Trine Huseby

23 Results for "jeg prøver på "

«Jeg prøver på nytt»

Posted on May 8, 2018


Vi satt i personalmøte og drøftet en sak da den unge kollegaen kom inn, et minutt eller to forsinket. I det hun fant veien til plassen sin, slapp hun en kritisk kommentar: «Å, er vi der – enda?»

Av en eller annen grunn, ukjent for oss, hadde hun med seg noe negativt inn i rommet. Det påvirket atmosfæren og hun merket det raskt.

Resolutt reiste hun seg og gikk mot døren: «Jeg prøver på nytt!»

Jenta gikk ut og lukket døren etter seg. Etter et par sekunder kom hun inn på nytt. Hun så seg rundt og sa vennlig: «Hei» før hun satte seg. Det ble en kort stund med taushet og en ny atmosfære.

Handlingen hadde umiddelbar effekt. Men den hadde også en langtidseffekt; en kunnskap jeg har delt med mange. Når man har trådt feil er det et kunststykke å foreta helomvending på en måte som gir full effekt. Her har du en ny strategi: gå ut, kom inn igjen og prøv på nytt!

Relevante innlegg:
«Jeg prøver på min måte»
Hold munn!
Kunsten å reparere
Forandring fryder

«Jeg prøver på min måte»

Posted on March 24, 2017


Et par jeg snakker med, har tatt forholdet til et nytt nivå. Hun er den som tenker og analyserer. Hun vet hva hun vil si, og ordene faller lett. Han trenger å tenke seg om, og han er redd for reaksjoner. Noen ganger blir hun fryktelig frustrert over hva han sier eller måten han sier det på, og har forslag til hvordan han kunne gjort det annerledes. Det blir masse følelser og vanskelig for begge. Dette gjør ham usikker.

Det paradoksale er at hun ønsker ikke en usikker samboer. Hun vil at han skal ha selvstendige meninger. At han skal ta aktivt del i samtaler, engasjere seg og bidra med forslag til løsninger. Til nå har han forsøkt å unngå det.

Ny strategi innebærer at når han kjenner den gamle frykten, skal han se direkte på henne og innlede setningen slik: «Jeg prøver på min måte…» før han gir uttrykk for det han vil si. Denne introduksjonen er et signal til henne om at hun ikke skal mene noe om formen, men forholde seg innholdet i det han vil si. – Og til at han nå bidrar til et nytt samspill. Kvinnen valgte selv hva som skulle være hennes respons når han tester ut den nye strategien; hun ville svare: «Jeg lytter!»

Paret får i oppgave å trene hjemme, og vi jobber med andre temaer en periode. Når vi etter noen uker vender tilbake til samspillet, spør jeg paret om nye strategier er etablert. Hun svarer raskt: «Ja! Jeg svarer at jeg lytter hver gang!» Han rynker pannen, tenker seg om og svarer: «Ja, jeg synes det. Jeg har flere ganger sagt at jeg prøver på min måte. Og hun lytter».

Jeg gleder meg til neste nivå.

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
Raushet
«Jeg er ganske god på å ikke misforstå»

«Du passer på meg. At hun ikke flyr på meg»


Vi snakker om en mann som har gått en stund i parterapi. Han har fått anledning til å kjenne etter hva han føler og si hva han mener. Kona hans har fått anledning til å vise respekt og interesse. Hun liker den mannen som trer frem, og hun setter pris på ærligheten og åpenheten.

Men så har det hendt noe: en uoverenstemmelse. Hun kom med en kritisk kommentar. Han kjente seg rettet på. Følelsen er velkjent og vekker sterke reaksjoner. Hans kommentar tilbake, ble: «Uansett hva jeg sier, blir det alltid galt». Det rammet hardt, hun kjente seg knust.

«Og så ville han ikke snakke med meg mer. Han var stille i to dager. Vi kranglet ikke, men vi snakket ikke sammen. Jeg trengte å prate om det».

På spørsmål om hva som hendte, kjenner han etter før han svarer. Han nøler ikke: «Jeg manglet ord, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ble usikker: ville jeg bli tatt i mot? Hva ville reaksjonen hennes bli?»

