Kategori: Kommunikasjon

Et ungt par var forelsket, men hadde vært sammen lenge nok til å erfare hverdager sammen. Til tross for sin unge alder, hadde de forstått at et kjæresteforhold trenger å pleies. De hadde en naturlig og oppriktig interesse for hverandre. Begge ville trene og begge ville være ute i naturen. HER fant jenta muligheten for å slå to fluer i én smekk:

«Når vi jogger, orker jeg ikke å prate, for jeg er ikke så sprek som han. Så da spør jeg om han kan fortelle meg om noe; noe som engasjerer han eller noe som jeg ikke kan noe om. Sist vi jogget, spurte jeg om han ikke kunne lære meg om fotball, for det kan jeg ingenting om.»

Så løp de der, side om side. Han fikk fortelle om fotball, helt uten å bli avbrutt. Hun fikk konsentrere seg om å jogge og lytte. Begge hadde utbytte av treningen og begge hadde utbytte av samtalen.

Kanskje en ny innfallsvinkel når man skal gjøre noe sammen? Neste gang du legger ut på en eller annen aktivitet med din kjære; hva med å be henne/han lære deg om noe du ikke kan? Eller fortelle uavbrutt om noe som interesserer henne/ham?

Her er det muligheter for to fluer i én smekk!

I et parforhold vil det ofte være sånn at den ene har mer behov for å snakke enn den andre. Det kan være ganske slitsomt for begge parter. Ikke sjelden fører det til et mønster der den som har mest behov for å snakke, overvelder den andre. Den andre trekker seg tilbake og den som snakker, snakker bare enda mer. Et ganske destruktivt mønster for begge to.

Snakking er overvurdert. Den er bare en av flere former for samspill som er viktig for at et parforhold skal fungere. Så noe snakking må det være. Hvis den delen er ivaretatt; sørg for å aktivere de andre formene:

• Samarbeidsprosjekter. Hvilke passer best for dere to? Ordne i hagen? Vaske bil?
• Fysisk nærhet. Film i armkroken? Tur hånd i hånd? Hva liker dere to?
• Humor. Finn ut hva dere ler av sammen. Gjør mer av det!

Når aktiviteten på de andre kommunikasjonsformene øker, blir snakkingen mindre sentral. Det krever bevissthet og at begge er med. Når man først er i gang, har kommunikasjonen flere ben å stå på.

Har du opplevd den befrielsen det er når du føler deg forulempet, og den andre kommer med en uforbeholden unnskyldning? -Bare sier unnskyld, sorry eller beklager – uten noe mer? Ingen forklaringer, ikke noe forsvar, ikke noe ”men…”

Kanskje du har blitt overrasket, dette forventet du ikke. Kanskje du får dårlig samvittighet, du var ikke helt god du heller. Kanskje du får sympati og forståelse for den andre. Når hun/han tar selvkritikk, blir du plutselig mer forståelsesfull og mer fleksibel. Det er greit, det!  Vi er ferdige med det! No prob.

Det er kanskje ikke så ofte vi opplever denne varianten; den uforbeholdne unnskyldningen. Oftere kommer den etterfulgt av forklaringer og forsvar. Som sliper ned og pusser ut effekten av unnskyldningen. Som gjør at den ikke virker like godt.

Det er rart – vi ønsker å ta selvkritikk og vi ønsker forsoning, og når vi gjør det med en 100%  unnskyldning, får vi antagelig 100% forsoning. Begrenser vi unnskyldningen bare litt, bare for å ikke sette oss selv i så veldig dårlig lys, reduserer vi effekten på den andre tilsvarende. Det er rart – vil velger ikke strategier i samsvar med det vi ønsker å oppnå.  Vi ønsker jo å slutte fred og bli venner.

Kanskje skulle man øve på å si unnskyld uten forbehold. Unnskyld, sorry eller beklager. Punktum. Ikke noe mer. Tie stille. Gi det tid. Man føler seg kanskje udugelig akkurat da. Og det er ganske uvant. Effekten er tilsvarende bedre. Du får godt vær! Du kommer på nytt i posisjon for gode samtaler og godt samspill. –Og ikke tro at når det er gått litt tid, er det trygt å komme med forklaringer og forsvar. Det er det ikke.

Unnskyld. Punktum. Så enkelt og så vanskelig.

Visste du at vi har hver våre måter å oppleve kjærlighet på? At jeg har min foretrukne måte, hvis du ønsker å overbevise meg om at du er glad i meg?

Denne innsikten har fått stor betydning for mange. Det er nemlig vanlig at vi gir til den andre det vi ønsker oss selv. En kvinne ga stadig gaver og overraskelser til kjæresten sin, fordi dette var viktig for henne. Hun fikk imidlertid sjelden den responsen hun håpet på. Det han trengte og ønsket seg mest, var nemlig at hun tok på ham, strøk ham og ga ham fysisk nærhet. En mann sa ofte pene ting til kona si, fordi han selv hadde behov for anerkjennelse. Han fikk aldri følelsen av at hun tok det til seg. Det hun trengte og ønsket seg mest, var at han tok ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet.

1. Anerkjennende ord
2. Tid for hverandre
3. Gaver
4. Tjenester
5. Fysisk berøring

Hvordan bruke denne informasjonen? Noen gjør det til en lek å gjette på hverandres kjærlighetsspråk. Andre har en fortrolig samtale der de lytter oppmerksomt til hverandre mens de beskriver sin foretrukne måte å bli vist kjærlighet. Eller du kan tenke over det for din egen del, gjøre et lite eksperiment i forhold til kjæresten din og se hva som skjer… Forandring hos den ene fører veldig ofte til forandring hos den andre.

