Ja. Det hender det har gått for langt, vart for lenge. At alt håp er ute for den ene eller begge.
Dette er imidlertid ikke fokus på bloggen; intensjonen er å spre kunnskap og inspirasjon for et godt parforhold. Som samlivsterapeut har jeg tro på de aller fleste par, se Utdrag fra en parterapi
I samtalen med paret ser jeg en mann som er tydelig preget av alvoret. Han er stresset og på vakt. Observerer kvinnen mens hun forteller. Hendene hans ligger passivt i fanget.
Kvinnen er godt forberedt. Hun sier hun har mistet følelsene for ham. Hun virker som hun er lettet over endelig å bli lyttet til og tatt på alvor. Hun trekker pusten og er klar for å fortelle. Hun har ventet lenge.
Jeg ber kvinnen fortelle hvordan hun har det. Hun begynner å gråte og sier hun har sagt fra veldig mange ganger, at hun ikke synes de har det bra. At hun har følt seg oversett, nedprioritert og tatt for gitt. Mannen skyter inn: «Ja, jeg vet jeg har vært alt for opptatt med jobb.» Kvinnen sitter rett i stolen, hun lener seg fremover og ser direkte på ham. Hun sier det hjelper ikke at han vet det, at han sier det og beklager, det er handling som gjelder. Hun sier hun har ventet og ventet på handling, nå har hun gitt opp.
Jeg lar mannen sitte og betrakte alvoret som utspiller seg. Jeg lar kvinnen få utløp for oppdemmet frustrasjon. Jeg spør henne hva hun legger i «gitt opp.» Kvinnen nøler en stund, før hun igjen tar til tårene og sier hun har gitt opp å få oppmerksomheten hans, være kjærester, være nær hverandre sånn som de var før.
Mannen ser på henne mens hun forteller. Det er åpenbart at det gjør ham vondt å se henne så fortvilet. Samtidig virker han vettskremt over tanken på konsekvensene. Han ser på meg og forteller at etter at de fikk barn ble det så mye forpliktelser, så lite tid til de to og de gled fra hverandre. Han sier han vet hun har vært frustrert i perioder, men han har ikke skjønt at det var SÅ ille.
Vi bruker tid på denne prosessen. Kvinnen har behov for å dele med mannen hva hun har båret på i lang tid. Mannen har behov for å finne ut om det er håp om å få beholde henne. Han er mer oppmerksom enn noen gang. Ordvekslingen går som en pingpongball; frem og tilbake.
Jeg gjør paret oppmerksom på at følelser er en høyst ustabil faktor. Hvis forholdet skulle være basert ene og alene på følelser, ville det bli mye frem og tilbake. Jeg spør dem hvilke andre verdier som betyr noe for dem. Kvinnen svarer: barna. Mannen svarer: barna, stabil økonomi, huset, alt vi har sammen. Kvinnen korrigerer: «hadde.»
Jeg spør paret: «Hva med viljen? Finnes det vilje i dette forholdet? Vilje til å kjempe, til å prøve igjen, til å holde ut?» Jeg sier at vilje er en undervurdert faktor. Langvarige, solide forhold er basert på en stor del vilje. Parene som lever i langvarige forhold, blir i de vanskelige periodene, for så å oppleve gode perioder. En syklus der det går opp og ned, og der gevinsten ved å bli når man er nede, er gleden når man igjen kommer opp. Sammen.
Samtalen går mot slutten, og jeg beskriver for paret hva jeg ser av potensial:
Gjennom å beskrive for paret hva jeg legger merke til i samspillet mellom dem, får de speilet tilbake sitt potensial. Å bli bevisstgjort eget potensial, kan gi optimisme og håp.
Følelsene som var «mistet», blir underordnet. Kvinnen blir opptatt av hvilke andre verdier som betyr noe i forholdet, og ønsker å utforske dette. Begge blir opptatt av hvordan de kan ta ut potensialet sitt. Mannen blir noe beroliget; løpet er ikke kjørt. Enda. Nå er det vilje og handling som gjelder.
