksualitet, viste det seg at det var stillstand. Det kunne være en gang i året eller så. Begge hadde slått seg til ro med det – sa de. Men av en eller annen grunn hadde det havnet på listen. På oppfordring kunne paret beskrive hvor bra det hadde fungert i starten. Og hvor høy terskelen hadde blitt med tiden. Nølende kunne de også beskrive hvordan de kunne ønske seg det nå. På bakgrunn av dette laget vi en fremdriftsplan.

Trinn for trinn nærmet de seg hverandre. Han erkjente at dette var noe han hadde lengtet etter. Hun erkjente behov for bekreftelse på at hun var attraktiv. Det nye fokuset innebar flørting, humor og kjærtegn i hverdagen. De satte en dato for «debuten», og hadde avtalt å ikke ha for store forventninger. Herfra gikk det bare én vei.

Vi fullførte listen med temaer. Paret var enige om at de kommuniserte bra og forsto hverandre godt. Vi avsluttet pareterapien og avtalte å treffes for en oppsummering etter 3 måneder. Dette er den 10. samtalen. Når vi kommer til temaet seksualitet, ser hun undrende ut og sier at det virker som seksualiteten henger sammen med alt det andre:

«Jeg hadde aldri skjønt det før. Hvor viktig sex er for nærheten»

Slik kan en solskinnshistorie avsluttes. Når paret takker for seg, er jeg minst like takknemlig.

Relevante innlegg:
Kunsten å forføre
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi

Er det håp for oss?

Posted on June 26, 2017

Jeg møter mange par der en eller begge lurer på om det er håp for forholdet. Det de forteller, er gjerne:

I prosessen med å avklare mulighetene, ser vi på utgangspunktet deres da de ble sammen, hva som har gjort at det ble vanskelig, hvordan de er i stand til å håndtere utfordringer og hva som er deres potensial. Jeg registrerer hvordan paret forholder seg til hverandre, hvordan de er preget av skuffelse over at det har blitt som det har blitt, og ikke minst hvordan de snakker om fremtiden. Jeg leter med lys og lykte etter uttalelser eller kroppsspråk som indikerer muligheter. Her er svaret:

Ja, det er håp for de fleste!

Med det mener jeg at de fleste par kan få økt forståelse, bedre kommunikasjon, bli mer samkjørt i forhold til sex og få det bedre sammen. Av og til opplever par å bli forelsket på nytt – det er helt sant.

Her er faktorer som innvirker på mulighetene:

  • Om de har barn som knytter dem sammen
  • Om de innerst inne bryr seg om hverandre og vil hverandre vel
  • Om de kan huske at de har hatt det bra sammen, tidligere
  • Om begge kan se at de selv har et medansvar for at det har blitt som det har blitt
  • Om begge har en viss evne til å gjøre ting annerledes
  • Om begge har motivasjon for å prøve

Med dette som utgangspunkt finnes ulike strategier for å styrke parforholdet, fra laveste nivå til de mer omfattende:

  • Sette seg ned sammen og bli enige om å gjøre en snuoperasjon for forholdet. Sette seg felles mål med tiltak for å nå målene. Evaluere og justere underveis. – Som et hvilket som helst prosjekt i arbeidslivet
  • Gå til anskaffelse av hjelpemateriell som bøker, lydbøkersamlivsspill. Bli enige om faste tidspunkter hvor man reserverer tid til å jobbe med dette sammen
  • En eller begge allierer seg med en man har tillit til og forteller om sitt «personlige prosjekt,» som går ut på å bli en bedre partner. Støttespilleren kan bidra i form av å lytte, motivere, støtte og følge opp
  • Samlivskurs / kommunikasjonskurs
  • Samlivsterapeut
  • Familievernkontor

Ikke sjelden opplever jeg at par har ventet lenge med å ta tak i problemene, gjerne fordi den ene ikke har innsett at den andre ikke er fornøyd med situasjonen. Jeg har to råd til den som mener det trengs tiltak:

  1. Vær veldig tydelig overfor partneren din. Det hender jeg møter mennesker som ikke har forstått alvoret før den andre truer med å gjøre det slutt, og får sjokk
  2. Ikke vent for lenge. Jobben blir enklere og resultatene kommer fortere

Hvis du har tenkt på dette og vært usikker på hvordan du skal gå frem, kan det første skrittet være å sende linken til den du mener bør lese den. Jeg ønsker lykke til.

Relevante innlegg:
Har vi SMÅ eller STORE problemer?
Ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler
Tåler hun ham?
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi
Hender det at løpet er kjørt?