Mannen får anerkjennelse for at han deler. Og for mot til å være ærlig uten å vite reaksjonen hennes. Jeg kjenner paret godt, og sier jeg tror hun tåler det. Hun nikker bekreftende. Jeg legger til at jeg har et ansvar for å passe på dem begge, og han kommenterer:

«Du passer på meg. At hun ikke flyr på meg»

Når hun blir veldig opprørt, veldig brått  – kan det føles som om hun «flyr på» ham. Men hun har lagt mye innsats i å klare å regulere egne følelser og bli oppmerksom på ham. Uoverensstemmelsen var derfor et tilbakefall for begge. Heldigvis har paret lært seg å reparere. HUN får forståelse for at hun følte seg knust, HAN får forståelse for at han har følt seg mye rettet på.

Utsagnet hans blir en påminnelse om hva som åpner og lukker dialogen. Når han er trygg, vil han dele. Og når han er trygg, kan han trøste når hun er knust.

 

Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
«Jeg prøver på min måte»
Om temperament
«Hun er litt mystisk»

«Det har jeg ikke fortalt til kona…»

Homme pensif
Utroskap er et av de temaene mange par søker hjelp for. Denne mannen hadde tatt kontakt pr. telefon og sagt at han «måtte få en orden på ting». Han ønsket å komme alene i første omgang, deretter sammen med sin kone.

Mannen jeg møtte, var godt forberedt og hadde bestemt seg for hva han ville si. Han hadde vært utro og han og kona hadde lagt det bak seg og ønsket å se fremover. Han virket lettet over at han ikke møtte fordommer, men forståelse. Mannen delte sine savn i ekteskapet gjennom mange år, og sine følelser for den andre kvinnen. Han beskrev hvor de hadde møttes, og hvor mange ganger. Tilfeldig og helt uskyldig i starten. Inntil han tok det første initiativet. Måten han omtalte møtene deres på, var ganske overfladisk, og da jeg spurte om det hadde vært noe seksuelt, stoppet han opp.

Det hadde vært noe seksuelt. «Men det har jeg ikke fortalt til kona mi». Lettelse ble erstattet med frykt. Mannen forklarte unndragelsen med at kona ikke hadde spurt, og med et ønske om å skåne alle parter. Han lurte på om det kunne være nødvendig å fortelle det, nå når de hadde lagt det bak seg.

Vi snakket om parets beslutning om å satse, og om ønsker og håp for fremtiden. Mannen trengte ikke lang tid på å forstå at hans mulighet for tillit, lå i å være 100% ærlig. Mulighet for nærhet lå i å være åpen. Og mulighet for fortrolighet, lå i å dele sine tanker med henne, i stedet for å være alene om dem og bekymre seg for om hemmeligheten ville bli avslørt.

Mannen som reiste seg for å gå, hadde tatt en beslutning. Han gruet seg til å fortelle det, og fryktet for reaksjonen. Men han valgte sikreste strategi for å bygge tillit.

Slik kommer man videre etter utroskap: 

  • Definitivt brudd med den tredje parten.
  • Hvis man bestemmer seg for å prøve, tar man et valg og holder fast ved beslutningen.
  • Den som har vært utsatt for utroskap, får tid og rom for å uttrykke sine reaksjoner.
  • Den som har vært utro, erkjenner og tar ansvar for sine handlinger. Hennes/hans viktigste oppgave er å forholde seg til hvordan dette er for den andre og gi følelsesmessig støtte.
  • Iverksetting av tiltak for å bygge tillit.
  • Man tar stilling til hva som skal snakkes om og hva som skal ligge. Det snakkes, selv om det er smertefullt for begge parter.
  • Man prøver å opprettholde vanlige rutiner og tar én dag av gangen.
  • Uansett hvor mye man lider, blir man oppfordret til å behandle hverandre med respekt.
  • En profesjonell hjelper kan bidra til å strukturere og avgrense, og etter hvert legge ting bak seg og se fremover.
  • Begge kan få hjelp til å holde ut og holde motet oppe.

Relevante innlegg:
DET kan jeg ikke si til NOEN
Utroskap – hvor går grensen?
Møtte ekskjæresten og fikk hjertebank

Kan du by på latter?

