Et par forteller sin historie:
Begge reiser mye med jobb. De har full frihet og full tillit. Det har alltid fungert bra. Noen ganger har de mye kontakt når den ene reiser, andre ganger er det mer stille. Det fungerer også bra.
Det hender hun sender ham kreative tekster. Hun liker å skrive og synge. Men hun er reservert, og det er ikke ofte hun deler. Når hun gjør det, gjør det inntrykk. Han vet at hun gir av seg selv, han føler seg spesiell. Denne gangen var det hun som reiste. Denne gangen hadde de mye kontakt. De skrev kjærlighetserklæringer og morsomheter. Det fungerte bra.
Hun ble inspirert og begynte på en tekst. En sang han kunne sovne til når hun ikke var der. Personlig og intim. Teksten var henne. Melodien var henne. Hun ville synge den for ham. Hun meldte at hun laget sang til ham. At den var personlig. At det var skummelt. Hun lurte på om han ville ha den. «Selvsagt vil jeg ha den! Send den i kveld, når jeg kommer hjem».
Han kom hjem og var opptatt med andre ting. Det ble sen kveld og han husket sangen. «Kom med den!» skrev han. Det var med skrekkblandet fryd hun tastet send. På få sekunder nådde sangen frem. Han hadde lagt seg og lyttet. Det var fint, og han var ikke overrasket. Hun hadde gitt mer av seg selv enn vanlig, det kledde henne. Det var nært selv om hun var borte. En spesiell måte å sovne på. Han var glad og fornøyd, og ville være morsom. Her skjer første fatale feil. Han meldte: «Takk. God natt!»
Hun ventet på mer respons, men innså etter hvert at det ikke ville komme. Hun tenkte det var typisk ham; trøtt og ubetenksom. Hun vurderte prestasjonen sin i et mer kritisk lys, selv om hun innerst inne trodde den var bra.
Neste morgen ventet hun fortsatt. Han pleier være raus med komplimenter. Begge dro på arbeid; han i innland og hun i utland. Ganske tidlig fikk hun en mail med en praktisk beskjed. Altså var han på nett. Hun kunne ikke forstå hva som skjedde med respons på sangen, og etterspurte det.
Det hun ikke visste, var at han var opptatt og ikke leste meldingen hennes. Her skjer neste fatale feil. Hun griper tak i den mest negative fortolkningen og klamrer seg til den: «Han likte den ikke! Den var ikke bra! Han synes ikke stemmen min er spesiell! Han syntes det var teit! Han syntes det var fremmed, det er jo ikke meg sånn jeg egentlig er!» Hun forteller at det verste var skammen. «At jeg trodde jeg var bra. Så var jeg ikke det.»
Hun melder igjen. At hun vet hun ikke er sanger, hun vet det ikke er så bra. At hun forstår at hun la for mye i det, at hun skjønner at han ikke vet hva han skal svare. Hun sier det er helt greit.
Først ved lunsjtid oppdager han hva som har skjedd. Han ringer umiddelbart og forklarer. Hun lytter og tørker tårer.
Paret forteller at begge innså at det var en kjempemisforståelse. Like fullt hadde timer med usikkerhet og skam satt spor i henne. Han frykter at noe gikk tapt, at hun ikke vil tørre å dele av seg selv igjen. Han ergrer seg voldsomt over at han ikke så det. Hun er bare trist, selv om hun ser at mye av det skjedde i hennes hode. Hun vet ikke hvordan hun skal forholde seg videre. Hun har følt seg fryktelig liten og er livredd for å utsette seg for det igjen. Samtidig vet hun at det de hadde, var fint. Hun ønsker ikke å miste det.
Dette er skjørt. Kanskje har de mistet noe spesielt de hadde sammen, kanskje kommer de over det. Håpet er at minner om skam vil blekne, mens minner om andre fine erfaringer vil tre klarere frem.
Det er hårfin balanse mellom å våge og vinne, og våge og tape. Likevel: den som intet våger, intet vinner.
Relevant innlegg:
På vei til å forstå