Trine Huseby

43 Results for "det går bra"

«Det går bra»

Panorama of sad people having emotional crisis after painful loss
Det var hun som hadde tatt kontakt. Paret ønsket parterapi. De hadde hatt en periode med mye krangling, og orket ikke ha det sånn lenger.

Det som møtte meg, var en kvinne og en mann det var lett å få sympati for. Dette var en ny erfaring for dem, og de var spente. Kanskje han, mest. Han var ikke vant til å snakke om følelser.

Det skulle fort vise seg at de to var veldig ulike. Der hun svarte på spørsmål, fortalte og viste følelser, syntes han det var vanskelig å sette ord på ting. I en parterapi er det rom for begge deler.

Vi tok utgangspunkt i temaer paret strevde med. Vi så på det fra begges ståsted. For henne falt det naturlig å gråte og vise sinne. Han anstrengte seg for å huske tilbake i tid, for å forstå henne og for å si de «riktige» tingene. Hun syntes han fikk slippe unna mens hun ble sittende og «sippe og grine». Dette gjorde henne stadig mer irritert. Han forsvarte seg så godt han kunne. I én samtale sa hun «Nå går jeg!» og gikk. I en annen samtale sa hun at nå var det hans tur til å snakke og hennes tur til å lytte.

Dette ble første gjennombrudd. Kvinnen overlot til samboeren sin og terapeuten å drive terapien videre. Dette var ukjent. Min intuisjon sa meg at dette var avgjørende dersom jeg skulle kunne hjelpe paret. Noe ved henne virket desperat. Han sa at han ville trenge hjelp til å snakke, og jeg lovet at han skulle få det.

I de to neste samtalene var hun observatør. Han ble intervjuet og svarte på spørsmål. Han hadde fått tillit til meg som terapeut og visste at jeg bare ville ham vel. Han hadde høy motivasjon for å få dette til, og våget å kjenne etter da vi snakket om hvor stolt han var av henne. Han stolt ut. Etter hvert kunne han sette ord på flere følelser, noe som appellerte til henne. Da vi avsluttet den ene samtalen, så hun rett på ham og sa:

«Du er min klippe i livet»

Men det skulle ikke løse alle problemer. Paret fikk ikke til å gjøre hjemmeoppgaver, og hun syntes stadig at hun ikke nådde inn til ham, eller opplevde at han ikke ville snakke om viktige ting. På ett tidspunkt sa hun at hun ikke ville komme til flere samtaler, og vi avsluttet.

Noen uker senere tok kvinnen kontakt igjen; de ønsket å ta opp igjen samtalene. Vi møttes, og hun foreslo at vi kunne snakke om «ting som har skjedd opp i gjennom». Ingen av dem var særlig konkrete, før han trakk pusten dypt og sa at hun tok abort for 20 år siden, at det kanskje ville være bra å snakke om det. Hun begynte å gråte.

Det skulle vise seg at paret ikke hadde snakket om aborten han overtalte henne til å ta da de var 20 år. De var unge, det var ikke planlagt og han hadde ikke sett hvordan de skulle takle det. Hun gjorde som han syntes var best. «Jeg gråt da jeg gikk i narkose og jeg våknet av at jeg gråt», sier kvinnen. «Ja, du gjorde det», sier han. Jeg ber henne fortelle hva som skjedde og hvordan det var for henne. Hun gråter og forteller. Jeg gir ham signal om å sette seg inntil henne, og hun tar i mot trøst. Hun er ikke anklagende fordi hun har følt seg presset, hun er en voksen kvinne som ser at de var unge, uerfarne og usikre den gangen. Men hun er fryktelig trist.

På spørsmål om hun har tilgitt ham, svarer hun ja. På spørsmål om han var klar over det, svarer han nei. De omfavner hverandre, de holder og stryker. Hun retter seg opp og forteller videre. Hun har aldri snakket med noen om det, ikke på sykehuset, ikke med familie, ikke med venninner og ikke med samboeren. Hun har brukt store krefter på å holde tilbake sterke følelser. Hun har vært fryktelig sint fordi de ikke kunne snakke om det. Hun har vært ulykkelig og han har sett henne gråte, men ikke vært i stand til å trøste. Før nå. Hun får all den trøst og omsorg hun trenger.

