Er du av typen som ikke hører helt etter hva andre sier? Som fortsetter i eget spor, selv om den andre ber deg holde opp, direkte eller indirekte? Hvis du kjenner deg igjen i disse spørsmålene, kan det hende du er i risikosonen:

• Er du sikker på at ikke du vil ha litt mer mat?
• Vil du ikke ha på deg litt mer klær, da?
• Skal jeg hjelpe deg? Se her, la meg hjelpe.
• Er du ikke bra? Vil du legge deg nedpå litt? Legg deg her.

I så fall kan det hende du fremprovoserer et oppgitt:«Hørte du ikke hva jeg sa?»

Det høres brutalt ut, og kunne kanskje vært unngått. Hvis du hadde vært oppmerksom og aksepterende. Mest sannsynlig har du gode intensjoner og mye omsorg. Litt i overkant, kanskje. Med den innsikten du nå har fått, kan du trygt lene deg tilbake når noen takker nei. Og forhåpentligvis se at vedkommende klarer seg fint på egen hånd. Og setter pris på din aksept.

«Etter en to dagers krangel om hvordan vi skal forholde oss til barna, sendte han denne sms’en:

«Vi kan gjerne prate, men jeg vil ikke forsvare den jeg er eller endre på noe mer. Jeg synes det som er, er bra nok. Jeg vil ikke lære mer om prosess. Jeg synes det beste er om du er lojal og forsvarer meg ift barna. Det er ikke vanskelig. Det er bare å si at det er sånn jeg gjør det. Men hvis du ikke klarer det, er det greit.»

Hvordan kan jeg forholde meg til det?»

Dette høres ikke enkelt ut. Jeg skjønner at du blir usikker. Så klokt å ta betenkningstid og be om råd.

Man kan få inntrykk av at mannen din har opplevd forventninger og krav som truer hans selvfølelse. Hvis det er tilfelle, er det ikke så vanskelig å forstå at han setter ned foten. Og kanskje er det en viktig markering både for ham selv og for deg, slik at dere ikke glemmer ham som mann og far. Hvis det er det som har skjedd – er det noe du kan gjøre for å gi ham den respekten og anerkjennelsen han trenger?

Nå vet jeg ikke hva slags prosess dere har hatt i forkant, men det kan se ut som han hopper av og går til konklusjon. Kanskje prosesser ikke er hans sterkeste side. Er det i så fall noe du kan leve med? Hvis ikke – kunne det være en idé å søke hjelp hos en 3. part som kan lede prosessen og gi dere nye, positive erfaringer?

Jeg lurer på om mannen din kan ha glemt én viktig ting: konsekvenser. Hvis han har glemt å tenke gjennom hvilke konsekvenser konklusjonen kan få, kan han kanskje komme på det i etterkant og forholde seg mer fleksibelt. Eller hvis sms’en er skrevet i affekt, da er det ikke uvanlig at man henter seg inn igjen og blir mer moderat. Det er mitt håp for dere.

Hvis han derimot skulle holde fast ved at han ikke vil endre seg og ikke ønsker prosess med deg om dette, synes situasjonen mer fastlåst. Hvis dere har felles ønske om et bra parforhold og et god situasjon for barna, vil jeg anbefale dere å søke hjelp. I så fall får vi håpe han tar en runde med konsekvensanalyse og sier ja til å bli med deg til et familievernkontor eller en samlivsterapeut. Lykke til med dere!

Time-out er en kommunikasjonsteknikk som fungerer godt for mange par. Intensjonen er å forhindre destruktive krangler og samtidig sørge for at ikke viktige temaer glipper.

De fleste par har ett eller flere ikke-tema. Det er temaer som kan være vanskelige for den ene eller begge. Kanskje har samtalen kommet ut av kontroll når de har snakket om det før? Kanskje merker den ene at den andre blir unnvikende eller avvisende hvis temaet kan komme opp? Kanskje er en eller begge redde for hvilke reaksjoner som måtte komme, og det er tryggest å la det ligge.

Mest sannsynlig ligger temaet der og virker like fullt. Det kan dukke opp i tanker, drømmer og samtaler og noen ganger oppstår det sitasjoner som krever aktiv innsats for å manøvrere unna. Det kan bli ganske unaturlig og veldig krevende.

