Trine Huseby

33 Results for "det går opp og ned"

«Det går opp og ned her i verden»

304611
Paret har levd lenge sammen, og har to døtre i tenårene. Mannen har erfart at med tre kvinner i familien, blir det mye hormoner og mye emosjoner. Han forteller at tidligere i forholdet, da kona ble opprørt i sinne eller oppløst i tårer, ble han «helt satt ut». Han kunne tenke at hun ville bytte ham ut eller at de måtte ha hjelp.

Ettersom årene gikk, oppdaget han et mønster: én gang i måneden gikk det ned, og like sikkert gitt det opp igjen. Uavhengig av hvordan de håndterte det. Hvis hun hadde vært lei seg og motløs, ble hun snart glad igjen. Hvis hun hadde vært sur og sint, tilga hun. Han fant ut at problemløsning var irrelevant; det var tid og stabilisering av hormoner som gjaldt. Da døtrene kom i passende alder, ble det mer huskestue.

«Det går opp og ned her i verden», sier mannen. Å være «ustabil» heter det på fagspråket.  Med strategiene han har lært seg, går det helt utmerket. Les og lær:

  • Trøst virker bra. Hun har ikke tenkt å bytte ham ut og de trenger ikke hjelp. Å holde rundt, lytte og tørke tårer, holder i massevis. Etter en stund har hun grått ferdig og det hele er over.
  • En rydderunde i huset har uvurderlig effekt. Det mest fremtredende rotet blir fjernet, og med ett ser livet lysere ut.
  • Støtte virker også bra. «Det fortjente du ikke!» «Det var dårlig gjort!» eller «Det skjønner jeg at du ble lei deg for, kom til meg».

Han har lært seg å ikke ta det personlig og ikke bli overveldet. Hun vet at han kan hjelpe og det hjelper – hver gang.

Ulik virkelighetsoppfatning


Hvor sikker går det an å bli? På at jeg har rett og du har feil? Hvordan kan man forstå det når to personer med ulike oppfatninger er 100% sikre på at det er min oppfatning som er korrekt?

Det utspiller seg ofte i parterapi. Med en nøytral tredjepart som støtte, blir det enklere å se og forholde seg til:

Det er ikke én absolutt virkelighet. Det er to subjektive realiteter.

Kamp om å få rett kan erstattes med tid og vilje til å forstå. Sceneskiftet starter med å legge ned våpnene og bli enige om slutte fred. Det klimaet som da oppstår, gir mulighet for å forstå den andres realitet. Forståelse skaper nærhet og velvilje.

Nærheten opprettholdes ikke av seg selv, men må holdes aktivt vedlike. Se Bedre kjent med kjærestekart

Relevante innlegg:
Forstå hverandre bedre
Det kan hende du har rett
I vranglås
Få slutt på kranglingen

Er det håp for oss?

Posted on June 26, 2017

Jeg møter mange par der en eller begge lurer på om det er håp for forholdet. Det de forteller, er gjerne:

I prosessen med å avklare mulighetene, ser vi på utgangspunktet deres da de ble sammen, hva som har gjort at det ble vanskelig, hvordan de er i stand til å håndtere utfordringer og hva som er deres potensial. Jeg registrerer hvordan paret forholder seg til hverandre, hvordan de er preget av skuffelse over at det har blitt som det har blitt, og ikke minst hvordan de snakker om fremtiden. Jeg leter med lys og lykte etter uttalelser eller kroppsspråk som indikerer muligheter. Her er svaret:

Ja, det er håp for de fleste!

Med det mener jeg at de fleste par kan få økt forståelse, bedre kommunikasjon, bli mer samkjørt i forhold til sex og få det bedre sammen. Av og til opplever par å bli forelsket på nytt – det er helt sant.