Man teasing his girlfriend, big city couple in a park

Ikke alle er klar over:
1) At de selv sitter på en mulighet for å få mer humor og glede i parforholdet sitt
2) At det kan få konsekvenser langt ut over at man har det morsomt der og da

For det første gjelder det å være oppmerksommulighetene. Det handler om å legge merke til når man er i en situasjon som potensielt kunne være til å le av. Det er nok at du fikk en impuls til å trekke på smilebåndet. Det er nok at din kjære gjorde det. Det er nok at utenforstående ville ledd. Finnes det snev av humor og du blir oppmerksom på det, da har du fanget muligheten. Min inspirasjon til dette innlegget, er alle parene jeg møter som ser på hverandre med glimt i øyet. Som smiler fortrolig til hverandre. Som ler sammen, selv om de strever med sitt. Som ler av den andre når hun eller han er morsom.

For det andre gjelder det å benytte muligheten. Selv om det ikke er så morsomt at man kunne «dø av latter». Selv om din kjære prøver å være morsom, men tross alt ikke er SÅ morsom. Selv om du egentlig er i litt dårlig humør, eller ikke synes den andre fortjener at du viser glede, slår deg løs og ler. Det er her du foretar et valg. Hva velger du?

Hvis du kommer over egen motstand og egne argumenter for å ikke le – le så mye du bare klarer. Og så lenge du orker. Ikke bare kjennes det godt, det er bra for helsen. Den største bonusen får du i forhold til din kjære:

-Som opplever den anerkjennelsen som ligger i at du slår deg løs og fryder deg sammen med ham/henne
-Som opplever deg som et mer helt menneske, ikke bare seriøst, forpliktet og praktisk
-Som blir smittet av å ha det morsomt sammen med deg, og ler tilbake
-Som blir inspirert til å ha det fint sammen med deg, oftere

Jeg kjenner en som synger og gestikulerer «Jeg er en liten undulat» for storfamilien hver eneste jul. Det startet da barna var små, og har med årene blitt fast innslag. Alle vi andre synes selvsagt det er like morsomt hvert år; han er morsom. Det fantastiske er at kona hans ler like trofast, hun også. Han byr på seg selv og hun byr på latter – klart det blir tradisjon!

Kan du by på latter?

Relevante innlegg:
Hvilke virkemidler har du?
Det passer egentlig aldri

På vei til å forstå

Posted on March 14, 2015

Unhappy at odds couple sitting on psychotherapy session

Paret har innsett at de har behov for hjelp – til å forstå hverandre og til å kommunisere bedre. De møter trofast til samtale 2. hver uke. Prosessen tar tid. Noen temaer er i overkant krevende, og det er vanskelig å se løsning. Andre ganger får de gjort mye på 90 minutter, det var etter en slik samtale han sa med glimt i øyet: «La oss ta noe skikkelig tricky neste gang».

Dynamikken hos dette paret er ikke ulike mange andres. Hun står for det meste av snakking og følelser. Hun har ikke behov for å skjule det, hun reagerer på mye og hun vil han skal vite hvor han har henne. Noen ganger er hun fryktelig trist. Andre ganger er hun fryktelig frustrert.  -Så frustrert at hun ber ham dra. Dette har også vært et tema; hun vil jo ikke at han skal dra.

Han har vokst opp med at man ikke snakker og føler så mye. I samlivet med sin kone har han fortsatt med å legge bånd på seg. Det er den måten han behersker best. Det er det som føles tryggest. I parterapi har han blitt utfordret på å dele tanker og følelser, og han har levert. Hun har blitt utfordret på møte ham med anerkjennelse, hun har også levert.

Men noen ganger blir det for vanskelig. I en samtale gjennomførte vi en øvelse for å forstå hverandre bedre. Det var sensitivt materiale. Han klarte det kunststykke å sette seg selv helt til side og sette seg inn i hvordan det er å være henne. Han traff blink. Hun følte seg veldig forstått og virket lettet og glad.

Det var hans tur. Hun har ikke tilsvarende grunnlag for å vite hvor hun har ham; det er en del av samspillsmønsteret deres. Øvelsen er et skritt på vei til å forstå. Ydmykt tok hun forbehold; «Jeg VET ikke, dette er hva jeg TROR». Hun satte seg selv helt til side og analyserte etter beste evne – hvordan hun tror det er å være ham.

