Trine Huseby

Den unge kvinnen har vokst opp som nummer tre i en søskenflokk på fire. Hun er vant til å dele kjærlighet og oppmerksomhet med andre. Når hun nå har blitt samboer, er det én ting som gjelder:

«Jeg vil være den viktigste i livet hans»

Kompromissløst og likefrem hevder hun det, som en menneskerett. Med den lille setningen og det store ønsket, setter hun ord på et universelt behov: å være den viktigste i livet til en annen: Jeg trenger at du er den trygge havnen jeg alltid kan vende hjem til, at du alltid vil stille opp og at du prioriterer meg. Jeg trenger å se det i handling. Ønsket hennes er ikke urimelig. Det trenger heller ikke være vanskelig, om han oppfatter det som noe hun trenger, ikke noe hun krever.
Mest sannsynlig har han behov for det samme.

Slik kan han vise henne at hun er den viktigste i livet hans (og omvendt):
– Si og vis at du er glad i henne hver dag!
– Sjekk hvordan hun har det
– Ikke glem kjærestetid
– Hold det du lover
– Når det blir vanskelig, ikke avvis hennes initiativ til å snakke om det
– Hvis noe har gått galt: ta ansvar for å reparere
– Behandle henne med respekt, selv om du er opprørt
– Snakk godt om henne til andre
– Vis i ord og handling at det alltid er dere to

Det kan se ut som en liste med krav, men er i realiteten en liste med muligheter. Det er nøkkelen til en trygg og glad kjæreste og et bra samliv – hvis du har funnet den viktigste i livet ditt.

Relevante innlegg:
«Han har så vanskelig for å si nei»
Partner med «sære» interesser
Ikke glem mannen din
Kjærlighetens fem språk
«Du forstår meg best i hele verden!»
Veien til kvinnens hjerte

Et vanlig tema blant par, er ansvarsfordeling. Det hender jeg ber par fylle ut på en post-it-lapp hver for seg, hvor mange prosent de synes de tar av det totale ansvaret. Nesten uten unntak er svaret en skjevfordeling der begge mener kvinnen tar mest ansvar.

Det interessante er de to påfølgende spørsmålene:
1. Hvor mange prosent er idealet?
2. Hva vil dere gjøre med det?

Ofte tar paret utgangspunkt i idealet, og avklarer hvordan han vil ta mer ansvar, og hvordan hun vil bidra – på andre måter enn å mase. For eksempel ved å overlate til ham selv å velge tidspunkt, eller å ta seg av barna mens han utfører oppgaver. En mann var uvanlig åpen:

«Jeg tar 40% av ansvaret. Idealet er 50-50». Han tenkte seg om. «Man kan jo ikke si noe annet?» Han tenkte videre. «Jeg orker egentlig ikke mer. Hvis ikke hun hadde tatt det hun gjør, vet jeg ikke hvordan det ville blitt». Stillhet. «Det er jo urettferdig».

Det hører med til historien at de inngikk avtale om 50-50 og klarte seg bedre i perioder. For henne var det «godt nok».

Oppfølgingsspørsmål blir:
3. Kan dere snakke om det?
4. Har dere en felles forståelse?
5. Er dere likeverdige?

Det avgjørende er ikke prosenten, men likeverd og håndtering. Hvis man blir usikker, sjekk ut om dere forstår hverandre og om løsningen er bra for paret.

Relevante innlegg:
Tåler hun  ham?
Kunsten å reparere
En innrømmelse 
Arbeid utenfor husets fire vegger teller ikke
Han ser ikke støv
Morten sine beste råd for et godt parforhold

Det hender at par søker hjelp for å kommunisere bedre, og så viser det seg at de har en mer grunnleggende utfordring: den ene har det mange kaller en «sær» interesse. Kanskje han er kunstner, kanskje han er en eventyrer, kanskje han har et spesielt talent. Blant de parene jeg har møtt, er det oftest en mann, men det kan selvsagt også være en kvinne.

Det viser seg ganske fort at vi snakker om noe mer enn en vanlig fritidsinteresse; han er dedikert, engasjert og bruker masse energi på interessen sin. I et parforhold og med barn kan han ikke finne nok tid til det han ønsker seg mest av alt.

