Kategori: Familie

«Vi har to barn i tillegg til ansvar på hver vår jobb. Det er mye og vi er ofte slitne. Vi hadde regnet med mer hjelp fra mine foreldre som bor i nærheten. Men de tar sjelden initiativ til å være barnevakt, og jeg føler ikke vi kan spørre så ofte. Hva kan man forvente av besteforeldre?»

Det er ikke vanskelig å forstå deres behov for avlastning. Eller deres ønske om at besteforeldrene stiller opp. Det kunne vært fint for alle generasjoner.

Når du spør hva man kan forvente, er jeg redd du blir skuffet. Jeg tror ikke man kan forvente eller kreve. Det er opp til besteforeldre i hvilket omfang de ønsker/orker/har lyst til/synes de bør stille opp.

Man kan derimot ønske seg og håpe på at de stiller opp. Man kan også gi uttrykk for det, forklare hvordan man har det med små barn og en travel hverdag, si hva man har behov for og spørre om besteforeldrene kunne tenke seg å stille opp. Og så ta til takke med det svaret man får.

Jeg vil sammenligne det med forskjellen på en GAVE og en PLIKT. Man kan ikke kreve å få en gave, hvor mye den skal koste eller når den skal bli gitt. Det er giveren som avgjør. En plikt derimot, kan man forvente og kreve.

Kanskje vil det være bra med en justering av dine forventninger, slik at du slipper kontinuerlig skuffelse og frustrasjon. Hva med å prøve på en konstruktiv samtale om deres behov for avlastning og besteforeldrenes holdninger til å bidra? Håper dere finner en bra løsning!

«Voksne for barn» oppfordrer foreldre til å våge å være voksne og tydelige, og har følgende innspill:

Les hele artikkelen her Våg å være voksen og tydelig

Takk for verdifulle bidrag fra erfarne foreldre!

«Hvis jeg skulle startet på nytt – og oppdratt barna mine om igjen – er det særlig én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg ville…»

