Trine Huseby

Kategorier
Historier

Gentlemen`s Agreement

Young man abide chair to his girlfriend, gentlemen

Han var ingen utpreget gentleman. Han hadde ikke vokst opp med det og hadde ikke noe bevisst forhold til det – det fikk han heller ikke når kjæresten hans klaget over alt hun hadde å gjøre og ba ham hjelpe til. Han syntes det var mer enn nok, han.

Hun var vant til å bære fire handleposer i hver hånd, få døra i fleisen når han gikk inn først, eller en gren i ansiktet når hun gikk bak ham i skogen. Slik var mønsteret deres. Hun visste at det ikke var vondt ment. Det lå bare ikke for ham.

Slik gikk årene. Uten å ha noe bevisst forhold til det, slumpet det til at han overrasket med en gentleman`s gest. Han kunne holde ut stolen for henne i selskap. Hun møtte blikket hans og kommenterte: «For en gentleman.» Når de skulle spise og han husket at han kunne skjenke i glasset hennes også, så hun takknemlig på ham og smilte. En dag de snakket om ting de satte pris på, sa hun at hun likte det når han betalte i butikken eller på restaurant, selv om de hadde felles økonomi. Fordi hun syntes det var noe maskulint ved det, noe gentlemanaktig. Dette hadde han ikke tenkt over. Men han ville gjerne være både maskulin og gentleman, og ble inspirert. Stadig oftere slumpet han til med gentlemanfakter. Hver gang viste hun takknemlighet på en måte han likte godt.

De begynte å fleipe med det. Han unnskyldte seg veldig hvis han glemte å skjenke i glasset hennes. Hvis han kom i skade for å gå foran henne inn i et lokale, kunne han smile lurt og si: «Oj, der glemte jeg meg helt bort!» En dag overrasket han til og med seg selv, og fortalte da han kom hjem: «I dag skjenket jeg oppi te til Bodil på jobben, til og med!»

Han undret seg over hvordan man kunne bli så oppmerksom på noe at det nesten gikk automatisk. «Det går nesten sport i det, skjønner du!» Hun lyttet til ham og innså at han var blitt en utpreget gentleman: han hadde et bevisst forhold til det, det var blitt naturlig for ham.

Dette kunne hun godt venne seg til.

 

Kategorier
Historier Kommunikasjon

Viktig eller uviktig

Glückliches Paar schaut sich tief verliebt in die Augen

Et par jeg snakker med, hadde ulik standard i forhold til ærlighet. Han innrømmet at han ikke alltid sa det som det var. Han fortalte hvordan han hadde lært seg denne strategien i oppveksten, når han opplevde at han ble urettferdig behandlet. Han innså at i voksen var den ikke like hensiktsmessig. Men når han fryktet konfrontasjoner og var redd for bråk, var det denne strategien han behersket. Samtidig hadde han et sterkt ønske om å ha hennes tillit og bli respektert. Ønsket om respekt hadde vokst med at alder og modenhet, og det at han var blitt pappa. Dette gjorde ham motivert for å jobbe med temaet tillit, selv om han syntes det var vanskelig.

Hun oppga tillit som deres største problem. Når hun lurte på om han snakket sant, hendte det at hun konfronterte ham. Og det hendte at han innrømmet at situasjonen var annerledes. Dette gjorde at hun ble mistenksom i nesten alle situasjoner, hun forhørte ham og kom med anklager. Men hun var fryktelig glad i samboeren sin; han hadde mange andre kvaliteter som var viktig for henne. Så da han fortalte om sin strategi fra oppveksten og erkjente at veien til å få respekt, var å vinne hennes tillit – var hun motivert for å komme ham i møte.

Vi snakket om at det ville være en overgangsfase med hensyn til innsats og resultat – fra sånn som de hadde det nå – til sånn det skulle bli på et senere tidspunkt. I denne fasen ble de enige om følgende spilleregler:

  1. Når det dukket opp et spørsmål eller tema som hadde avgjørende betydning for henne, skulle hun si «Dette er viktig for meg.» Det kunne for eksempel være om han hadde betalt en stor regning eller ikke
  2. Utsagnet skulle utløse en alarm hos ham; «Nå gjelder det!»
  3. Han skulle ta seg betenkningstid og svare ærlig
  4. Andre spørsmål skulle de la ligge i denne fasen. Det kunne for eksempel være hvor mange øl han hadde drukket på fest

Neste gang jeg møtte paret, spurte jeg dem hvordan det gikk. Begge sa det fungerte! Hun hadde blitt veldig tydelig på det som var viktig for henne. Hun pleide å legge til: «Du trenger ikke svare akkurat nå, altså.» Dette ga ham mulighet og den tiden han trengte til å bli minnet på avtalen og at dette var veien fra tillit til respekt. Og så svarte han ærlig.