En mulig tilnærming er å snakke om ikke-temaet. Se for deg en eske der ikke-temaet er innholdet. Man kan ta frem esken og snakke om det som er inni den, uten å åpne. Og sette den bort igjen til dere er klare begge to.

• Har en eller begge behov for å snakke om dette? Hvorfor er det viktig?
• Hva gjør at det blir så vanskelig at en eller begge velger å ikke snakke om det?
• Er det noe vi kan gjøre for å klare å snakke om dette på en måte som begge er komfortable med?
• Hva blir det viktig å unngå, hvis vi skal snakke om dette? Hvordan kan vi sikre at vi får til nettopp det?

Hvis man kommer frem til en avtale om å begi seg ut på et ikke-tema, er det avgjørende at begge parter opplever at avtalte spilleregler blir fulgt, les mer her Å ramme inn en samtale Hvis ikke, kan ikke-temaet bli et aldri-tema. Det er verre. De første gangene man berører et ikke-tema, er målet først og fremst å lykkes med samtalen. Gjerne i spørsmålsform, det er tryggere enn konfrontasjoner. Saklighet er tryggere enn emosjonelle utbrudd. Etterhvert kan selve innholdet få større betydning.

Hvilke ikke-temaer har dere?

Når vi skal snakke om noe vi er uenige om, har vi lett for å ta innta hver vår posisjon og forsøke å få gjennomslag. Vi har lett for å bli emosjonelle på bekostning av saklighet. Samtalen har lett for å komme ut av proporsjoner; spore over i andre temaer og gamle hendelser og ende med at vi går fra hverandre uten å ha kommet til noen konklusjon.

Det er mulig å gjennomføre samtaler om vanskelige temaer på en mer konstruktiv måte. Det forutsetter at begge er innstilt på å følge en på forhånd avtalt ramme for samtalen. Se også Å ramme inn en samtale

Her introduseres «Problemhåndteringsmodellen.» Modellen krever velvilje fra begge to, tid og øvelse. Paret anbefales å prøve ut og jobbe med modellen minimum fem ganger før man eventuelt vurderer å forkaste den.

I trinn én er det avgjørende å sette av nok tid. Her står begge fritt til å uttale seg om det man har på hjertet. Man presenterer sine tanker/ønsker/behov én av gangen.  Den andre lytter oppmerksomt og anerkjenner. Dersom den som har ordet, fremsetter en misnøye eller klage, er det avgjørende at denne blir formulert konstruktivt, f.eks. «Når du …. kjenner jeg at jeg blir ….  jeg trenger….  og jeg skulle ønske at du ….»

Hvis problemet er omfattende, må det deles opp i mindre enheter så det blir håndterbart. I så fall vil det være klokt å avtale når dere skal ta for dere hver av de andre enhetene. Bli enige om hvilket spesifikt problem dere skal løse her og nå. Erfaringsmessig er det fornuftig å gå løs på den enkleste delen først.  Hvis man klarer å bli enige her, vil det skape motivasjon for å bli enig videre i prosessen også. Husk at begge er interessert i å finne løsninger.

Med utgangspunkt i forslagene fra forrige trinn, arbeider dere nå målrettet mot konkrete løsninger. Faktorer som kjennetegner gode løsninger, er at man blir enige, at løsningen skal gjelde for en prøveperiode og at den er konkret og spesifikk. For at begge skal oppleve respekt og innflytelse, vil en løsning ofte innebære kompromiss.

Erfaring viser at vi føler oss mer forpliktet dersom vi på et senere tidspunkt skal vurdere løsningen og egen innsats. Avtal et tidspunkt (noen dager/noen uker) hvor dere skal ha en ny prat om hvordan valgte løsning fungerer. Hvis man tar for lett på dette punktet, har avtalen lett for å skli ut. Det kan være en fordel å skrive ned hva dere har blitt enige om, så dere kan se etter dersom dere etter en stund husker forskjellig.

Etter å ha prøvd modellen ca fem ganger, har man forutsetninger for å vurdere om den fører til mer konstruktiv problemløsning. For å komme til et punkt hvor begge behersker problemhåndteringsmodellen godt, må dere gi rom for å prøve og feile og prøve igjen. Husk at når man jobber og sliter for å tilegne seg nye teknikker, da jobber og sliter man for parforholdet. Øvelse gjør mester.