Her er faktorer som innvirker på mulighetene:

  • Om de har barn som knytter dem sammen
  • Om de innerst inne bryr seg om hverandre og vil hverandre vel
  • Om de kan huske at de har hatt det bra sammen, tidligere
  • Om begge kan se at de selv har et medansvar for at det har blitt som det har blitt
  • Om begge har en viss evne til å gjøre ting annerledes
  • Om begge har motivasjon for å prøve

Med dette som utgangspunkt finnes ulike strategier for å styrke parforholdet, fra laveste nivå til de mer omfattende:

  • Sette seg ned sammen og bli enige om å gjøre en snuoperasjon for forholdet. Sette seg felles mål med tiltak for å nå målene. Evaluere og justere underveis. – Som et hvilket som helst prosjekt i arbeidslivet
  • Gå til anskaffelse av hjelpemateriell som bøker, lydbøkersamlivsspill. Bli enige om faste tidspunkter hvor man reserverer tid til å jobbe med dette sammen
  • En eller begge allierer seg med en man har tillit til og forteller om sitt «personlige prosjekt,» som går ut på å bli en bedre partner. Støttespilleren kan bidra i form av å lytte, motivere, støtte og følge opp
  • Samlivskurs / kommunikasjonskurs
  • Samlivsterapeut
  • Familievernkontor

Ikke sjelden opplever jeg at par har ventet lenge med å ta tak i problemene, gjerne fordi den ene ikke har innsett at den andre ikke er fornøyd med situasjonen. Jeg har to råd til den som mener det trengs tiltak:

  1. Vær veldig tydelig overfor partneren din. Det hender jeg møter mennesker som ikke har forstått alvoret før den andre truer med å gjøre det slutt, og får sjokk
  2. Ikke vent for lenge. Jobben blir enklere og resultatene kommer fortere

Hvis du har tenkt på dette og vært usikker på hvordan du skal gå frem, kan det første skrittet være å sende linken til den du mener bør lese den. Jeg ønsker lykke til.

Relevante innlegg:
Har vi SMÅ eller STORE problemer?
Ensom i et parforhold
Han vil ikke bli med til samtaler
Tåler hun ham?
Utdrag fra en parterapi
Oppdrag parterapi
Hender det at løpet er kjørt?

 

Dette ville vi gjort annerledes

Happy family walking on the railway at the day time. Concept of friendly family.
Takk for verdifulle bidrag fra erfarne foreldre!

“Hvis jeg skulle startet på nytt – og oppdratt barna mine om igjen – er det særlig én ting jeg ville gjort annerledes. Jeg ville…”