Hun tørker tårer, pusser nesen og retter seg opp. Han løfter hendene over hodet, folder dem og plasser dem bak nakken. «Det er mer», sier han. Han nøler. Jeg spør hva han tenker på, og han nøler fortsatt. Han strever med følelsene sine. Hun som kjenner ham bedre enn noen, sier: «Jeg tror han skammer seg». Ny omfavnelse. Begge gråter. Han er tilgitt og han blir forstått.

Etter en stund sier mannen som ikke var vant til å snakke om følelser, at han skammer seg. Det vises på hele ham. På spørsmål om hvem han skammer seg overfor, svarer han: «henne». Alt hun har måttet lide. At han var ung, dum og redd. At han ikke så noen annen utvei. At det ikke er sånn han egentlig er. «Tenk om vi hadde fått det barnet og stasjonsvogn og så flere barn, og så hadde vi sluppet alt det vi har strevd med i alle disse årene, og hatt det fint».

Han tar ansvar for det som har skjedd. For første gang deler han hvordan det var for ham. Hun bøyer seg mot ham, holder og stryker. «Det går bra», sier hun. «Det går bra».

Etter dette har det gått bra.

Relevante innlegg:
Sår som ikke vil gro
Utdrag fra en parterapi
Å være ensom i et parforhold

«Legg deg og sov du, så går det bra»

Posted on August 7, 2018


… sa han til kona si. De var på bilferie med barn i baksetet, underskudd på søvn og mange mil foran seg. De hadde snakket om at de var trøtte, begge to. Han tilbød seg å kjøre først, slik at hun fikk sove. En ekte gentleman. Hun rigget seg til i passasjersetet, lukket øynene og ventet på at søvnen skulle komme.

Men – det hastet med å sove, og hun ble stresset. Hun så på mannen som var trøtt, og ble engstelig. Hun klarte ikke utnytte tiden, og fikk dårlig samvittighet. Derfor tok hun sats og sa fra; at det ikke fungerte, at hun ble stresset og redd og lurte på om det var en dårlig løsning.

«Bare legg deg og sov du, så går det bra»

… sa han, og holdt blikket festet på veien.

Den som trodde stresset og redselen forsvant med dette, tar feil. Hun ble først og fremst forbløffet; han er en ellers oppegående mann. Hun valgte å tenke at han var utbetenksom.

Etter hennes neste fremstøt: «Hva gjør vi med det?», hadde han fått akkurat nok reaksjonstid, og foreslo at de skulle stoppe og ta en pause, før ny vurdering. Hun pustet lettet ut.

Moralen er: hvis du ønsker å nå inn med et budskap til en som er stresset, redd eller sint, må du aller først forholde deg til følelsen. Det er ingen vei utenom. Det gjelder barn og det gjelder voksne.

Ekteparet løste det med betenkningstid og pause. Intern humor og påminnelse om utsagnet, gjør at han neppe går på den smellen igjen.

Relevante innlegg:
Ut på tur, aldri sur
Hva trenger hun?
Hva velger du å tenke på?
«Han er for streng med barna!»

«På hytta går det alltid bra»

Posted on June 17, 2016

Entspanntes Paar im Sommer sitzt verliebt am Strand
… sier paret og er enige. De strever stadig voldsomt i hverdagen, med små og store problemer. Om «dine barn og mine barn», om ansvarsfordeling og egentid. Derfor har de oppsøkt hjelp.

Jeg har ikke truffet dem mer enn et par ganger, da de kommer tilbake og sier at de har hatt det kjempefint sammen. Som vanlig blir jeg opptatt av hva som har ført til positiv utvikling, og stiller spørsmål. Det skal vise seg at det ikke er parterapien som har gitt resultater, men snarere andre omgivelser: paret har vært på hytta. «På hytta går det alltid bra», sier de nærmest i kor.

Det blir mindre viktig om det var parterapien som ga ny innsikt, eller om det er konteksten på hytta som gir endret atferd. Det interessante er hva som skjer på hytta. Man trenger ikke være detektiv for å forstå det, og man trenger ikke være ekteskapsmester for å klare det: på hytta skjer det som paret og jeg i fellesskap skal forsøke å overføre til hjemmebane.