Han er heldig som har en kjæreste som er romslig og som tåler en overgangsfase. Hun er heldig som har en kjæreste som viser at når noe er viktig, så finner han nye strategier.

Relevant innlegg:
«Hvorfor skal jeg tro på ham?»

Kategorier
Historier

True love

two hats on vacation in Europe, luxury vacation concept

Paret hadde ordnet med barnevakt og reist utenlands en weekend. Hun hadde ønsket den franske rivieraen, det var greit for ham. Ulikt mange andre, gjorde de hver sine ting gjennom dagen; han oppsøkte gamle bydeler, gikk på museer og så på arkitektur. Hun gikk spaserturer og luktet på blomstene, spiste kake på café og kjøpte med gaver hjem til barna. Og så møttes de på hotellet før middag. Begge hadde nok satt pris på å ha med den andre på sine gjøremål, hvis de hadde vært mer like. Det var de ikke.

Hun var romantisk som kvinner flest. Hun hadde nok satt pris på litt mer oppmerksomhet i hverdagen. Noen pene ord, en hjelpende hånd. Han var mer pragmatisk, som menn flest. Han syntes de hadde det helt fint. Hvis han skulle ønske seg noe, måtte det være at hun var litt mer avslappet, ikke så opptatt av at alt skulle være «på stell.» Begge hadde gledet seg til denne helgen, nå var det bare de to.

Siste kvelden fant de en tapasrestaurant drevet av to spanske herrer. Restauranten var liten og intim, og paret fikk særdeles god oppvartning. Innerst i et hjørne satt de og pratet om hva dagen hadde inneholdt og om barna der hjemme. De snakket om familie og samliv. Han refererte til en boktittel han nylig hadde festet seg ved: «True love.» Hun puttet en skje med crème brûlée i munnen. «Det er du og jeg, det!» Hun så på ham. «True love!» Med en entusiasme og overbevisning hun aldri hadde sett, fortsatte han: «Oppriktig glade i hverandre, vil hverandre bare vel, kan dele alt med hverandre, det er oss to for alltid, vi har noe som ikke alle har, vi er heldige, vi!»

Hun ble overveldet, lurte på hvor dette kom fra. De hadde drukket for lite til at det kunne være vinen. Mer moderat, sa hun seg enig. Det er ikke sikkert han fikk responsen han hadde håpet på, der og da. Hun ble overveldet, dette var helt ukjent. Men ordene hans, overbevisningen og ikke minst det at han hadde tenkt på dette, gjorde inntrykk.

Responsen hennes kom gradvis, ettersom dagene gikk. Han hadde rett, hun var enig. Stadfestelsen hans ble en sannhet for dem begge. De fikk en felles referanseramme som de minnet hverandre på i gode stunder.

«True love. Det er vi, det!»

Kategorier
Historier Tankevekkere

Hvorhen har du det travelt?

Almost twelveLes om Karin, som løper fra seg selv:

«Karin var blitt 65, og hadde akkurat pensjonert seg fra sin jobb i banken. Riktignok kunne hun ha jobbet i to år til, men hun hadde følt seg trett i det siste. Som hun sa til sin mann, følte hun at livet styrte henne – hun var ikke i kontroll. Men pensjonisttilværelsen hjalp henne ikke. Faktisk følte hun seg mer presset av dagens gjøremål enn noen gang. Hun hadde mange venninner og hun trente og hun hadde middagsgjester og hun var med mannen sin på noen forretninger og annen representasjon. Hun måtte jo «gjøre noe,» det følte hun. Det var nok av dem som sa at en blir helt sløv hvis en ikke holder det gående. Det var viktig å beholde det sosiale nettverket. Stå på. Hver dag var det noe. Nå skulle hun til frisøren igjen. Og ha lunsj med gamle kolleger. Ta vasken og samle klær til rens. Hun ville gjerne høre et foredrag om kunst som skulle være senere på ettermiddagen. I kveld skulle de være barnevakt for Lars og Trude som skulle på konsert. I morgen skulle hun til legesjekk og trening og handle til middagsgjester om kvelden. Det var bra hun var så sprek, sa hun til seg selv. Det var godt at det var noen som trengte henne. Karin mente det var viktig å følge med i alt som foregikk. Hun måtte lese aviser, se nyheter, lære mer om Internett, få med seg interessante reiser til steder hun ikke hadde vært.