  • Ledd mer og ikke hengt meg opp i bagateller.
  • Valgt mer tid med dem.
  • Jeg ville ha vært flinkere til å ta dem med på arbeidsoppgaver inne og ute.  De skulle tidligst mulig fått være med på å snekre, bytte dekk, luke og rake i hagen, bytte lyspærer, rense takrenner, klippe busker og trær, måke snø, vaske bil, bygge steinmurer, vaske gulv og vinduer, male, grave opp røtter, henge opp bilder helt rett, stable ved, måle og skjære til kjøkkenbenk, montere vaskemaskin, bære tunge ting, mekke moped og oppvaskmaskin, vaske klær, pakke bilen når vi skal på påsketur. De skulle fått ansvaret for dette arbeidet så tidlig de kunne fått det til, helst mens de enda var så små at de syntes det var gøy.  Hadde jeg gjort det, hadde de fått ferdigheter som de hadde hatt glede av hele livet. Når de hadde blitt voksne, ville ferdighetene ført til at de hadde hatt interesse av og glede av å gjøre slike ting og de ville hatt mot og selvtillit til å gå på store prosjekter. De ville kjøpt seg hus med hage i stedet for leilighet, og gledet seg til å pusse opp huset og lage bed i hagen. Jeg føler at jeg har gjort barna mine en bjørnetjeneste ved å ikke ha sørget for dette.
  • Lært barna å argumentere mer; for og imot.
  • Snakke om og vise følelser.
  • Vurdere nøye når barna skulle begynt i barnehage, ville vært lengre hjemme med datteren vår, som var 10 mnd da hun begynte, ammet fortsatt, benyttet ikke eller fikk ikke ammepermisjon.
  • Ville vært mer bevisst på å sette ord på følelser, i hvert fall med gutten, og la barna ha de følelsene. Jeg bestemmer ikke hva barnet “kan” bli sint for, men hvordan det er akseptert å vise det.
  • Jeg ville vært mindre vurderende; ikke latt det skinne gjennom hva jeg mente om alt de sa og gjorde.
  • Være bevisst på å gi barna færre råd og flere åpne spørsmål! “Hva mener/tenker du om det?” I stedet for å fortelle mitt syn. La barna lære seg å reflektere og tenke selv.
  • Jeg tenker jeg at jeg skulle hatt mer alenetid med hver enkelt unge.
  • Jeg ville ha roet meg litt ned på aldersbestemt utvikling som ikke går helt etter boka. Tror vi har laget mye unødvendig styr rundt ting som uansett vil gå seg til.
  • Ville gjort mer aktiviteter sammen med barna i hverdagen; lese, bygge lego, turer på hverdager (ikke bare i helgene…).
  • “Tvunget” våre barn til å spille piano – de fikk slutte når de ikke ville mer. Med andre aktiviteter har vi vært så standhaftige – de har måttet fullføre det de har sagt de ville begynne på. Når vi ser hva sønnen vær må lære nå på musikklinjen, som han hadde lært via piano – er vi lei oss……….. fordi vi hele tiden har sett at han er musikalsk, vel og merke. Ellers hadde det jo ikke hatt verdi.
  • Jeg ville vært mer tilstede når barna søkte kontakt eller fortalte om ting de hadde opplevd med venner eller på skolen. De skulle merket at jeg var oppriktig interessert og fulgte med når de fortalte.
  • Jeg ville vært enda mer bevisst på kosthold som gir energi, lært dem mer og gitt dem gode vaner – bedre enn det jeg klarte.
  • Skal jeg være HELT ærlig: Jeg skulle ønske at vi hadde “lært” ungene våre å være litt mer frampå – ha litt mer selvtillit. Et par av dem (sikter spesielt til jentene) er litt stille og forsiktige og TROR selv at de ikke kan eller at de får til ting. Og det er selvsagt ALTFOR skummelt å gjøre noe hvor man kan risikere å “drite” seg ut, svare feil på noe e.l. Det er noe som går igjen i alle foreldresamtaler vi har hatt med skolen opp gjennom årene – de deltar ikke nok i timene. Både lærerne, vi foreldre og jentene selv VET at de kan svaret eller kan bidra med noe i diskusjonen – men å SI noe høyt – nei, det blir for skummelt! Sønnen vår VAR litt sånn også, men har etterhvert skjønt at han faktisk KAN! Men jentene har fremdeles problemer med å se det selv. Så akkurat DET skulle vi nok gjerne gjort om igjen – gitt dem mer selvtillit og fått dem til å skjønne at ting faktisk ikke er så skummelt! Begge jentene er også ganske sjenerte i omgang med fremmede. Det blir stort sett enstavelsessvar fra dem. Kanskje de ikke har fått prøve seg nok? Kanskje vi ikke har latt dem omgåes fremmede i stor nok grad hvor de har måttet svare på ting selv? Kanskje VI har vært for “flinke” til å “hjelpe” dem når det har oppstått situasjoner, i stedet for å la dem ordne opp selv, svare for seg selv? Vi har vel gjort det i beste mening, men jeg tror vi egentlig bare har gjort jentene en bjørnetjeneste. Ser den nå!!!
  • Det er jo endel hendelser jeg ikke er stolt av, og det går på egne reaksjoner. Som å skrike til dem. Utålmodighet. Hadde jeg hatt gutta små i dag, ville jeg gått på DUÅ-kurs. Jeg etterspurte hjelp, men da fantes det ikke noe.

Relevante innlegg: “Barneoppdragelse – på din eller min måte?”   “Han er for streng med barna”

 

«Mannen min har satt ned foten»

Mann in einer Beziehung

«Etter en to dagers krangel om hvordan vi skal forholde oss til barna, sendte han denne sms’en:

«Vi kan gjerne prate, men jeg vil ikke forsvare den jeg er eller endre på noe mer. Jeg synes det som er, er bra nok. Jeg vil ikke lære mer om prosess. Jeg synes det beste er om du er lojal og forsvarer meg ift barna. Det er ikke vanskelig. Det er bare å si at det er sånn jeg gjør det. Men hvis du ikke klarer det, er det greit.»

Hvordan kan jeg forholde meg til det?»

Til en kvinne som ikke vet hvordan hun skal forholde seg

Dette høres ikke enkelt ut. Jeg skjønner at du blir usikker. Så klokt å ta betenkningstid og be om råd.