Hun sier: «Han er mer oppmerksom». Han sier: «Hun kritiserer ikke». Med ett vet alle tre akkurat hva som skal til. Med et klart definert mål og to som drar i samme retning, er det innenfor rekkevidde.

Relevante innlegg:
Rød løper
Prioriteringer

«Det virker. Det må jeg motvillig innrømme»

Posted on August 14, 2018

… sier mannen jeg har foran meg. Han har motvillig blitt med til samtaler (antagelig fordi alternativet var verre). Og etter å ha fått tillit til terapeuten, har han med uttalt skepsis blitt med på å prøve et par kommunikasjonsteknikker.

Gjennom de fem samtalene vi har hatt til nå, har paret fått vist hele spekteret av samspill, fra krenking og avvisning, til anerkjennelse og nærhet. Men de har strevd med å få det til på egenhånd.

Som førstehjelp i parterapi, fikk de lære teknikken time-out. Det bidro til å begrense kranglingen. Deretter var han villig til å prøve tale-/lytteteknikk, fordi de til stadighet misforsto hverandre.

Når jeg møter paret etter sommerferien, har de klart seg på egenhånd. Hun sier: «Vi har det mye bedre! Vi har vært sammen nesten hele tiden i tre uker, og bare hatt ett tilløp til krangel. Men vi stoppet det». Han sier: «Vi har ikke hatt det så bra som nå, på lenge».

Som en tilpasning til dette paret, foreslår jeg å finjustere på teknikkene, fremfor å lære flere nye. Mannen ser ned på hendene sine:

«Ja, for det virker». Han smiler«Det må jeg motvillig innrømme. Jeg har trua nå»

Paret ønsker å jobbe videre og ber om hjelp til felles forståelse av hva som er greit og ikke, i forhold til andre. Felles forståelse skal bli!

 

Relevante innlegg:
«Han vil ikke bli med til samtaler»
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
En god samtale om et vondt tema
«Jeg kjenner ingen som er sånn vi er»

Hva har de gjort, de som får det til?

Posted on May 13, 2018

«Jeg kjenner noen par som har fått til positive forandringer i parforholdet sitt. Varig, ser det ut som. Samboeren min og jeg har prøvd på det flere ganger, men vi faller alltid tilbake i det gamle sporet. Det skulle vært interessant å vite hva disse parene har gjort»

Til mannen som lurer på hva parene har gjort for positive forandringer
For et offensivt spørsmål! Aller først: det hender at par legger ned mye innsats og likevel ikke oppnår det resultatet de ønsker. Det kan ha ulike forklaringer, men statistikken over samlivsbrudd taler for seg. Med min erfaring vil jeg tro at parene du refererer til, har fått tak på dette:

Når man kommer til et visst nivå, vil man ofte inspireres av hverandre. Nye erfaringer vil også påvirke motivasjonen positivt. – Alt dette bidrar til at man tåler vanskelige perioder bedre og at resultatene er verdt innsatsen.

Hvis dere har prøvd på egen hånd uten å lykkes, vil jeg anbefale å søke hjelp. Med drahjelp og ny input kan det bli en spennende prosess. Ikke vent for lenge!

 

Relevante innlegg:
Slik finner du tilbake til romantikken!
«Jeg kjenner ingen andre som er sånn vi er»
Fake it till you make it!
Gresset grønnere på den «rette» siden?
«Hva kan jeg bidra med?»
Utdrag fra en parterapi
«Det går bra»
Spontan eller planlagt sex?
Hvordan unngå utroskap

Er det håp for oss?

Posted on June 26, 2017

Jeg møter mange par der en eller begge lurer på om det er håp for forholdet. Det de forteller, er gjerne:

I prosessen med å avklare mulighetene, ser vi på utgangspunktet deres da de ble sammen, hva som har gjort at det ble vanskelig, hvordan de er i stand til å håndtere utfordringer og hva som er deres potensial. Jeg registrerer hvordan paret forholder seg til hverandre, hvordan de er preget av skuffelse over at det har blitt som det har blitt, og ikke minst hvordan de snakker om fremtiden. Jeg leter med lys og lykte etter uttalelser eller kroppsspråk som indikerer muligheter. Her er svaret:

Ja, det er håp for de fleste!