Karin begynte å sove dårligere. Hun kjente en uro når hun våknet. Hun tenkte ofte på sykdom. Men bare hun kom seg opp og på bena, og fikk ting unna, ble uroen borte. Hun hadde en avtalefri dag. Hun hadde sett i avisen at det var salg på sengetøy og håndklær – hun burde gå dit nå når hun hadde fri om dagen. Så ville hun løpe innom torget og kjøpe grønnsaker. Venninnen hadde sagt at alt var billig der akkurat nå. Både bær og grønnsaker. Venninnen skulle sylte også. Karin syntes det var noe hun burde gjøre nå som hun hadde tid. Dessuten ønsket barna seg kjøtt og grønnsakssuppe til søndagsmiddag. Det var lettvint og greit. Men kanskje barnebarna burde få litt pølse også, i tilfelle. Hun ringte til døtrene og spurte om hun skulle kjøpe noe for dem. Hun ville være like god mor og svigermor som andre. Alle i klubben fikk tid til det meste. Hun tok noen slurker kaffe på vei i dusjen. Radioen durte i bakgrunnen. Da hun kom ut av badet, så hun at det blinket i telefonmottaket. Det var snekkeren. Hun hadde rent glemt at han skulle ringe i dag. Da hun prøvde å ringe tilbake, fikk hun bare svareren. Da måtte hun være hjemme til hun fikk svar. De hadde jo ventet i uker på at han skulle komme og fikse taklekkasjen. Hun fikk handle i morgen. Det var sannelig nok å gjøre i huset også. Nå kunne hun få tid til å ringe til alle som hun følge det for lenge siden hun hadde snakket med. Hun visste at de forventet at hun tok kontakt – særlig nå når hun ikke jobbet mer. Først ringte hun til snekkeren igjen og hadde en prat med svareren hans. Hun sukket uten å høre det selv».  Livsbevissthet (Schibbye, 2006)

Karin lever ikke ulikt neste generasjon, Lars og Trude, som er rammet av tidsklemma. Og barnebarna hennes, som er i barnehage og SFO fra morgen til ettermiddag, og som rekker noen raske måltider, fritidsaktiviteter og litt skjermtid før de går til sengs.

Hvorhen har de det travelt? De har det travelt til seg selv. Til sitt innerste jeg, som vi kaller sjelen. Til kontakt med følelsene, sitt opprinnelige jeg. Veldig mange vil kjenne seg igjen i denne livsformen og kanskje bli skremt av å bli gjort oppmerksom på eller minnet på hva det egentlig handler om. Det er unødvendig å bli skremt. Vårt innerste jeg blir ikke borte, det vil alltid være der. Når man selv ønsker det og når man selv er klar, kan man bremse opp, stoppe opp og finne tilbake. Det kan innebære mange slags følelser, men mest av alt vil det være som å komme hjem.

Kategorier
Historier

Utdrag fra en parterapi

young family in the autumn forest in the sun

En kvinne oppsøkte meg fordi hun var rådvill. Hun og mannen hadde det fryktelig vanskelig. De hadde mange problemer som hadde vart i mange år, og var ikke på talefot om vanskelige temaer. De hadde mer enn nok med å samarbeide om barna, stå i jobb og holde det gående i hverdagen. Kvinnen var underernært på kjærlighet, varme og omsorg, og nesten desperat.

Innerst inne hadde hun et ønske om å få det bedre med mannen sin, men hun hadde prøvd med det gode og med det vonde, uten å komme noen vei. Hun var helt sikker på at mannen ikke ville bli med henne til samtale. Hun vurderte å gjøre det slutt, men syntes det var fryktelig vanskelig. De hadde to små barn.

Jeg hadde to samtaler med kvinnen, hvor fokus var på tre ting:
  1. Hun hadde et reelt behov for kjærlighet. Mangelen på dette gikk på helsa løs. Kvinnen fikk full støtte på dette punktet. En endring var tvingende nødvendig.
  2. Kvinnen kunne ikke endre mannen. – Så hun noe hun kunne endre hos seg selv? Kvinnen medga at hun etter år med mangel på kjærlighet, varme og omsorg, var blitt skuffet, frustrert og bitter. Hun medga at hun var lite hyggelig å være sammen med.
  3. Man kan ikke tvinge noen til å ta i mot hjelp eller gå i terapi. Vi så på hvordan kvinnen kunne ta medansvar for at det gikk dårlig, og fortelle mannen hvorfor hun ønsket å ha ham med til en fagperson:
  • Hun ønsket å fortsette å leve sammen med ham
  • Hun tok medansvar for at det gikk dårlig
  • Hun ønsket å forandre seg, ikke bare forandre ham
  • Uten ham, ville det bli vanskelig for henne å få det til

Kvinnen fikk hjelp til å se situasjonen utenfra, til å se mulighet for nye strategier. Hun fikk ny innsikt og hun fikk håp. Hun gikk hjem til mannen og snakket. Han ville bli med henne til samtale.