Han følte seg ikke forstått. Ikke i det hele tatt. Han sa det rett ut. Hun ble overrasket; traff hun ikke på noe punkt? Hun ble såret; han sa det veldig direkte. Hun følte hun mislyktes; er hun SÅ dårlig til å forstå? Hun var rammet følelsesmessig; ikke det beste utgangspunkt for å å være forståelsesfull i fortsettelsen.

Han forklarte og forklarte – hvordan det ser ut for ham. Det ble mange ord og lange setninger. Hun ble kritisk: «Nå kommer du med en lang tale, jeg forstår bare mindre og mindre.» Ikke det beste utgangspunkt for å forklare videre. Han kom med ulike eksempler, og hun så ikke relevansen: «Hva mener du NÅ?»  Ved oppsummeringen var de enige om at hun forsto ham dårlig. Det ble stille.

Det er ikke så lett å se hva som skjer, når det skjer. Og i hvert fall ikke når man er en del av det. Som terapeut tenker jeg at dette handler ikke om hvorvidt den ene er dårlig til å forklare, eller den andre er dårlig til å forstå. Paret mangler erfaring fra at han deler. Hun mangler innsikt i hvordan det er å være ham. Hvis hun kan gjøre det trygt for ham å dele, kan han komme frem. Jo tydeligere han kommer frem, jo nærmere hverandre kan de komme.

Min intensjon er å hjelpe paret til å bli mer bevisst på hvordan de virker på hverandre. Å se at måten man responderer på, påvirker hvilken retning samtalen tar. Det kan være bittesmå elementer i samtalen: ansiktsuttrykk, stemme, kroppsspråk og valg av ord. Vi punktuerer slike øyeblikk og ser hvilken virkning de har. Paret prøver på nytt og på nytt, å gi respons med anerkjennelse og omsorg. Så det blir trygt å være den man er.

På den måten kan man bryte ned barrierer og forstå hvordan verden ser ut fra den andres ståsted. Og snakke om de vanskeligste temaer og komme i mål. Paret er på rett vei.

Relevante innlegg:
Utdrag fra en parterapi
Hva er parterapi?

«Uansett hva jeg gjør, blir det feil»

Hopeless man with hands up and suspicious wife

Jeg snakker med en mann som er fortvilet. Han forteller at kona alltid har forventet større innsats fra hans side; i forhold til barna, hjemmet, parforholdet. Etter at de fikk barn, hadde de begge mer enn nok med sitt. Det ble mindre nattesøvn, alltid oppgaver som ventet, stadig mas fra henne. Det raste på med nye forventninger. I tillegg til jobben, barna og familien, ville hun pusse opp huset, at de skulle være sosialt aktive, trene og reise. Han sier han ble med på det alt sammen, men han klarte ikke leve opp til hennes forventninger 100%.

Kvinnen han ble forelsket i, har blitt til en misfornøyd, sur og masete kone. Det er ikke trivelig i det hele tatt. Hver gang de snakker om det, er hun full av bebreidelser. Hun peker på feil han gjør og alt han burde gjort. Hun blir irritert i stemmen og ramser opp. Han orker ikke disse samtalene, taktikken er å jatte med og vente til hun har tømt seg.

«Hva synes du selv, da?» Mannen forteller at kona har tatt veldig mye ansvar for familien. Han sier det tok tid for ham å omstille seg da de fikk barn, hun gjorde nok mer enn ham. Han sier hun gjør alltid mer enn ham, hun er tidligere ute, hun er nøyere med ting, hun blir liksom aldri fornøyd. Han kommer alltid til kort. Mannen sier han vet han burde gjort mer, men han blir ikke motivert av at hun er så misfornøyd, tvert i mot. Han sier han har prøvd å tilby seg å hjelpe til, han har gjort ting uten at hun har bedt om det. Han har støvsuget på eget initiativ, da syntes hun det var et dårlig tidspunkt etter at barna hadde lagt seg. Han har foreslått at de to skulle dra ut og spise, da syntes hun ikke de skulle bruke opp barnevaktene. Han har tatt initiativ til å reise bort en helg, da avviste hun det med at det ble mer styr enn hygge. Hvis han drar og handler mat, klager hun på alt han har glemt å kjøpe. Det siste som skjedde, var at han tok med barna ut noen timer for at hun skulle få ro og fred hjemme for seg selv. Han sier han var ganske fornøyd og at han og barna hadde det hyggelig på besøk hos besteforeldrene. Da de kom hjem, var hun misfornøyd for at de hadde vært borte så lenge, og for at de hadde spist middag uten henne. Mannen er virkelig fortvilet.

