Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.
Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.
Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»
Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».
Jeg gleder meg til neste nivå.
Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»