• Ledd mer og ikke hengt meg opp i bagateller.
• Valgt mer tid med dem.
• Jeg ville ha vært flinkere til å ta dem med på arbeidsoppgaver inne og ute.  De skulle tidligst mulig fått være med på å snekre, bytte dekk, luke og rake i hagen, bytte lyspærer, rense takrenner, klippe busker og trær, måke snø, vaske bil, bygge steinmurer, vaske gulv og vinduer, male, grave opp røtter, henge opp bilder helt rett, stable ved, måle og skjære til kjøkkenbenk, montere vaskemaskin, bære tunge ting, mekke moped og oppvaskmaskin, vaske klær, pakke bilen når vi skal på påsketur. De skulle fått ansvaret for dette arbeidet så tidlig de kunne fått det til, helst mens de enda var så små at de syntes det var gøy.  Hadde jeg gjort det, hadde de fått ferdigheter som de hadde hatt glede av hele livet. Når de hadde blitt voksne, ville ferdighetene ført til at de hadde hatt interesse av og glede av å gjøre slike ting og de ville hatt mot og selvtillit til å gå på store prosjekter. De ville kjøpt seg hus med hage i stedet for leilighet, og gledet seg til å pusse opp huset og lage bed i hagen. Jeg føler at jeg har gjort barna mine en bjørnetjeneste ved å ikke ha sørget for dette.
• Lært barna å argumentere mer; for og imot.
• Snakke om og vise følelser.
• Vurdere nøye når barna skulle begynt i barnehage, ville vært lengre hjemme med datteren vår, som var 10 mnd da hun begynte, ammet fortsatt, benyttet ikke eller fikk ikke ammepermisjon.
• Ville vært mer bevisst på å sette ord på følelser, i hvert fall med gutten, og la barna ha de følelsene. Jeg bestemmer ikke hva barnet «kan» bli sint for, men hvordan det er akseptert å vise det.
• Jeg ville vært mindre vurderende; ikke latt det skinne gjennom hva jeg mente om alt de sa og gjorde.
• Være bevisst på å gi barna færre råd og flere åpne spørsmål! «Hva mener/tenker du om det?» I stedet for å fortelle mitt syn. La barna lære seg å reflektere og tenke selv.
• Jeg tenker jeg at jeg skulle hatt mer alenetid med hver enkelt unge.
• Jeg ville ha roet meg litt ned på aldersbestemt utvikling som ikke går helt etter boka. Tror vi har laget mye unødvendig styr rundt ting som uansett vil gå seg til.
• Ville gjort mer aktiviteter sammen med barna i hverdagen; lese, bygge lego, turer på hverdager (ikke bare i helgene…).
• «Tvunget» våre barn til å spille piano – de fikk slutte når de ikke ville mer. Med andre aktiviteter har vi vært så standhaftige – de har måttet fullføre det de har sagt de ville begynne på. Når vi ser hva sønnen vær må lære nå på musikklinjen, som han hadde lært via piano – er vi lei oss……….. fordi vi hele tiden har sett at han er musikalsk, vel og merke. Ellers hadde det jo ikke hatt verdi.
• Jeg ville vært mer tilstede når barna søkte kontakt eller fortalte om ting de hadde opplevd med venner eller på skolen. De skulle merket at jeg var oppriktig interessert og fulgte med når de fortalte.
• Jeg ville vært enda mer bevisst på kosthold som gir energi, lært dem mer og gitt dem gode vaner – bedre enn det jeg klarte.
• Skal jeg være HELT ærlig: Jeg skulle ønske at vi hadde «lært» ungene våre å være litt mer frampå – ha litt mer selvtillit. Et par av dem (sikter spesielt til jentene) er litt stille og forsiktige og TROR selv at de ikke kan eller at de får til ting. Og det er selvsagt ALTFOR skummelt å gjøre noe hvor man kan risikere å «drite» seg ut, svare feil på noe e.l. Det er noe som går igjen i alle foreldresamtaler vi har hatt med skolen opp gjennom årene – de deltar ikke nok i timene. Både lærerne, vi foreldre og jentene selv VET at de kan svaret eller kan bidra med noe i diskusjonen – men å SI noe høyt – nei, det blir for skummelt! Sønnen vår VAR litt sånn også, men har etterhvert skjønt at han faktisk KAN! Men jentene har fremdeles problemer med å se det selv. Så akkurat DET skulle vi nok gjerne gjort om igjen – gitt dem mer selvtillit og fått dem til å skjønne at ting faktisk ikke er så skummelt! Begge jentene er også ganske sjenerte i omgang med fremmede. Det blir stort sett enstavelsessvar fra dem. Kanskje de ikke har fått prøve seg nok? Kanskje vi ikke har latt dem omgåes fremmede i stor nok grad hvor de har måttet svare på ting selv? Kanskje VI har vært for «flinke» til å «hjelpe» dem når det har oppstått situasjoner, i stedet for å la dem ordne opp selv, svare for seg selv? Vi har vel gjort det i beste mening, men jeg tror vi egentlig bare har gjort jentene en bjørnetjeneste. Ser den nå!!!
• Det er jo endel hendelser jeg ikke er stolt av, og det går på egne reaksjoner. Som å skrike til dem. Utålmodighet. Hadde jeg hatt gutta små i dag, ville jeg gått på DUÅ-kurs. Jeg etterspurte hjelp, men da fantes det ikke noe.

Relevante innlegg: «Barneoppdragelse – på din eller min måte?»   «Han er for streng med barna»

Foreldre som har oppdratt barn, ser gjerne tilbake og tenker på noe de ville gjort annerledes. Vil du dele dine refleksjoner? Du kan fullføre setningen nedenfor og sende til post@trinehuseby.no innen 2. februar.

Mobiltelefon og nettbrett utkonkurrerte oppmerksomheten til barna på 4 og 2. Da mor Ellen ble bevisst og tok grep, ble det forandring.