Med det mener jeg at de fleste par kan få økt forståelse, bedre kommunikasjon, bli mer samkjørt i forhold til sex og få det bedre sammen. Av og til opplever par å bli forelsket på nytt – det er helt sant.

Her er faktorer som innvirker på mulighetene:

  • Om de har barn som knytter dem sammen
  • Om de innerst inne bryr seg om hverandre og vil hverandre vel
  • Om de kan huske at de har hatt det bra sammen, tidligere
  • Om begge kan se at de selv har et medansvar for at det har blitt som det har blitt
  • Om begge har en viss evne til å gjøre ting annerledes
  • Om begge har motivasjon for å prøve

Med dette som utgangspunkt finnes ulike strategier for å styrke parforholdet, fra laveste nivå til de mer omfattende:

  • Sette seg ned sammen og bli enige om å gjøre en snuoperasjon for forholdet. Sette seg felles mål med tiltak for å nå målene. Evaluere og justere underveis. – Som et hvilket som helst prosjekt i arbeidslivet
  • Gå til anskaffelse av hjelpemateriell som bøker, lydbøkersamlivsspill. Bli enige om faste tidspunkter hvor man reserverer tid til å jobbe med dette sammen
  • En eller begge allierer seg med en man har tillit til og forteller om sitt «personlige prosjekt,» som går ut på å bli en bedre partner. Støttespilleren kan bidra i form av å lytte, motivere, støtte og følge opp
  • Samlivskurs / kommunikasjonskurs
  • Samlivsterapeut
  • Familievernkontor

Ikke sjelden opplever jeg at par har ventet lenge med å ta tak i problemene, gjerne fordi den ene ikke har innsett at den andre ikke er fornøyd med situasjonen. Jeg har to råd til den som mener det trengs tiltak:

  1. Vær veldig tydelig overfor partneren din. Det hender jeg møter mennesker som ikke har forstått alvoret før den andre truer med å gjøre det slutt, og får sjokk
  2. Ikke vent for lenge. Jobben blir enklere og resultatene kommer fortere

Hvis du har tenkt på dette og vært usikker på hvordan du skal gå frem, kan det første skrittet være å sende linken til den du mener bør lese den. Jeg ønsker lykke til.

Relevante innlegg:
Har vi SMÅ eller STORE problemer?
Ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler
Tåler hun ham?
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi
Hender det at løpet er kjørt?

 

Fire faktorer for et bra parforhold

Posted on April 23, 2017

I mitt arbeid med par, har jeg identifisert fire faktorer som viser seg å være nyttig ved kartlegging av parets styrke og svakhet, og hvor det kan være smart å sette inn støtet.

1. Samtale
Den mest kjente faktoren. Det kan bli for mye, og det kan bli for mye på den enes premisser. Men et godt parforhold forutsetter et minimum av personlige samtaler.

2. Fysisk nærhet
Den mest undervurderte faktoren. Det kan bli for lite, dersom det blir for mye på den enes premisser. Men et godt parforhold forutsetter et minimum av fysisk nærhet – fra kjærtegn til sex.

3. Humor
Alle ønsker humor og glede i parforholdet sitt. Noen par er så heldige å ha god kjemi her, andre må jobbe for det, se Felles humor? og Kan du by på latter?

4. Felles prosjekter
Gjelder ikke husarbeid og oppussing. Her snakker vi om: å ta oppvasken sammen, stable ved, skifte dekk på bilen, rake løv o.l. Korte, avgrensede oppgaver der begge bidrar og er aktive. Noen legger inn kaffepause; det skal være en positivt aktivitet.

Ønsker dere å ta forholdet til neste nivå? Les hvordan:

  • Sett dere ned hver for dere og skaler fra 0-10:
    A: Hvordan dere som par fungerer innenfor hver av de fire faktorene pr. i dag
    B: Hva du tenker er deres potensial
  • Sett dere sammen og sammenlign. Velg ut ett område der begge ser potensial og ønsker å ta tak. Planlegg en samtale med dette som tema, sett av dato og klokkeslett
  • Når dagen kommer; lag hyggelige rammer. Bli enige om tiltak som kan bidra til å ta ut deres potensial. Avklar ansvar og initiativ
  • Følg planen!