 

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

«Jeg tør ikke ta det opp med ham»

Posted on May 29, 2016

Young woman sitting on a chair and proping her head/ thinking.

«De gangene jeg har tatt opp at jeg ikke er fornøyd med hvordan vi har det, har jeg blitt møtt med avvisning. Han vil ganske enkelt ikke høre på det eller snakke om det. Han kan bli sur eller gå, eller han begynner bare å snakke om noen annet. Jeg er fortsatt glad i ham innerst inne, men dette begynner å tære på. Hadde det ikke vært for barna, kan det hende det hadde blitt slutt. Min største frykt er at dette var det forholdet jeg fikk her i livet, og at jeg til slutt utsletter meg selv helt. Men det er skremmende å ta det opp etter så mye avvisning»

Til kvinnen som ikke tør å ta det opp
Det du beskriver, høres først og fremst ensomt ut. Og trist. Jeg kan forstå at du slites mellom tanken på fremtiden med mannen din og tanken på å gjøre det slutt. For meg kan det se ut som du har tenkt deg frem til svaret selv, og at det du ber om hjelp til, er motivasjon til å ta det opp enda en gang. Og kanskje innspill til hvordan?

Jeg tror at livet ditt var ment å skulle være bedre. Jeg er usikker på hva som ligger bak hans avvisning, men ganske ofte er det en frykt for å ikke strekke til, å ikke være elsket, å skulle bli forlatt. Kanskje mangler han en grunnleggende trygghet for å forholde seg til dette, og så kommer det ut i form av avvisning. I så fall vil dere trenge hjelp. Hvis du tror det samme, kan du finne råd her «Han vil ikke bli med til samtaler»

Hvis du tenker at «så ille er det ikke» eller «jeg klarer en stund til, for barnas skyld», er det bare å utsette problemet. HAN er heller ikke tjent med at dere venter, selv om det kanskje kjennes sånn ut her og nå. Ved å søke hjelp nå, er det større håp for at dere finner ut av det, enn om du utsetter. Dersom jeg skulle hjulpet dere, ville jeg tatt utgangspunkt i at du tok dette initiativet. Og at du fortsatt er glad i ham «innerst inne» – det gir grunn til optimisme.

Relevante innlegg:
Hender det at løpet er kjørt?
Ikke vent for lenge!

Blomster kjære, hva betyr det?

Posted on April 24, 2016

Frau zum Valentinstag mit Blume
… eller en annen uventet gest fra din kjære. Vi kan ha ulike innfallsvinkler til hvordan vi skal respondere, avhengig av hvordan vi velger å fortolke den andres intensjoner:

  • Hva har han dårlig samvittighet for?
  • Hva er det han vil oppnå?
  • Var det tilbud på Mester Grønn?
  • Fikk han den på jobb?
  • Er det enklere for ham å si at han er glad i meg med blomster, enn med ord?

Kanskje. Men det kan like godt hende at han ganske enkelt fikk en innskytelse og kjøpte blomster for å glede deg. That’s it.

Ikke bruk energi på å lete etter forklaring, hvis han ikke gir en selv. Kanskje det ikke er en. Mest sannsynlig har han gode intensjoner, så vær takknemlig, entusiastisk og glad. Kanskje blir det flere buketter..?

Relevant innlegg: Surprise!

«Det er ikke godt nok for meg»

Young active woman can't stand a big mess what she has seen at home

HUN synes han tar for lite ansvar. HAN synes hun krever for mye

Når hun er på jobb i helgene, er han hjemme med barna. Noen dager får han gjort mye og noen dager får han gjort lite. Han forteller at etter at de begynte i parterapi, har han tatt seg i nakken og gjort en ekstra innsats; han har vasket tøy, aktivisert barna og laget middag til hun kommer hjem.

Hun sier det setter hun pris på, men hun vil han skal ta sin del av ansvaret. Det holder ikke å «speedrydde» før hun kommer hjem. «Det er ikke godt nok for meg,» sier hun. Vi forstår av måten hun beskriver det på, at hun mener han utnytter tiden dårlig og tar for lite ansvar.

Det som for ham er «en ekstra innsats», er for henne en selvfølge. Fra en terapeut sitt ståsted ser det ut til at det må endring til på to nivåer:

1) Hans ansvar

2) Hennes holdning

Han har begynt å ta mer ansvar. Det tyder på potensial. Med en anerkjennende holdning fra henne, er det å håpe at han blir motivert til å øke på – inntil han tar sin del. Man blir inspirert av at andre kommenterer våre anstrengelser positivt. Her er dette parets mulighet.