«I stedet for å gi klar beskjed om at mamma eller pappa skal legge vekk telefonen, endrer barn gjerne atferd for å bli sett. – De klarer ikke si «mamma jeg vil at du skal se meg og være sammen med meg nå». Da blir de frustrerte, klengete, masete og sinte når de blir oversett, forklarer Ellen»

Les om hennes erfaringer her NRK.no

IKEA har lansert trippelseng! Den skal ha plass for mor og far og to barn. Sikkert veldig praktisk , men der stopper også fordelene, sett fra en samlivsterapeuts perspektiv. Fordi:

Det bør også nevnes at det kan være godt for både barn og foreldre at barna sover i foreldrenes seng hvis barna trenger ekstra omsorg av en eller annen grunn.  Da snakker vi ikke om vanlig praksis, men unntak.

Sov godt!

«Samboeren er ikke særlig interessert i å være sammen med dem, mine foreldre og søsken. Hun finner alt som kan være negativt, og så er det ting som har blitt sagt og gjort, som hun hun aldri glemmer. Jeg har sagt at hun ikke må bry seg om det, det er ikke sånn ment. Det virker som hun tar alt i verste mening. Det blir ganske slitsomt for meg i lengden. Og så tenker jeg på døtrene våre, foreldrene mine vil gjerne være mer sammen med dem».

Dette hørtes ikke greit ut, hverken for deg eller for familiene. I et parforhold er det viktig med aksept for og respekt for begges sider. Besteforeldre kan også representere betydelige ressurser for barnebarn. Det er trist hvis barna går glipp av denne muligheten. Jeg anbefaler deg å gjøre noe med det. I første omgang å snakke med samboeren din. Det kan det hende du allerede har gjort, så la oss håpe jeg kan bidra med noe nytt.

Kan du vise henne dette innlegget? Og si at du gjerne ønsker at dere skal finne ut av det, uten at du har løsningen. Videre foreslår jeg at dere sammen vurderer hva det handler om og hva dere kan gjøre. I denne sammenhengen har vi tre generasjoner, og det er viktigere enn dere kanskje ville tro, at den sterkeste alliansen er mellom deg og samboeren din. Hvis hun opplever deg som nærmere knyttet til, mer åpen overfor og i forsvar for egen familie, vil det kunne oppleves som en trussel for henne. Så fra nå av; kan dere være på lag om et felles prosjekt?

• Be henne fortelle utdypende hva hun synes er vanskelig og hva dette gjør med henne. Gi henne god tid. Anstreng deg for å forstå henne, etterpå er det din tur. Det er viktig at du anerkjenner hennes opplevelse av familien din, selv om den ikke stemmer for deg.
• Fortell henne utdypende hvor viktig dette er for deg og hva det gjør med deg. Ta deg god tid. Samboeren din anbefales å anstrenge seg for å forstå deg. Det er viktig at hun anerkjenner din opplevelse selv om det du beskriver, ikke stemmer for henne.
• «Erkjennelsens time»: Har du på noen måte sviktet eller bidratt negativt, så er tidspunktet NÅ for å ta ansvar for det og beklage det. Uten forbehold. I neste rekke tar samboeren din ansvar for hva hun måtte ha sviktet eller bidratt negativt med. Uten forbehold, hun også. Ta dere god tid her. Forsoning er et godt utgangspunkt for neste steg i prosessen.
• Hva kan bidra til å øke interessen hennes for din familie, hvis hun innser at det er av stor betydning ikke bare for deg, men for parforholdet deres og for barna deres?
• Kan hun på noen måte få styrke til å forholde seg til en annen families kommunikasjonsform, deres kultur? Til tross for at hun ikke forstår denne familien, eller har dårlige erfaringer? Ville det hjelpe om hun opplevde at du sto ved hennes side? Ville det hjelpe å tenke at hun i allianse med deg, kunne være den som klarte å være raus overfor sin svigerfamilie? Ville det hjelpe at dere forberedte besøkene, slik at begge var bevisst og hadde samme fokus? Og evaluerte det etterpå; hvordan gikk det med prosjektet vårt?

Dere kan sikkert klare mye på egen hånd. Det er et viktig poeng å sette seg selv til side og forsøke å se det så objektivt som overhodet mulig. Og å ha som mål å få til en konstruktiv kontakt med din familie. HVIS det skulle bli for vanskelig, anbefaler jeg dere å kontakte familievernkontoret for noen samtaler, der finner dere fagpersoner som kan representere nøytraliteten.