Dette har jeg hørt mange kvinner si om mannen sin. De sier det med en blanding av frustrasjon og beundring i stemmen. Frustrasjon fordi han svikter på hjemmebane og beundring fordi han er så hjelpsom.
Mennene sier om samme tema at det stemmer, og gir uttrykk for at det er litt lite slingringsmonn på hjemmebane. Og kjedelig når hun blir sur.
Jeg tror ikke løsningen er å slutte å stille opp for venner og andre. Jeg tror heller ikke løsningen er å fortsette som før; uoverensstemmelsen blir sjelden mindre av det. Her er tre ting som jeg tror virker:
- Hvor omfattende er den tjenesten jeg blir bedt om? Hva vil den kreve av meg?
- Hvor nær er den/de som ber om tjenesten? Er det rimelig at jeg stiller opp?
- Hva vil det eventuelt gå på bekostning av hjemme, hvis jeg sier ja til dette?
- Hvor viktig er dette for meg?
- Hva vil være en rimelig prioritering fra min side, når jeg ser alt under ett?
For eksempel ved å dele med henne hvilket dilemma han sitter med. Eller ved å fortelle hvorfor dette er viktig for ham. Forespeile hva det vil kreve av ham. Sjekke ut hva hun tenker om det, før valget blir tatt.
Hun lytter når han legger frem sine vurderinger. Hun viser at hun setter pris på at han gjør bevisste valg og at han ikke nedprioriterer familien. Hun viser sin beundring for at han er snill og hjelpsom. Hun viser forståelse for at det er viktig for ham å bidra, og unner ham anerkjennelsen han får av andre for det.
Målet må være at han går fra å ha vanskelig for å si nei, til å ha lett for å si ja eller nei.