Et ektepar snakket om en vanskelig side ved forholdet. Mannen slo fast at sånn var det og sånn kom det til å bli. Kvinnen protesterte og stilte spørsmålstegn ved om hun ville forholde seg til dette for all fremtid. Mannen repliserte:
«Men jeg har vunnet deg én gang for alle, jeg.»
Dette provoserte kvinnen. Hun opplevde å bli tatt for gitt og at han ikke ville forholde seg til et felles problem. Hun ville ikke bli omtalt med en slik eiermine. Som terapeut oppfattet jeg ganske snart at her var det ikke snakk om samlivsbrudd. Men de to hadde en jobb å gjøre.
Kommunikasjonsbrist
For det første var det en brist i kommunikasjonen. Paret hadde hoppet over prosessen og gått direkte til hver sin konklusjon. Ved å gå tilbake til utgangspunktet og bruke tid på prosess, ville de sannsynligvis nyansere sine budskap,
forstå hverandre bedre og komme frem til en felles konklusjon.
Mannen ble rådet til å vurdere om han kunne bli oppfattet som låst og ikke villig til å vurdere muligheter for endring, ved å slå fast at «sånn kommer det til å bli.» Kvinnen ble rådet til å vurdere om det kunne oppfattes som en trussel når hun ga uttrykk for usikkerhet i forhold til fremtiden.
Brist i forventninger?
Har mannen en forventning om at han etter jakt og kurtise, har erobret sitt bytte én gang for alle? I så fall bør det en justering til. I en tid og i et samfunn preget av likestilling og velferd, der kvinner og menn etter eget ønske kan etablere og avslutte forhold, vinner man ingen én gang for alle. Han vinner henne gjennom hennes vilje og kontinuerlige valg om å bli.
Resultatet kan bli at han vinner henne for all fremtid.
«Din for evig»
Mange par har en felles oppfatning om at ekteskapet er for evig. Et forhold basert på en slik trygghet, er et privilegium. Man bør imidlertid være varsom med å bruke tryggheten på en måte som utfordrer viljen og valget. Et paradoks å tenke over?