Du kan lese mer om problemhåndteringsmodellen i «Samlivsboken» (Markman/Stanley/Blumberg, 2002).

Før man sender et budskap til noen man er opprørt over – men samtidig ønsker å oppnå noe med – kan det være lurt å foreta en kvalitetssikring. Her er et eksempel fra en mamma som vil at hennes eksmann skal gå på foreldremøte på skolen, og en totrinns prosess for å kvalitetssikre meldingen før hun taster «send.»

Å omformulere budskapet er ikke en garanti i seg selv. Men det vil garantert ha en annen effekt på mottakeren.  Jo viktigere det er å få gjennomslag, jo viktigere blir kvalitetssikringen.

Du er ikke den eneste som har det sånn. Jeg er ikke sikker på hva det kan komme av, men jeg har noen hypoteser. I det minste har jeg noen innspill til hvordan du kan håndtere det, ettersom det ikke er noe alternativ å snakke med henne.

Kan det være slik at mennesker som prater uopphørlig, opplever at de får utløp for tanker og følelser, at de får «tømt seg» for mye de ellers måtte gå og bære på? Kan det hende at de ved å sette ord på tankene sine, får systematisert og «får orden på» et kaos de har inni seg? Håper de på bekreftelse på at det de sier, betyr noe? Eller anerkjennelse, av seg selv? Det paradoksale er at de ofte får det motsatte.

Jeg er helt sikker på at noen mennesker er bevisst på at de prater mye, men enten ikke klarer å forandre seg, eller ikke vil – fordi de opplever at de vinner mer enn de taper. På kort sikt. Jeg er også sikker på at noen ikke er klar over hvordan de virker på andre. Min mening er at alle burde få muligheten til å bli gjort oppmerksom på – av noen som vil dem vel – hvordan de virker på andre, slik at de i det minste får muligheten til å forandre seg. De som ikke blir gitt denne muligheten, risikerer å bli avvist uten å forstå hvorfor.

Når det i ditt tilfelle ikke er noe alternativ å snakke med henne, foreslår jeg at du blir mer tydelig på andre måter. Ingen av dere vil være tjent med at du later som ingenting helt til du kanskje ikke orker mer. Kunne du prøve noe av dette?

Prøv å komme henne i forkjøpet og «logge av» eller gå ut før praten er i gang og du må avvise henne. Gjør første fremstøt når det er en stille stund, før hun begynner å prate.

Si på en vennlig og tydelig måte at du f.eks. vil sette deg og lese avisen eller gå på PC`n og at du kommer til å være opptatt med det en stund. Si at du trenger å konsentrere deg. Hvis hun lurer på hvorfor, si at det er viktig for deg, at du trenger det. På denne måten blir det enklere for henne å forstå når du er tilgjengelig og ikke.

Du vil sannsynligvis unngå å såre henne, få minst diskusjon og mest aksept for det du ber om, dersom du klarer å gjøre det på en konstruktiv og vennlig måte, både med hensyn til ordvalg og kroppsspråk.

Med mindre du har tenkt å informere henne skikkelig om hva dette handler om, unngå å gå inn i diskusjoner.

Hvis du har tenkt at dere skal opprettholde forholdet deres og en dialog, er det viktig at du deltar aktivt i noen samtaler. Prøv å bestemme deg for å være en god lytter og delta aktivt i samtalen for en avgrenset periode. Når tiden du har bestemt deg for er ute, kan du si at du blir sliten av å prate så mye, at du har behov for å gjøre noe annet, at dere kan prate mer senere.

Kan du venne deg til å oppholde deg i andre rom/andre steder enn henne? Slik at du får pauser fra pratingen, og kanskje er mer tålmodig og konstruktiv når du først er tilgjengelig?

Dersom hun ikke er oppmerksom på problemet, eller om hun er det og ikke ønsker å gjøre noe med det, tror jeg det er avgjørende at konsekvensene det får for forholdet deres, kommer for dagen. –Så ikke det går så langt at du en vakker dag «logger av» for godt.