Et ungt, forelsket par stilte spørsmålet. De ønsket å være sikre før de satset skikkelig, med felles bolig, bryllup og barn.
Man kan aldri være 100% sikker på hvem man forplikter seg til. Mennesker er i utvikling. Relasjoner er i bevegelse. Men det finnes noen faktorer som kan redusere risikoen for å oppdage at den andre viste seg å være en annen enn den man trodde:
- Tid man tilbringer sammen.
- Åpenhet. Hva man deler av seg selv, uttrykt med ord og vist i handling.
- I hvilken grad det er samsvar mellom det kjæresten din sier og det hun/han gjør i praksis. Det handler om troverdighet og tillit.
- Kunnskap om hva slags familie kjæresten kommer fra. Hva slags parforhold foreldrene hans/hennes har hatt. Hva som kjennetegner samspillet i familien. Hvordan de har taklet utfordringer.
- Å ha vært tett på når kjæresten strever med personlige utfordringer (f.eks. sorg ved dødsfall, arbeidsledighet, angst/depresjon osv).
- På reise av en viss varighet og med begrenset komfort, f.eks to ukers tur i fjellet eller på seiltur. Når frustrasjonstoleransen blir redusert ved f.eks søvnmangel og fysiske anstrengelser, kommer flere av våre primitive sider til uttrykk.
- Kamper man har kjempet sammen (f.eks. ikke planlagt svangerskap, utroskap, sykdom).
- Krisehåndtering. F.eks. hvordan kjæresten ville takle at man ikke rakk et fly, at noen ble akutt/alvorlig syk, at man havnet i en risikofylt situasjon.
- Dine observasjoner av hvordan kjæresten forholder seg overfor barn. Evne til empati og omsorg viser seg i samspill med barn.
- Ditt inntrykk av hvordan kjæresten blir oppfattet av vennene sine. Her vil hans/hennes sosiale kompetanse komme til uttrykk. En høyt verdsatt venn har ofte samme kvaliteter som en høyt verdsatt ektefelle.
Svaret til det unge paret blir som følger: jo flere av punktene som kan sjekkes ut, jo bedre vet du hva du går til.
Relevante innlegg:
Hjelp, vi flytter sammen!
«Samboeren min er så useriøs!»
Hun vil gifte seg, han er ikke klar
Bør han fri?