Rett som det er, treffer jeg par der den ene har vært primus motor i parforholdet, og er sliten og oppgitt over den andre. De hadde selvsagt hatt glede og nytte av å søke hjelp før, og kanskje har den ene foreslått det – men den andre var ikke klar. Før nå.
Når vi ser på muligheter og hvordan jeg kan hjelpe paret, hender det at den ene peker på den andre og sier bittert:
«Jeg venter. Nå er det din tur til å ta ansvar»
Det er ingen ting rart med denne reaksjonen. Den som har behov for å vente, synes det er høyst rimelig at den andre drar lasset. I tillegg er hun/han sliten og har begrenset motivasjon.
HER er det nødvendig med profesjonelt innspill – og det pleier å virke. Hvis parets suksess skal være prisgitt «den andre», reduseres mulighetene tilsvarende. Det har ikke disse parene råd til. – I verste fall peker begge på den andre og sier «Jeg venter», og det er ingen til å kjempe for parforholdet.
Når den som har vært primus motor, får både partnerens og terapeutens anerkjennelse for sin innsats, og innser at hennes/hans fortsatte bidrag er avgjørende, skjer ofte dette: motivasjonen øker. Og med motivasjon og innsats fra to parter, er mulighetene for suksess høyst tilstede.
«Jeg venter» blir indirekte å utsette de resultatene man ønsker seg og trenger. Å fortsette å ta ansvar, blir å fremskynde dem.
Relevante innlegg:
Hvor bra blir et parforhold?
All in
Man får ikke mer moro enn man lager selv
Motpart eller medspiller?
All inclusive