Han vil veldig gjerne at de skal ha det bra sammen. Han vil gjerne ta sin del av ansvaret. Han prøver på ulike fremstøt, men uansett hva han gjør, blir det feil for henne. Han føler seg mislykket og avvist. Derfor spør han en han har tillit til. Han får anerkjennelse for håpløsheten han opplever. Det er urimelig å forvente at alt skal skje på hennes premisser. Det er frustrerende når innsatsen hans ikke blir regnet med, eller når konstruktive forslag blir avvist. Det er veldig demotiverende å føle at man mislykkes, uansett. Med denne anerkjennelsen blir han i stand til å se det fra kona sitt ståsted.

«Hva tror du er den viktigste grunnen til at hun er så misfornøyd med alt du gjør?» Mannen sier han tror det er fordi hun føler hovedansvaret, uansett. Han tror hun føler seg alene med det og at hun tror han bryr seg mindre enn han gjør.
«Du tror hun føler hovedansvaret?» «Ja.»
«Og du tror hun føler seg alene?» «Ja.»

«Og hun tror ikke du bryr deg så mye?» «Nei.»
Mannen blir tankefull: «Jeg skjønner at jeg må gjøre noe med det.»

Sammen leter vi etter strategier. Med utgangspunkt i at hun er sliten av å ha hatt hovedansvaret, at hun føler seg ensom i parforholdet og at hun ikke tror han bryr seg – noe han gjør. Han vil fortelle henne hva han har tenkt at det handler om, og høre om det stemmer. Han vil fortelle henne at han føler ansvar og at han bryr seg, og at han forstår at hun har blitt usikker på det. Han vil forsikre henne om at han gjerne vil bidra mer. Han vil si at det er en nødvendighet for ham å få gjøre ting på sin måte, at han håper hun forstår. Det handler om å bli anerkjent for den han er; mannen hennes, pappa’n til barna, seg selv med sitt repertoar. Han vil invitere henne til en gjennomgang av oppgavene og hvordan de kan løses. Han vil foreslå en prøveperiode hvor de løser ting på nye måter.

«Hva hvis hun hun begynner å bebreide deg, peke på feil du gjør og alt du burde gjort?» Han svarer at da skal han høre på hva hun har å si, uten å jatte med. Han skal si at han skjønner. Og la henne oppleve at han skjønner. Det blir enklere for ham når han vet at ikke alt han gjør, er feil.

Relevante innlegg:

 

Å være ensom i et parforhold

Thoughtful young man in the living room

Både kvinner og menn kan være ensomme i et parforhold. Det er noe paradoksalt ved situasjonen; i et forhold skulle man være TO, høre sammen og kjenne fellesskap. Nettopp derfor kan det bli ekstra ensomt når man er to UTEN å høre sammen og UTEN å kjenne fellesskap. Jeg opplever at kvinner og menn uttrykker stor sorg når de beskriver dette.

Noe av det de forteller, er at:
  • “Jeg vil så gjerne være nær, men hun/han slipper meg ikke inn”
  • “Når jeg prøver å si noe om det, føler jeg ikke at hun/han tar meg på alvor”
  • “Jeg trenger kjærlighet og omsorg, men får det ikke”
  • “Det virker ikke som det plager han/henne, sånn som det plager meg”
  • “Når jeg ser hvordan andre par har det, blir jeg så fryktelig trist
  • “Jeg har ingen å prate med om det, det ville være å utlevere henne/ham”
  • “Jeg føler at jeg er ute av posisjon til å gjøre noe med det”

Noen ganger får jeg anledning til å treffe begge to, og kan sammen med paret vurdere om vi  kan gjøre en innsats for at de skal få det bedre. Andre ganger kommer jeg ikke i kontakt med “den andre.” Kanskje er hun/han tilfreds med situasjonen? Kanskje er hun/han involvert på annet hold? Eller kanskje er hun/han også ensom, men er utrygg og ukomfortabel med å ta tak i situasjonen. Det kan være tilfelle der “den ene” over tid har vært pågående. Eller er mer analytisk anlagt, har mer selvinnsikt eller er mer verbal. Det kan være truende for “den andre” å gå inn i dette, og føles tryggest å holde seg på en armlengdes avstand. Og så blir det status quo.

