En kvinne oppsøkte meg fordi hun var rådvill. Hun og mannen hadde det fryktelig vanskelig. De hadde mange problemer som hadde vart i mange år, og var ikke på talefot om vanskelige temaer. De hadde mer enn nok med å samarbeide om barna, stå i jobb og holde det gående i hverdagen. Kvinnen var underernært på kjærlighet, varme og omsorg, og nesten desperat.
Innerst inne hadde hun et ønske om å få det bedre med mannen sin, men hun hadde prøvd med det gode og med det vonde, uten å komme noen vei. Hun var helt sikker på at mannen ikke ville bli med henne til samtale. Hun vurderte å gjøre det slutt, men syntes det var fryktelig vanskelig. De hadde to små barn.
Jeg hadde to samtaler med kvinnen, hvor fokus var på tre ting:
- Hun hadde et reelt behov for kjærlighet. Mangelen på dette gikk på helsa løs. Kvinnen fikk full støtte på dette punktet. En endring var tvingende nødvendig.
- Kvinnen kunne ikke endre mannen. – Så hun noe hun kunne endre hos seg selv? Kvinnen medga at hun etter år med mangel på kjærlighet, varme og omsorg, var blitt skuffet, frustrert og bitter. Hun medga at hun var lite hyggelig å være sammen med.
- Man kan ikke tvinge noen til å ta i mot hjelp eller gå i terapi. Vi så på hvordan kvinnen kunne ta medansvar for at det gikk dårlig, og fortelle mannen hvorfor hun ønsket å ha ham med til en fagperson:
- Hun ønsket å fortsette å leve sammen med ham
- Hun tok medansvar for at det gikk dårlig
- Hun ønsket å forandre seg, ikke bare forandre ham
- Uten ham, ville det bli vanskelig for henne å få det til
Kvinnen fikk hjelp til å se situasjonen utenfra, til å se mulighet for nye strategier. Hun fikk ny innsikt og hun fikk håp. Hun gikk hjem til mannen og snakket. Han ville bli med henne til samtale.
Paret kom til meg med et felles problem: de hadde begge gått i mange år uten å få dekket grunnleggende behov. Mannen fortalte at han hadde prøvd på mange forskjellige måter, men uansett hva han gjorde, hevdet hun at hun hadde rett, hun korrigerte og kritiserte og anklaget. Alt han gjorde var feil og hun var stort sett sur og sint. Han hadde resignert og trukket seg tilbake. Han delte ingen ting av betydning med sin kone, og hadde heller ingen glede av samlivet med henne. Det var tre år siden sist de hadde sex, og han hadde helt mistet lysten. Hans kone og jeg lyttet til mannen, og han opplevde å bli hørt og forstått. Det virket som han gikk fra resignasjon til desperasjon. Han var også skuffet, frustrert og bitter. Hans strategi var å trekke seg tilbake.
Paret kom til flere samtaler. De lyttet til hverandre når terapeuten ba dem om det. Men det kom mange hjertesukk, protesterende blikk, risting på hodet og skuldertrekk. Stort sett ga de uttrykk for skuffelse over at den andre hadde sviktet, og at de ikke hadde fått dekket viktige behov.
I små glimt kunne jeg spore at langt, langt der inne, fantes fortsatt kjærlighet. De hadde hatt det fint. For lenge, lenge siden. Ingen av dem ønsket å ta det første skrittet ut av ekteskapet. Begge ville komme til terapeuten, i et siste håp om at noen kunne hjelpe. Det var sårt å være vitne til to mennesker med så mye savn, skuffelse og bitterhet, som hele tiden forstyrret og dekket over den skjøre strengen mellom dem.
Jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort i samtale før: jeg leste diktet «Episode» av Inger Hagerup. Jeg var beveget i stemmen da jeg leste, paret forsto at deres smerte berørte meg.
EPISODE
Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. –Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
Mens hennes smale, sammenknepne munn
Bygget en uforsonlig mur bak ordet.
De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte. Inger Hagerup
Paret var tause en lang stund. De sa til meg – ikke til hverandre – at det skjedde noe i samtalene. De ønsket å komme tilbake flere ganger. Jeg tror jeg fungerte som en katalysator; til terapeuten kunne begge beskrive sin smerte og fra terapeuten de kunne få forståelse.
Sakte, men sikkert ble de to overbevist om at den andre også håpet og ønsket og ville – få det til. Dette løsnet «grepet.» De trengte ikke lenger å tviholde på sin posisjon, det var ikke lenger truende å vise godhet. Kvinnen opplevde at mannen lyttet når hun sa noe. Når hun sa hun var redd hun holdt på å bli syk, spurte han om hun frøs, og skrudde opp varmen. Mannen opplevde at kvinnen ikke var ute etter ham hele tiden, hun bet i seg sure kommentarer. Det var endring på gang.
I skrivende stund har de fortsatt ikke sex. Det er en høy terskel å komme over. –Hvordan skulle tilnærmingen være? Tenk om man ble avvist? Tenk om det bare ble teknisk? Tenk om de blottstilte seg i det fysiske møtet, og såret hverandre etterpå, hvor såret ville de bli DA? Begge forsikret den andre om at sex var ikke viktig. Terapeuten derimot, ser på intimitet og fysiske møtepunkter som en mulighet til å forsterke en gryende tilknytning.
Jeg har tro på dette paret.
Relevant innlegg:
Hva er parterapi?
«Jeg skulle ønske jeg kunne bli kjent med deg på nytt»
Fire faktorer for et bra parforhold