Jeg møter motiverte par som lager planer og gjennomfører. – Og kommer tilbake og forteller at de kommuniserer bedre og har det hyggeligere sammen. – Er jeg heldig, får være med på å ta parforholdet til enda et nivå.

Hvem inviterer til kartlegging av fire faktorer?

Relevante innlegg:
Hva kan du by på av overraskelser?
Slik finner du tilbake til romantikken!
Fem minutter eller en weekend?

«Du må lure det inn!»

Posted on June 3, 2015

handsome couple doing a car trip, view from rear seat

Dette paret er som mange andre; HUN synes det er spennende å lese, lytte og lære – om hva som kan gi et bedre liv og et bedre samliv. Hun går ikke av veien for å prøve ut idéer og gjøre ting annerledes.

HAN derimot, synes det er trygt og godt med det kjente. Så da hun en dag foreslo at de skulle stille hverandre spørsmål, nesten som et intervju, avsto han. Ellers takk.

Nå er det ikke så enkelt å gjennomføre intervju med bare én part. Men denne kvinnen er klok. En dag de satt i bilen og pratet hyggelig sammen, spurte hun: «Hvis du skulle lage en skikkelig bra middag til meg, hva hadde du valgt da?»

De to har en felles interesse for mat. Han tenkte seg om og hadde mange tanker om hva han ville servert, som han visste hun ville satt pris på. Hun kunne bare bekrefte. Han så engasjert på henne: «Hva ville DU laget til MEG, da?» 

Kvinnen som deler historien, smiler. «Du må LURE det inn.» Hun har lært at det fungerer ikke med press og tvang. Gi det litt tid, lur det inn og du er i mål.

Her finner du gode idéer til spørsmål for par! Fuelbox 

Relevante innlegg:
Bedre kjent med kjærestekart
Hvorfor leser menn om samliv?

«Det går opp og ned her i verden»

304611
Paret har levd lenge sammen, og har to døtre i tenårene. Mannen har erfart at med tre kvinner i familien, blir det mye hormoner og mye emosjoner. Han forteller at tidligere i forholdet, da kona ble opprørt i sinne eller oppløst i tårer, ble han «helt satt ut». Han kunne tenke at hun ville bytte ham ut eller at de måtte ha hjelp.

Ettersom årene gikk, oppdaget han et mønster: én gang i måneden gikk det ned, og like sikkert gitt det opp igjen. Uavhengig av hvordan de håndterte det. Hvis hun hadde vært lei seg og motløs, ble hun snart glad igjen. Hvis hun hadde vært sur og sint, tilga hun. Han fant ut at problemløsning var irrelevant; det var tid og stabilisering av hormoner som gjaldt. Da døtrene kom i passende alder, ble det mer huskestue.

«Det går opp og ned her i verden», sier mannen. Å være «ustabil» heter det på fagspråket.  Med strategiene han har lært seg, går det helt utmerket. Les og lær:

  • Trøst virker bra. Hun har ikke tenkt å bytte ham ut og de trenger ikke hjelp. Å holde rundt, lytte og tørke tårer, holder i massevis. Etter en stund har hun grått ferdig og det hele er over.
  • En rydderunde i huset har uvurderlig effekt. Det mest fremtredende rotet blir fjernet, og med ett ser livet lysere ut.
  • Støtte virker også bra. «Det fortjente du ikke!» «Det var dårlig gjort!» eller «Det skjønner jeg at du ble lei deg for, kom til meg».

Han har lært seg å ikke ta det personlig og ikke bli overveldet. Hun vet at han kan hjelpe og det hjelper – hver gang.

Hvorhen har du det travelt?