Relevante innlegg:
«Jeg kan jo bare gjøre det slutt»
Utdrag fra en parterapi
Mannen har samme kjør på jobb; langsiktige strategier og detaljplanlegging. Det blir rent for mye. Han får nok, han orker ikke, «det går ned en rullegardin.» Så hvis han ser fotballkamp når hun sier hun skal på jentetur den og den helgen, får han det ikke med seg. -Eller hvis han leser nyheter når hun spør om de skal dra bort en helg de har tilgang på barnevakt. Han mumler ja og de innser først noen uker senere at det kolliderer med gutteturen.
HUN føler seg nedprioritert. HAN føler seg presset. BEGGE ønsker både kjærestehelger, jenteturer og gutteturer. Vi oppsummerer at det handler ikke om prioritering. Det handler om kommunikasjon. Presset kan reduseres. Paret får to utfordringer:
1. Når hun skal avklare noe som er viktig for henne, skal hun sørge for å få blikkontakt, være tydelig og vente på svar. For eksempel: «Jeg vil veldig gjerne ha deg med til Oslo den og den helgen. Da kan vi låne leilighet og barna kan være hos foreldrene mine. Vil du være med?» Han sier det vil være perfekt for ham, da vil han legge det inn i kalenderen med én gang. For han har lyst. Hun har høy prioritet.
2. De skal ha en samtale en dag de har god tid uten barn, jfr. Å ramme inn en samtale. Han skal forklare henne hvordan han har det i forhold til planlegging – hjemme og på jobb. De skal ikke diskutere konkrete aktiviteter og hun skal ikke komme med sin side av saken. Det skal handle om ham. Hun skal vise interesse og gi støtte. For hun VIL forstå ham. Og hun ønsker å redusere presset.
Paret sier de tar utfordringen. Jeg gleder meg til å se resultatene.
Jeg treffer et par som strever og har gjort det lenge. De krangler mye og har lite nærhet. Begge ønsker å gjøre en innsats for å få det bedre.
Jeg starter med å kartlegge potensial: Paret forteller hvordan de hadde det før og hvordan de ønsker å ha det. De forteller hva de setter pris på hos hverandre, selv om de ser dette sjeldnere nå. De deler positive erfaringer. Jeg forstår at de er glad i hverandre, tross alt.
Vi går videre til problemområder. Paret strever som mange andre med uenighet om ansvarsfordeling i hjemmet. Hun synes hun tar mest ansvar, han synes hun tar for lite hensyn til at han har en belastende arbeidssituasjon.
Vi starter arbeidet med kommunikasjonsteknikk; paret lærer hvordan de kan ha konstruktiv kommunikasjon om vanskelige temaer. De får i hjemmeoppgave å trene på time-out og tale-/lytteteknikk. Vi avslutter 1. samtale.
Paret kommer tilbake til 2. samtale – det er alltid spennende for en terapeut å se hva de har fått til. Paret sier de hadde det kjempefint første 1 1/2 uken; de fikk en «ny start,» de hadde mange gode samtaler og mer nærhet. Mannen sier:«Så fint som vi hadde det da, har vi aldri hatt det».
Men kommunikasjonsteknikk er ikke nok. Etter noen dager var begge slitne og de fortsatte å krangle selv om den ene hadde bedt om time-out. Her er det terapeuten kommer inn. Paret blir forpliktet til lojalitet mot avtaler de har inngått, og vi skjerper teknikken. Begge er innstilt på å jobbe videre og terapeuten noterer seg potensial: nye, positive erfaringer, skjerpet teknikk og motivasjon hos begge. Paret får tilbud om flere samtaler og takker ja. Mannen sier: «Vi burde vært her annenhver dag, vi.»
