Et par som som hadde samtaler hos meg, ønsket hjelp til å få et bedre parforhold. Gjennom flere samtaler snakket vi om det som var vanskelig, hva som var viktig for dem og hva de ønsket å jobbe med. Som med par flest, gikk det litt opp og ned. Noen ganger fikk de til å strekke seg litt lenger, være mer imøtekommende mot hverandre og gjøre ting på nye måter. Andre ganger såret de hverandre, tenkte mest på seg selv og gikk i gamle feller.
Paret hadde en periode samtaler hver for seg. I en individualsamtale med kvinnen, oppsummerte hun for seg selv:
- Jeg vil ikke gi opp forholdet
- Jeg stoler ikke på alt det mannen min sier
- Jeg kan ikke forandre ham
Kvinnen strøk hånden over pannen og sukket. Jeg spurte henne: ”Hva er deres potensial?” Kvinnen gjentok spørsmålet for seg selv. Hun svarte at hun så ikke noe potensial. Hun la til at det var et fælt spørsmål.
Paret hadde begge gitt uttrykk for at de ønsket å få hjelp til et bedre parforhold. Mitt ansvar som samlivsterapeut er å hjelpe paret med dette ønsket. Noen ganger innebærer denne hjelpen å opprettholde håpet.
Kvinnen ble minnet på at de begge hadde uttrykt ønske om å styrke parforholdet; det innebærer i seg selv et potensial. Dette ønsket representerer håp. Regelmessig fremmøte hos samlivsterapeuten representerer vilje. Jeg foreslo for kvinnen at vi tre sammen skulle lete etter deres potensial. Kvinnen sa det var mye bedre å tenke på denne måten.
Historien illustrerer at det kan være vanskelig å forene forventninger, erfaringer, håp og realiteter. I mangelen på oversikt, kan kanskje dette spørsmålet sette en på sporet:
Hva er deres potensial?