«Jeg sa hun var fin, da hun kom ned trappen i den nye kjolen»
Han hadde vært stresset og sett på klokken, ikke på kjolen, da han ga komplimenten. Og hun følte seg ikke fin, overhodet. En veldig uheldig start på kvelden.
Vi kan se for oss et annet forløp hvis han – midt i alt stresset – stoppet opp og ble stående målløs og se på henne. Hun ville følt at han syntes hun var veldig fin.
Er du oppmerksom på den store forskjellen på å si noe, og å få den andre til å føle det?