Jeg kommenterer at han prater mer enn henne, og spør om det er representativt. Begge sier ja. Jeg spør hvordan dette er for henne, og hun sier det er et problem. Mannen lener seg tilbake og er stille. Terapeuten noterer seg at han har evne til å lytte oppmerksomt. Kvinnen forteller at hun tar seg i å gjenta seg selv når de prater eller krangler, fordi hun føler hun ikke «kommer gjennom».
Her kommer ny innsikt. Hun har ikke nådd gjennom og føler seg ikke forstått.Det oppstår en sperre i kommunikasjonen mellom dem, jfr. Forstå hverandre bedre. Resultatet er mistrivsel, dårlig kommunikasjon og mangel på nærhet. Kanskje må vi tilbake til hva det har gjort med henne at hun ikke har nådd gjennom over tid, jfr. Sår som ikke vil gro. Kanskje holder det at hun blir lyttet til fra nå. Mannen får anerkjennelse for at han så godt viser at han kan lytte.
Før vi avslutter, spør jeg hva det blir viktig at de har fokus på nå. Mannen sier: «Jeg må lytte mer.» Kvinnen sier: «Mer nærhet.» I tillegg må de selvfølgelig være lojale mot avtaler om kommunikasjonsteknikk. Jeg har forhåpninger til dette paret.
Ikke sjelden treffer jeg par der den ene har foreslått å søke hjelp, mens den andre har nølt eller nektet. Den ene foreslo det kanskje for flere år siden, men den andre var ikke klar. Hun eller han ønsket å ordne opp selv, gi det tid.
Det er ikke uvanlig å være i utakt i forhold til timing. Det som er veldig uheldig, er de gangene det var nødvendig med hjelp, men den ene innså det mye senere enn den andre. Konsekvensene er kan være:
Start prosessen før det blir for tungt. Arbeidet blir mer lystbetont og resultatene kommer raskere.
Kjærestehelg på Sundvolden Hotel er ikke parterapi. Vi har fått spørsmål om hva det innebærer; her er info Kjærestehelg
I løpet av høsten vil du kunne lese om erfaringene til et av parene som har vært på «kjærestehelg.»
Jeg får samlivsspørsmål som innspill til bloggen, og takker for tilliten. Noen utvalgte spørsmål med kommentarer blir publisert. Til nå har de fleste spørsmålene kommet fra kvinner. I arbeidet mitt treffer jeg daglig menn med like mange spørsmål, dilemmaer og utfordringer. Noen av dem har få eller ingen å diskutere samlivsspørsmål med. Dersom du/dere synes spørsmål og svar online er en god mulighet, kan spørsmål sendes hit: post@trinehuseby.no Utvalgte spørsmål med kommentarer vil bli presentert anonymt på bloggen.
La oss starte ut med spørsmål fra en ukjent kvinne, se neste innlegg:
«Møte med ekskjæresten ga hjertebank»
De fleste synes krangling er kjipt. Alle jeg kjenner, synes kommunikasjon er vanskelig av og til. De som søker hjelp for dette, ønsker å forstå hverandre bedre og å lære teknikker for å krangle mindre og kommunisere bedre. Det er fullt mulig.
I min praksis ser jeg ofte at par som strever med kommunikasjon, venter for lenge med å gjøre noe med det. Det som kan skje da, er at man utvikler et destruktivt samspillsmønster som er vanskelig å bryte. Eller at gjentatte skuffelser går over i bitterhet og at det blir vanskelig for å bli finne motivasjon til å ta tak i det. I verste fall fører det til tilbaketrekking og resignasjon, som er en alvorlig trussel for forholdet. Mitt råd er at dersom én synes det er nødvendig å gjøre en innsats for kommunikasjonen; da er det smart å gjøre det. Innsatsen trenger ikke å foregå på dennes premisser. Se Han vil ikke bli med til samtaler.
Familievernkontorer finnes over hele landet og er gratis, se her Bufdir