Man kan få inntrykk av at mannen din har opplevd forventninger og krav som truer hans selvfølelse. Hvis det er tilfelle, er det ikke så vanskelig å forstå at han setter ned foten. Og kanskje er det en viktig markering både for ham selv og for deg, slik at dere ikke glemmer ham som mann og far. Hvis det er det som har skjedd – er det noe du kan gjøre for å gi ham den respekten og anerkjennelsen han trenger?

Nå vet jeg ikke hva slags prosess dere har hatt i forkant, men det kan se ut som han hopper av og går til konklusjon. Kanskje prosesser ikke er hans sterkeste side. Er det i så fall noe du kan leve med? Hvis ikke – kunne det være en idé å søke hjelp hos en 3. part som kan lede prosessen og gi dere nye, positive erfaringer?

Jeg lurer på om mannen din kan ha glemt én viktig ting: konsekvenser. Hvis han har glemt å tenke gjennom hvilke konsekvenser konklusjonen kan få, kan han kanskje komme på det i etterkant og forholde seg mer fleksibelt. Eller hvis sms’en er skrevet i affekt, da er det ikke uvanlig at man henter seg inn igjen og blir mer moderat. Det er mitt håp for dere.

Hvis han derimot skulle holde fast ved at han ikke vil endre seg og ikke ønsker prosess med deg om dette, synes situasjonen mer fastlåst. Hvis dere har felles ønske om et bra parforhold og et god situasjon for barna, vil jeg anbefale dere å søke hjelp. I så fall får vi håpe han tar en runde med konsekvensanalyse og sier ja til å bli med deg til et familievernkontor eller en samlivsterapeut. Lykke til med dere!

Relevante innlegg:

 

 

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Posted on October 9, 2013

Horizontal view of depressed young woman crying
Du har sikkert hørt det mange ganger. «Det er bare deg selv du kan forandre». Ikke partneren. Akseptert som et ubestridt faktum. Bildet er noe mer nyansert, illustrert av følgende historie.

Som mange andre, var denne kvinnen opptatt av selvutvikling og samliv. Hun forteller at hun på et tidspunkt ble spesielt oppmerksom på påstanden «det bare er deg selv du kan forandre.» Det var ikke nytt for henne, men denne gangen hørte hun det i et foredrag. Temaet var relevant, foreleseren var dyktig og kvinnen ble motivert. Hun ønsket seg et bedre samliv og hun ønsket virkelig å gjøre en innsats.

Hun bestemte seg for å slutte å kritisere og diskutere med samboeren sin når hun syntes han var urimelig eller egoistisk. Hun skulle ganske enkelt forholde seg taus. Hun ville ikke ta opp problemer med ham og ikke mase. Det var slutt på å prøve å forandre ham. Fra nå av skulle hun bli lett å ha med å gjøre.

«Problemet» var at denne kvinnen var veldig målrettet. Man kan kanskje tenke seg fortsettelsen. Hun fortsatte selvfølgelig å reagere når hun og samboeren kom i konflikt eller når hun syntes han var urimelig. Men hun viste det ikke. Hun bet det i seg, vendte seg bort og forsøkte å ikke tenke på det.

For å klare dette, fikk hun behov for å være for seg selv. Når hun fikk mulighet, fant hun et rom i huset hvor hun kunne være i fred. Hun gikk lange turer i skogen. Hun strevde hardt med å styre tankene unna uoverensstemmelsene og sine reaksjoner på disse. Når hun ikke klarte å la være å tenke på det, ble hun trist. Når hun var tankefull og trist alene, ble hun ensom.

Samboeren var ikke klar over foredraget hun hadde vært på, eller beslutningen hennes i etterkant. Han merket imidlertid at hun ble mer lukket. De tilbragte mindre tid sammen og hun var mindre tilstede når de snakket sammen. Når han spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «fint» og når han spurte om det var noe hun tenkte på, svarte hun «ikke noe spesielt».

Etter noen måneders innsats for å forandre seg selv, kom kvinnen til den erkjennelsen at det eneste hun hadde oppnådd, var avstand. Hun kjente en viss tilfredshet ved det; det ga henne en god følelse av selvstendighet og kontroll. På den annen side var det ensomt når de mistet nærheten de tross alt hadde før. Hun savnet ham.