Dersom en mer anerkjennende holdning fra henne ikke skulle bidra til at han tar sin del, har de et mer grunnleggende problem. Det kan hende vi må se på hva «ikke godt nok» i realiteten betyr – og hvordan de vil forholde seg til det.

 

Det passer egentlig aldri

Casual woman having a conversation with her date in an open air restaurant

Hvor ofte opplever vi ikke at vi aldri finner et passende tidspunkt? Et passende tidspunkt for å ta opp et tema, for å si «jeg elsker deg» eller gjøre noe annet viktig vi har tenkt på?

Hvis vi analyserer hva som kjennetegner «et passende tidspunkt,» vil vi sannsynligvis finne at vi stiller alt for mange og urealistiske kriterier til at et slikt tidspunkt noensinne vil innfinne seg. Og skulle det gjøre det, kan det hende vi blir så satt ut at vi blir handlingslammet.

«Passende tidspunkt» er bare en utsettelse. Gi deg selv 1 uke. Gjør det som skal gjøres, si det som skal sies.
1 ukesregelen sikrer at du kommer i mål. Når du har gjort det noen ganger, vil du få trening i å skape passende situasjoner. Du vil få nye erfaringer og bli sikrere. Hvis du er heldig, vil du oppleve at «det passær støtt…»

Relevante innlegg:
Har du sagt det til ham?
Bør han fri?

 

«Han sier unnskyld og slipper unna med det»

Close-up of a man kissing a sad woman

«Samboeren min sier ofte unnskyld når han ikke har holdt avtaler eller har gjort noe som sårer meg. Og det er greit for meg. Man kan jo ikke annet enn å si at det er greit? Problemet er at han ser ut som han har glemt det etterpå, og ikke passer på at ikke det skjer igjen, for det gjør det ofte. På meg virker det som en veldig lettvint løsning, og han slipper unna med det. Er det rettferdig?!»

Til kvinnen som lurer på om det er rettferdig
Det høres ut som et enten-eller-spørsmål: rettferdig eller ikke? Hvis jeg skal svare så enkelt: nei. Ved å utdype svaret, håper jeg å kunne være til mer hjelp.

Dette høres vanskelig ut, slik det ser ut nå. Men jeg har håp om at det er muligheter for endring. Det ligger i vår kultur og i mange menneskers holdning at man kan be om tilgivelse for en forseelse og få det; vi kaller det forsoning. Mulighetene for forsoning øker hvis:

  • Ønsket om tilgivelse er oppriktig
  • Den som tilgir, anstrenger seg for å komme videre
  • Den som ba om tilgivelse, anstrenger seg for å forhindre at det samme eller lignende skjer igjen

Så etter min mening vil slike unnskyldninger som du beskriver, kun ha en kortsiktig effekt: dere blir ferdig med det der og da. På lang sikt vil han miste troverdighet og tillit. På enda lengre sikt vil dere miste nærheten i forholdet deres.

Det er ikke alle som har forstått dette. Eller man kan ha hørt det og forstått det rent intellektuelt, uten å forstå rekkevidden. Det kan handle om modenhet. I verste fall har man forstått det, men utnytter den andres tålmodighet og velvilje. En egoistisk holdning som er lite forenlig med et velfungerende parforhold.

Kan du ta en prat med ham om dette? Og møte ham med en åpen og respektfull innstilling, i tilfelle han ikke har forstått det? Forsikre deg om at han forstår, sjekk det ut. Finn ut hva du trenger for å tilgi, og ta en prøveperiode hvor han anstrenger seg for å ta ansvar og hvor du ser hva han er i stand til.

For dere begges skyld håper jeg på en positiv prøveperiode! Der du er tålmodig og han anstrenger seg. At dere får nye erfaringer som gjør at tilliten vokser. Og at begge merker en nærhet som var verdt innsatsen.

Relevante innlegg:
Unnskyld
Er det greit å være egoistisk?
Tema eller hendelse

Har du sagt det til ham?

Posted on July 9, 2014

Portrait of a gorgeous woman looking at her boyfriend with love

Ganske ofte hører jeg kvinner si de fineste ting om mannen sin. Det kan være egenskaper hun setter pris på eller ting han har sagt og gjort. Det er noe med måten hun forteller på, som gjør at jeg tenker:

Han burde hørt det!

Hun som forteller, kan være takknemlig eller stolt. Noen ganger tankefull; jeg tror hun ser ham for seg. Det hender jeg spør: har du sagt det til ham? Noen ganger har det resultert i at hun gikk hjem og sa det.

Hvorfor vente til talen i bursdagen hans eller bryllupsdagen? Begge vil ha gleden av at budskapet blir overbragt NÅ.

Relevant innlegg:
NÅ er det NÅ

Older Posts