-Inntil den som føler ensomheten mest påtrengende, krever at noe må skje. I noen parforhold ser det ut til at dette er eneste utvei. Ensomhet over tid går ut over livskvalitet og helse. Dersom man er i en situasjon der man vil stille et krav til den andre, finnes det ikke kun ett riktig tiltak eller én riktig løsning. Det avgjørende er at det skjer en endring. Min erfaring gir grunn til å tro at det er mulig å få til endring. Men det kan kreve mot og styrke å ta det første skrittet. Og tålmodighet når man begynner å gå nye veier. Når resultatene begynner å vise seg, blir gjerne begge mer motivert.

Den amerikanske filmen «Hope Springs» illustrerer hvordan ensomheten kan arte seg. Den gir riktignok ikke et realistisk bilde av terapeutisk tilnærming under norske forhold. Kanskje kan den allikevel være til inspirasjon for å ta det første skrittet? 

Hva har de gjort, de som får det til?

Posted on May 13, 2018

«Jeg kjenner noen par som har fått til positive forandringer i parforholdet sitt. Varig, ser det ut som. Samboeren min og jeg har prøvd på det flere ganger, men vi faller alltid tilbake i det gamle sporet. Det skulle vært interessant å vite hva disse parene har gjort»

Til mannen som lurer på hva parene har gjort for positive forandringer
For et offensivt spørsmål! Aller først: det hender at par legger ned mye innsats og likevel ikke oppnår det resultatet de ønsker. Det kan ha ulike forklaringer, men statistikken over samlivsbrudd taler for seg. Med min erfaring vil jeg tro at parene du refererer til, har fått tak på dette:

Når man kommer til et visst nivå, vil man ofte inspireres av hverandre. Nye erfaringer vil også påvirke motivasjonen positivt. – Alt dette bidrar til at man tåler vanskelige perioder bedre og at resultatene er verdt innsatsen.

Hvis dere har prøvd på egen hånd uten å lykkes, vil jeg anbefale å søke hjelp. Med drahjelp og ny input kan det bli en spennende prosess. Ikke vent for lenge!

 

Relevante innlegg:
Slik finner du tilbake til romantikken!
«Jeg kjenner ingen andre som er sånn vi er»
Fake it till you make it!
Gresset grønnere på den «rette» siden?
«Hva kan jeg bidra med?»
Utdrag fra en parterapi
«Det går bra»
Spontan eller planlagt sex?
Hvordan unngå utroskap

Hvordan lokke frem den kvinnen hun var før?


Ingen mann stilte dette spørsmålet. Men mange menn jeg snakker med, ønsker å få tilbake den hun var. De vet ikke om det er mulig og i tilfelle hvordan. Men viktigst av alt: de har ikke kommet på å stille spørsmålet.

Hvis hun med tiden har blitt kravstor, misfornøyd og avvisende – ligger den opprinnelige forklaringen ofte langt bakenfor det åpenbare. I de tilfellene der hun åpner opp og deler hva som ligger bak, handler det ofte om at:

  • Hun synes han ikke tar ansvar og føler seg tatt for gitt
  • Hun føler seg ignorert når hun prøver å snakke om det
  • Hun er ensom og lei seg, men viser irritasjon og mangel på respekt
  • Hun ønsker nærhet og omsorg, men beskytter seg og straffer ved å avvise

Jo lengre det har vart, jo vanskeligere kan det være å endre innstilling. Noen ganger trengs profesjonell hjelp.

Slik lokker du frem den kvinnen hun var før:
  • Har du tatt for lite ansvar, er det bare én ting som gjelder: action
  • Snakk sammen. Ikke én gang, men regelmessig. Kom henne i forkjøpet. Sett på alarm for å huske det. Start f.eks. med: «Kom og sett deg her, vennen. Jeg vil høre hvordan du har det»
  • Lytt til hva hun har på hjertet. Ikke avbryt, unngå forsvar. Si med ord og vis i handling at du forstår
  • Vis nærhet og omsorg. Gå forsiktig frem, stryk og hold rundt. Vær tålmodig

Det handler om ansvar og action. Og om forsoning og ny innstilling.

Relevant innlegg:
Ikke glem mannen din

Older Posts