Utfordringen har minst to sider:
1) Dette er tett knyttet opp til hans identitet. Uten å få dyrke interessen sin, føler han seg tom og «på vent»; for noen går det ut over selvfølelse og livskvalitet, for noen fører det til frustrasjon eller depresjon. Det er umulig å se for seg et liv uten interessen, og han uttrykker sine behov gjennom forventninger, ønsker og noen ganger i form av krav.

2) Dette gjør noe med partneren. Hun var i utgangspunktet fascinert og betatt. Hun har levd i troen på at intensiteten ville avta og at han ville skifte fokus når de ble etablert. Samtlige kvinner blant de parene jeg har snakket med, viser stor forståelse og aksept for hans «sære» interesse. De har vært tålmodige og har i liten grad hindret ham i å dyrke interessen. Men med tiden har de blitt mer kritiske og og mer krevende.

-Og så har parene kommet til et punkt der det går på tålmodigheten løs. Hun føler seg nedprioritert, oppgitt og ser ingen løsning. Han føler at det ikke er rom nok for hans behov, og at hun er grunnleggende kritisk innstilt. Kommunikasjon er et sekundærproblem.

En samlivsterapeut har ikke fasitsvar. Men basert på erfaring med disse parene, har jeg følgende innspill til par der den ene har «sære» interesser:

• Den dårlige nyheten til hun som lever sammen med ham: det er ingen løsning å hindre ham i å dyrke interessen. Ettersom den er et av hans grunnleggende behov, vil makt og tvang på sikt føre til ett av to: enten at det går så mye ut over hans trivsel og livskvalitet at han ikke har det godt med seg selv og heller ikke blir en tilfredsstillende partner. Eventuelt kan det føre til samlivsbrudd.
• Den brutale virkeligheten til han med den «sære» interessen, er at parforhold og foreldreskap krever ansvar og innsats. Det er DU som må prioritere. Å sette henne i en posisjon hvor hun blir ansvarlig for dine prioriteringer, er urimelig og veldig uheldig – for dere alle.
• Rykk tilbake til start. Sammen. Grunnlaget for et likeverdig parforhold og ansvarlig foreldresamarbeid, er at beslutningen er tatt i fellesskap. Beslutningen om hvilken plass interessen skal ha. De parene som har lyktes med dette, har en felles forståelse, avklarte forventninger og lojalitet til beslutningen. Beslutningen innebærer en grundig gjennomgang av hvor viktig interessen er for ham, hvor viktig hun og familien er for ham, og hvorvidt det er mulig å forene hans sprikende interesser. Her er det viktig at begge er ærlige og realistiske.
• Det triste er at for noen par blir det en erkjennelse av at den «sære» interessen er lite forenlig med parforhold og familieliv.
• Den gode nyheten er at de parene som tar realitetene inn over seg og jobber frem en felles beslutning, finner løsninger. Det kan være løsninger som innebærer f.eks. at de prioriterer å bruke penger på matleveranse og rengjøringshjelp, at de skaffer en fast barnevakt, at hennes behov får høyere prioritet, og en avtale om at han får dyrke interessen sin for en avtalt periode, før det blir hennes tur. Det ser ut til at det som er avgjørende for hennes tilslutning til, og lojalitet til en avtale, er hans grunnleggende holdning: at han innser at det ikke er en selvfølge å få dyrke den «sære» interessen, at den faktisk går på bekostning av henne, at han ikke tar hennes ofre for gitt, at han kontinuerlig anerkjenner og viser takknemlighet for hennes ansvar og at han alltid gjør en ekstra innsats når han er til stede.

Par som lever med denne utfordringen uten å ha tatt beslutningen i fellesskap, anbefales å søke hjelp. For par som er i starten av et forhold, kan det være en stor fordel å ta for seg disse spørsmålene før man får barn. Når man er likeverdige og løsningsorientert, er det lettere å være fleksibel og kreativ. Ikke vent for lenge.

Relevante innlegg:
Frihet og forpliktelse – hårfin balanse
«Vi flyttet på grunn av jobben til mannen min»
Tåler hun ham?
Motpart eller medspiller?
Et nytt perspektiv på parforhold
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»