Kvinnen gjorde en avveining. Hun kom frem til at nærheten var viktigst. Så fikk hun heller leve med at hun mislyktes i forsøket med å forandre seg selv. Neste gang samboeren spurte hvordan hun hadde det, svarte hun «sånn passe». Det ble åpningen til en ny type samtale. Han ble innviet i prosjektet hennes. Han satte pris på åpenheten. Han fikk vondt av henne da han forsto hvor ensom hun var. Og han ble skremt av at hun var i stand til å vende seg bort fra ham, nesten umerkelig. Denne gangen var det han som ble motivert til å gjøre en innsats – for nærheten.

Indirekte førte kvinnens innsats til endring. Det var imidlertid et svært risikofylt prosjekt som fort kunne fått mindre heldig utfall. I stedet for å holde tett og vende seg bort, ville hun hatt nytte av mer hensiktsmessige strategier. Fra et faglig ståsted kan vi se at hun forsøkte å justere sin opprinnelige tilknytningsstil – fra å være den som søker kontakt og er pådriver i forholdet, til en som blir unnvikende. Hvis begge parter går inn i et unnvikende mønster, kommer parforholdet i fare.

Paret kom styrket ut av denne fasen. De kom nærmere hverandre og ble enige om at hvis det ble vanskelig igjen, skulle de heller søke hjelp til å løse uoverensstemmelser. Det tok tid før mannen klarte å stole helt på samboeren sin igjen. Han hadde blitt redd for å miste henne. Dette gjorde ham mer oppmerksom på status i parforholdet. Paradoksalt nok kom hun i mål med et bedre samliv. Jeg vil imidlertid anbefale mindre risikofylte strategier.

Ikke gå 100% inn for oppgaven

Du kan lese mer om å kreve endring her Å være ensom i et parforhold

 

Sex og samspill

Posted on August 20, 2013

Young caucasian adult couple kissing outside in daytime

«Gir jeg han den ene fingeren… Han har alltid lyst på sex, men det har ikke jeg! Jeg har unger og husarbeid og mye annet som tar opp plassen i hodet. Så da blir det til at jeg ikke engang gir ham en klem, eller setter meg ved siden av og inntil ham i sofaen. Da tror han kanskje at det skal bli noe mer. Og jeg må skuffe ham igjen. Da er det best å la være og klemme og sitte inntil? Hvor ofte bør vi ha sex? Hva er vanlig? Tabloidavisenes statistikker, lyver de? Legger folk på litt når de svarer på et spørreskjema? Er det viktig med sex ofte/jevnlig, og i tilfelle hvorfor?»

Til kvinnen som er redd for å gi ham den ene fingeren

Takk for relevante spørsmål! Dette er det mange som lurer på. Jeg kan svare kort på de fleste spørsmålene, men vil dvele litt ved det første:

  1. Mange kvinner jeg snakker med, unngår å «klemme og sitte inntil» og vise lignende kjærtegn, fordi det ofte har skapt forventninger hos mannen. Disse forventningene påvirker kvinnen negativt, og ender ofte med at hun til begges frustrasjon avviser mannen, eller blir med på sex av hensyn til ham. Dette samspillet er destruktivt for begge to. Mange menn jeg snakker med, erkjenner at de kan få forventninger når kvinnen viser kjærtegn, men presiserer at de gjerne vil få og gi kjærtegn uten at det trenger å ende med sex.
    Min anbefaling er å stoppe dette samspillet. Det innebærer å kommunisere tydelig, som for eksempel slik:
  • Mannen har allerede talt: han vil gjerne at hun gir kjærtegn uten at det trenger å ende med sex.
  • Kvinnen gir så mye og så ofte kjærtegn som hun føler for / som hun tror er godt for parforholdet. De gangene  hun vet hun ikke vil ha sex, sier hun i det hun  kjærtegner: «Dette er bare kos,» eller «Jeg har ikke tenkt på noe mer» eller lignende. DERSOM kvinnen skulle ombestemme seg, er det viktig at hun melder tydelig fra om dette, ellers vil mannen bli forvirret av hennes motstridende budskap, noe som vil ødelegge for kommunikasjonsformen videre.
  • Mannen respekterer kvinnens utsagn og tar ikke initiativ til sex denne dagen. DERSOM han skulle falle for fristelsen, ville han bryte ned hennes tillit til at kommunikasjonsformen fungerer, og de vil fort kunne falle tilbake til tidligere samspill.
  • Når kvinnen gir kjærtegn uten å presisere at det er «bare kos,» er det store muligheter for sex, noe som vil være bra for kommunikasjonen og bra for parforholdet.
Oppsummert vil jeg si at både kjærtegn og sex har stor betydning for et godt parforhold, så sørg for å ta vare på det. Hvis begge klarer å slutte opp om tydelig kommunikasjon, kan det bli en vinn-vinn-situasjon:
  • Kvinnens forventningspress og mannens uinnfridde forventninger kan enkelt og greit skrues av ved at de kommuniserer HELT tydelig og forholder seg lojalt til kommunikasjonsformen.
  • Noen ganger blir det kjærtegn, noen ganger blir det sex.

