HUN synes han tar for lite ansvar. HAN synes hun krever for mye
Når hun er på jobb i helgene, er han hjemme med barna. Noen dager får han gjort mye og noen dager får han gjort lite. Han forteller at etter at de begynte i parterapi, har han tatt seg i nakken og gjort en ekstra innsats; han har vasket tøy, aktivisert barna og laget middag til hun kommer hjem.
Hun sier det setter hun pris på, men hun vil han skal ta sin del av ansvaret. Det holder ikke å «speedrydde» før hun kommer hjem. «Det er ikke godt nok for meg», sier hun. Vi forstår av måten hun beskriver det på, at hun mener han utnytter tiden dårlig og tar for lite ansvar.
Det som for ham er «en ekstra innsats», er for henne en selvfølge. Fra en terapeut sitt ståsted ser det ut til at det må endring til på to nivåer:
2) Hennes holdning
Han har begynt å ta mer ansvar. Det tyder på potensial. Med en anerkjennende holdning fra henne, er det å håpe at han blir motivert til å øke på – inntil han tar sin del. Man blir inspirert av at andre kommenterer våre anstrengelser positivt. Her er dette parets mulighet.
Dersom en mer anerkjennende holdning fra henne ikke skulle bidra til at han tar sin del, har de et mer grunnleggende problem. Det kan hende vi må se på hva «ikke godt nok» i realiteten betyr – og hvordan de vil forholde seg til det.