Du kan lese mer om dette i «Kjærlighetens fem språk,» Gary Chapman (1998)

Dårlige erfaringer med samtaler om viktige eller vanskelige temaer? Uenige i når på døgnet slike samtaler skal foregå, og ikke minst hvor lenge de skal vare? Da trenger dere nye, positive erfaringer.

Ved å ramme inn en samtale har partene et felles utgangspunkt. Det er ikke på den enes premisser og det går ikke etter innfallsmetoden. Samtalen foregår ikke når som helst og den varer kun i avtalt tid. Det sikrer felles fokus og øker mulighetene for at begge klarer å være konstruktive.

• Bli på forhånd enige om tidspunkt for samtalen; det vil si dag og klokkeslett. Ingen bør være for sliten, for trøtt, stresset eller sulten på det aktuelle tidspunktet.
• Bli på forhånd enige om hvor lenge samtalen skal vare; for eksempel inntil 45 minutter. Hvor lenge som er passende for det enkelte par, avhenger av kommunikasjonsferdigheter og tidligere erfaringer.
• Sørg på forhånd for å være utilgjengelige for barn, telefoner osv i det aktuelle tidsrommet.
• Sett på alarm fem minutter før tiden er ute.
• Bli på forhånd enige om ett avgrenset tema og hjelp hverandre på en vennlig måte til å holde dere til temaet, dersom det skulle skli ut.
• Et overordnet mål med samtalen er at begge får gi uttrykk for sine synspunkter. Behersker man dette, kan neste mål være at man klarer å bli enige om en konklusjon før tiden er ute.
• Innholdet i samtalen er ikke omtalt her. Det er klokt å starte med enkle temaer når man skal øve inn nye ferdigheter.
• Bruk de siste fem minuttene til å avslutte som venner. Begge sitter stille og tenker ut en setning som man vet at den andre vil bli glad for å høre. Når begge har signalisert at man er klar, deler man setningen man har tenkt på.
• Samtalen avsluttes.

Relevante innlegg: 
Legg dere samtidig!
Time-out
Ikke-tema

Familien satt i bilen på vei hjem fra hytta. Barna holdt på med sitt i baksetet. Vi hadde god tid, det var bra stemning, vi pratet om løst og fast. Jeg fant ut at det var en god anledning.

«Du? Jeg har tenkt på at jeg gjerne vil at vi skal dra på kommunikasjonskurs. På Modum Bad.» Jeg refererte til våre venners erfaringer. «Det er ikke fordi jeg synes vi har så store problemer, altså. Men jeg vil gjerne investere i forholdet vårt. Jeg tror vi har potensial for noe mer, og det potensialet vil jeg gjerne ta ut.»

Mannen min stilte spørsmål og jeg svarte. Han var skeptisk. Jeg beskrev kursopplegget og la til: «Det var ikke så dyrt for en helg, heller.» Jeg tror det var da han fant ut at han måtte være tydelig:

 «Vet du hva? Jeg ville ha betalt for å slippe å dra, jeg»

Jeg ble taus. Trist. Tankefull. «Det synes jeg var dumt. For da går vi glipp av den muligheten. Det er jo ikke noe jeg kan dra på alene. Men jeg skjønner at det er en sånn ting man ikke kan presse noen til. Så da må jeg bare forholde meg til at du ikke vil.» Det skal ikke stikkes under en stol at stemningen i bilen sank litt.

Noen dager senere kom mannen min hjem fra jobb. Han sa han hadde dårlig samvittighet. Han hadde tenkt på det jeg sa om å investere i forholdet; han ville jo også det. Samme dag hadde han lest en reportasje i Dagbladet om et par som hadde vært på samlivskurs. Han sa: «Jeg har tenkt på det. Det er greit, vi kan dra. Men da må du skynde deg og melde oss på, før jeg angrer.» Lucky me.

Begge syntes at dette var noe privat og personlig, og vi fortalte ikke til noen at vi skulle dra. -Tenk om noen trodde vi hadde skikkelige problemer. Men mannen min skulle få kjørt seg. På arbeidsplassen hans pleide de til vanlig ikke å prate om hva man foretok seg i helgene. Men akkurat den fredagen vi skulle på kurs, ble det tema i lunsjen: «Hva skal du i helgen, da?»

Som om ikke det var nok: i det vi svingte inn på parkeringen hvor kurset skulle arrangeres, ringte en venn. Mannen min veide for og mot, og bestemte seg for å svare. I det vennen skulle til å avslutte samtalen, spurte han: «Ja, hvilke planer har du i helgen, da?» Mannen min fortalte forlegent hva vi skulle; «ikke fordi vi har store problemer, altså…»

Vi deltok på kurset og var enige om at det var ikke farlig, det var ikke flaut og det var veldig lærerikt. De første dagene etter vi kom hjem og skulle bruke den nye tale-/ lytteteknikken, var det jeg som gikk i surr og mannen min som husket hva vi hadde lært. Etter hvert er tankemåter endret og teknikker etablert. Vi trår fortsatt feil, men har et felles utgangspunkt. Vi snakker også om «før og etter» PREP-kurset.