2. Hvor ofte bør man ha sex? Det finnes ikke ett svar på det, hvert par er unikt sammensatt. For parforholdets skyld bør det være regelmessig nærhet og sex.

3. Hva er vanlig? Erfaringer fra arbeid med par viser at mange havner ut med én gang pr. uke i gjennomsnitt.

4. Tabloidavisenes statistikker, lyver de? Legger folk på litt når de svarer på et spørreskjema?  Jeg vil anta at på samme måte som det er vanlig å svare hva man «ønsker» når man blir spurt om hvor ofte man trener, har man lett for å svare hva man «ønsker» når man blir spurt om hvor ofte man har sex.

5. Er det viktig med sex ofte/jevnlig, og i tilfelle hvorfor?  På samme måte som det er viktig for oss mennesker å få dekket andre grunnleggende behov, er det viktig for kvinner, menn og parforhold å få dekket behov for nærhet og sex. Å være nær hverandre fysisk, er én av flere måter å kommunisere på. Det kan bidra til følelsesmessig nærhet og økt samhold. Det kan virke forebyggende i forhold til utroskap. For noen kvinner har det vært nyttig å tenke på «Paret som den 3. part» når de vurderer sin motivasjon for sex.

 

«Jeg vil bare ha et normalt forhold!»

Posted on March 23, 2016

274617

«… ikke så mye tull!» Han som sa dette, var frustrert. Det var mye uenighet og krangler om småting. Vanskelige temaer kom opp, igjen og igjen. Han fortalte at siden sist de var til samtale, hadde de nesten gjort det slutt.

I de fleste forhold finner vi uenighet, diskusjon og krangel. Det går opp og ned – dette er «normalen». Det er lite sannsynlig at man styrer unna ved å prøve seg i nytt forhold. Men – det er mulig å begrense krangling og få bedre samspill, for eksempel ved:

«Tullet» hadde blitt overveldende, og mannen var oppgitt. Vi så på samspillsmønsteret i et overordnet perspektiv og vi skjerpet kommunikasjonsteknikk. Mannen sa det var en lettelse å få snakket om det. Han var klar for ny innsats.

Relevante innlegg:

Hva trenger hun?

Posted on January 3, 2016

Leave me alone! Young man trying to comfort his depressed girlfriend sitting close to him on the couch

Har du tatt deg de sekundene det tar å kartlegge hva hun trenger?

Hvis du er klar over hva hun trenger, kan du gi det raskt og direkte. Og spare dere for unødige runder med misforståelser, angrep og forsvar. Det trenger ikke være noe hokus pokus. Med innsikt og evne kan det ha overraskende positiv effekt – for begge.

1. Trøst?
Hold, stryk, kyss, klem. Vis at du ikke har tenkt å gå. Bekreft hennes følelser: «Vennen min, kom til meg» «Jeg skjønner at du er lei deg» «Dette ble for mye for deg». Etter en stund vil du sannsynligvis oppleve at gråten stilner, hun trekker pusten dypt og er klar for å gå videre.

2. Utløp for tanker som kverner rundt i hodet?
Se for deg at du inntar en «containerfunksjon», det vil si at du primært lytter. Hold blikkontakt, så hun vet du er der og tar i mot. Du hjelper henne ved å la henne få tømme hodet for tanker som gjentar seg, og gi plass for nye impulser.