Posted on August 9, 2013

Almost twelveLes om Karin, som løper fra seg selv:

«Karin var blitt 65, og hadde akkurat pensjonert seg fra sin jobb i banken. Riktignok kunne hun ha jobbet i to år til, men hun hadde følt seg trett i det siste. Som hun sa til sin mann, følte hun at livet styrte henne – hun var ikke i kontroll. Men pensjonisttilværelsen hjalp henne ikke. Faktisk følte hun seg mer presset av dagens gjøremål enn noen gang. Hun hadde mange venninner og hun trente og hun hadde middagsgjester og hun var med mannen sin på noen forretninger og annen representasjon. Hun måtte jo «gjøre noe,» det følte hun. Det var nok av dem som sa at en blir helt sløv hvis en ikke holder det gående. Det var viktig å beholde det sosiale nettverket. Stå på. Hver dag var det noe. Nå skulle hun til frisøren igjen. Og ha lunsj med gamle kolleger. Ta vasken og samle klær til rens. Hun ville gjerne høre et foredrag om kunst som skulle være senere på ettermiddagen. I kveld skulle de være barnevakt for Lars og Trude som skulle på konsert. I morgen skulle hun til legesjekk og trening og handle til middagsgjester om kvelden. Det var bra hun var så sprek, sa hun til seg selv. Det var godt at det var noen som trengte henne. Karin mente det var viktig å følge med i alt som foregikk. Hun måtte lese aviser, se nyheter, lære mer om Internett, få med seg interessante reiser til steder hun ikke hadde vært.

Karin begynte å sove dårligere. Hun kjente en uro når hun våknet. Hun tenkte ofte på sykdom. Men bare hun kom seg opp og på bena, og fikk ting unna, ble uroen borte. Hun hadde en avtalefri dag. Hun hadde sett i avisen at det var salg på sengetøy og håndklær – hun burde gå dit nå når hun hadde fri om dagen. Så ville hun løpe innom torget og kjøpe grønnsaker. Venninnen hadde sagt at alt var billig der akkurat nå. Både bær og grønnsaker. Venninnen skulle sylte også. Karin syntes det var noe hun burde gjøre nå som hun hadde tid. Dessuten ønsket barna seg kjøtt og grønnsakssuppe til søndagsmiddag. Det var lettvint og greit. Men kanskje barnebarna burde få litt pølse også, i tilfelle. Hun ringte til døtrene og spurte om hun skulle kjøpe noe for dem. Hun ville være like god mor og svigermor som andre. Alle i klubben fikk tid til det meste. Hun tok noen slurker kaffe på vei i dusjen. Radioen durte i bakgrunnen. Da hun kom ut av badet, så hun at det blinket i telefonmottaket. Det var snekkeren. Hun hadde rent glemt at han skulle ringe i dag. Da hun prøvde å ringe tilbake, fikk hun bare svareren. Da måtte hun være hjemme til hun fikk svar. De hadde jo ventet i uker på at han skulle komme og fikse taklekkasjen. Hun fikk handle i morgen. Det var sannelig nok å gjøre i huset også. Nå kunne hun få tid til å ringe til alle som hun følge det for lenge siden hun hadde snakket med. Hun visste at de forventet at hun tok kontakt – særlig nå når hun ikke jobbet mer. Først ringte hun til snekkeren igjen og hadde en prat med svareren hans. Hun sukket uten å høre det selv».  Livsbevissthet (Schibbye, 2006)

Karin lever ikke ulikt neste generasjon, Lars og Trude, som er rammet av tidsklemma. Og barnebarna hennes, som er i barnehage og SFO fra morgen til ettermiddag, og som rekker noen raske måltider, fritidsaktiviteter og litt skjermtid før de går til sengs.

Hvorhen har de det travelt? De har det travelt til seg selv. Til sitt innerste jeg, som vi kaller sjelen. Til kontakt med følelsene, sitt opprinnelige jeg. Veldig mange vil kjenne seg igjen i denne livsformen og kanskje bli skremt av å bli gjort oppmerksom på eller minnet på hva det egentlig handler om. Det er unødvendig å bli skremt. Vårt innerste jeg blir ikke borte, det vil alltid være der. Når man selv ønsker det og når man selv er klar, kan man bremse opp, stoppe opp og finne tilbake. Det kan innebære mange slags følelser, men mest av alt vil det være som å komme hjem.

Older Posts