… sa en kvinnelig kollega en dag. Hun refererte til den kvalitative forskjellen vi av og til ser på fedres samvær med barn, før og etter et samlivsbrudd.
Når foreldrene har flyttet fra hverandre, hender det vi ser at far i tillegg til det han har gjort hele tiden, tar ansvar for oppgaver mor tidligere hadde, til noen mødres store overraskelse. Mor kan få høre at far hjelper til med lekser, passer på at barna dusjer og kjøper gaver til barnebursdager. Jeg har hørt mødre si med forakt i stemmen: «Det gjorde du aldri da vi var sammen!»
Han gjorde kanskje ikke det. Uten å stille opp hypoteser om hvorfor det ble slik, er det ikke vanskelig å forstå at dette er vanskelig for en mor å svelge. –Som om hun ikke var verdt innsatsen. Kanskje føler hun seg utnyttet – det er ingen god følelse.
Her er det nødvendig å løfte blikket. Hun kan bli sittende fast i sin egen skuffelse og bitterhet, noe som får store konsekvenser for samarbeidet med barnets far, og i neste rekke barnet. Eller hun kan sette sine egne følelser til side og se hva dette faktisk innebærer for barnet sitt:
Pappa bryr seg. Pappa tar godt vare på meg.
Pappa stiller opp. Jeg har det godt hos pappa.
Det handler om å velge hvor man skal sette fokus: før eller nå. Meg eller barnet mitt. Å løfte blikket kan gjøre valget enklere.