3. Debriefing?
Har hun opplevd noe som gjorde inntrykk, og trenger å beskrive det for deg? I så fall trenger hun at du deler hennes engasjement, så langt det er mulig. Unngå diskusjon. Vær innstilt på å høre hele historien. Når den er over, vil hun forhåpentligvis være takknemlig for at hun har deg å dele sine opplevelser med.

4. «Sår som ikke vil gro»?
Dette kan være mer omfattende, les mer her. Hvis dere begir dere ut på den store samtalen, sørg for å være godt forberedt.

5. Bekreftelse?
Hvis hun av en eller annen grunn har blitt usikker på din kjærlighet, trenger hun bekreftelse. Uavhengig av om du synes hun burde vite at du elsker henne. Si det med ord, vis det med følelser eller utfør det i handling. Hennes kjærlighetsspråk kan vise den mest effektive veien til bekreftelse.

6. Annet?
Hvis du er i tvil om hva hun trenger: ta hendene hennes, se på henne og spør: «Hva trenger du fra meg nå?»

Relevante innlegg:
Veien til kvinnens hjerte
Det går opp og ned her i verden
Når er det du ikke tar deg sammen?
Loop
«Du forstår meg best i hele verden!»

Loop

Road loop 3d illustrationEt par som har gått i parterapi en stund, har lært kommunikasjonsteknikk og å forstå hverandre bedre. Vi har jobbet med vonde erfaringer og deres reaksjoner på disse. For henne har det i mange år vært vanskelig at han har prioritert jobben så høyt. For ham har det i mange år vært vanskelig at hun blir fort sint, veldig sint og langsint.

Begge har strukket seg langt for å gjøre ting annerledes og de er enige om at det går bedre. I denne samtalen var temaet barneoppdragelse. Han forklarte at de var enige i målsetningene, men uenige i hvordan de skulle få det til. De beskrev en konkret situasjon der sønnen hadde brutt avtaler og blitt fratatt først tilgang til nettet og så TV-kort. Mor dro i butikken og ba far følge opp, noe han ikke gjorde. Han sier han var så sliten at han ikke klarte. Jeg vet at det stemmer, han har vært veldig sliten veldig lenge, han føler seg ikke frisk og han har bestilt time hos lege.

Jeg spør om det er rom for å være ekstremt sliten, å si til den andre at: “Jeg er enig i at vi må følge opp, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det sånn som jeg har det nå, hvordan kan vi løse det?” Kvinnen reagerer spontant med sinne. Hun blir minnet om alle de årene hvor hun har følt seg alene om barna og ansvaret hjemme, og vært sliten og bedt om støtte. Hun blir først kritisk og anklagende, lener seg forover i stolen. Så blir hun fortvilet og lei seg, synker sammen og tørker tårer. Han sitter frustrert og lytter, kommer nesten ikke til orde.

Etter noen minutter er hun rolig. Hun trekker pusten dypt og sier: “Jeg ønsker at du følger opp, i hvert fall.” Hele hennes kroppsspråk tyder på at freden har senket seg. Hun er klar for å gå videre. Spørsmålet nå, er om han er klar. Jeg tegner opp en loop og kommenterer det som skjer. Den rette linjen symboliserer parets utvikling. Loopen representerer hennes voldsomme følelsesutbrudd, som går “rett til værs” før den bøyer av og føyer seg inn på sporet.

Paret forstår tegningen. De sier en loop varer kortere enn før; da kunne følelsene hennes komme helt ut av kontroll og det kunne vare en dag. For ham ble det overveldende og han trakk seg unna. Det gjorde henne ikke mindre frustrert. Jeg spør om han kan forholde seg til at hun igjen er på sporet, om han kan fortsette videre sammen med henne. Han sier han kan. Han sier det er en ny måte å tenke på.

Det er grunn til å tro at paret kan få det enda bedre sammen. Mannen vil få nye erfaringer, der hun etter følelsesutbrudd kommer raskere tilbake til normalen. Kvinnen vil få nye erfaringer med at han ikke trekker seg, hun trenger ikke lenger bli så frustrert. Her er grunnlag for nytt samspill.

Relevant innlegg:
Det går opp og ned her i verden

 

Older Posts