Paret kom til meg med et felles problem: de hadde begge gått i mange år uten å få dekket grunnleggende behov. Mannen fortalte at han hadde prøvd på mange forskjellige måter, men uansett hva han gjorde, hevdet hun at hun hadde rett, hun korrigerte og kritiserte og anklaget. Alt han gjorde var feil og hun var stort sett sur og sint. Han hadde resignert og trukket seg tilbake. Han delte ingen ting av betydning med sin kone, og hadde heller ingen glede av samlivet med henne. Det var tre år siden sist de hadde sex, og han hadde helt mistet lysten. Hans kone og jeg  lyttet til mannen, og han opplevde å bli hørt og forstått. Det virket som han gikk fra resignasjon til desperasjon. Han var også skuffet, frustrert og bitter. Hans strategi var å trekke seg tilbake.

Paret kom til flere samtaler. De lyttet til hverandre når terapeuten ba dem om det. Men det kom mange hjertesukk, protesterende blikk, risting på hodet og skuldertrekk. Stort sett ga de uttrykk for skuffelse over at den andre hadde sviktet, og at de ikke hadde fått dekket viktige behov.

I små glimt kunne jeg spore at langt, langt der inne, fantes fortsatt kjærlighet. De hadde hatt det fint. For lenge, lenge siden. Ingen av dem ønsket å ta det første skrittet ut av ekteskapet. Begge ville komme til terapeuten, i et siste håp om at noen kunne hjelpe. Det var sårt å være vitne til to mennesker med så mye savn, skuffelse og bitterhet, som hele tiden forstyrret og dekket over den skjøre strengen mellom dem.

Jeg gjorde noe jeg aldri hadde gjort i samtale før: jeg leste diktet «Episode» av Inger Hagerup. Jeg var beveget i stemmen da jeg leste, paret forsto at deres smerte berørte meg.

EPISODE

Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han.  –Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
 
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
Mens hennes smale, sammenknepne munn
Bygget en uforsonlig mur bak ordet.
 
De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
 
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
 
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.                  Inger Hagerup

 

Paret var tause en lang stund. De sa til meg – ikke til hverandre – at det skjedde noe i samtalene. De ønsket å komme tilbake flere ganger. Jeg  tror jeg fungerte som en katalysator; til terapeuten kunne begge beskrive sin smerte og fra terapeuten de kunne få forståelse.

Sakte, men sikkert ble de to overbevist om at den andre også håpet og ønsket og ville – få det til. Dette løsnet «grepet.» De trengte ikke lenger å tviholde på sin posisjon, det var ikke lenger truende å vise godhet. Kvinnen opplevde at mannen lyttet når hun sa noe. Når hun sa hun var redd hun holdt på å bli syk, spurte han om hun frøs, og skrudde opp varmen. Mannen opplevde at kvinnen ikke var ute etter ham hele tiden, hun bet i seg sure kommentarer. Det var endring på gang.

I skrivende stund har de fortsatt ikke sex. Det er en høy terskel å komme over. –Hvordan skulle tilnærmingen være? Tenk om man ble avvist? Tenk om det bare ble teknisk? Tenk om de blottstilte seg i det fysiske møtet, og såret hverandre etterpå, hvor såret ville de bli DA? Begge forsikret den andre om at sex var ikke viktig. Terapeuten derimot, ser på intimitet og fysiske møtepunkter som en mulighet til å forsterke en gryende tilknytning.

Jeg har tro på dette paret.

Relevant innlegg:
Hva er parterapi?
«Jeg skulle ønske jeg kunne bli kjent med deg på nytt»
Fire faktorer for et bra parforhold

Kategorier
Historier

En bryllupsdag fra eller til…

valentinstag

Vi hadde vært gift i ett år, og hadde åpenbart ulike forventninger til hvordan det skulle markeres…

Det var en søndag i juni. Mannen min hadde vært på fisketur i Jotunheimen sammen med min bror den helgen. Jeg hadde vært hjemme med barna. Vi hadde aldri snakket om hvordan man feirer bryllupsdag, så ideene fikk blomstre fritt i tankene mine. Ettersom vi ikke hadde ordnet med barnevakt, innså jeg at vi ikke skulle ut og spise. Men man kommer jo langt med et romantisk måltid i sitt eget hjem også; noe godt på menyen, levende lys og god stemning. Jeg innrømmer at jeg i tillegg håpet på en bukett med røde roser, en liten gaveeske og noen kjærlige ord fra mannen min.

I løpet av dagen streiket vaskemaskinen i kjelleren, en kritisk situasjon i en familie med barnehagebarn. Heldigvis giftet jeg meg med en handyman, så jeg regnet med at det var en enkel sak. Det var bare det at det varte og rakk før han kom. Barna ble lagt og jeg gikk inn i ventemodus.

De to karene hadde hatt det riktig trivelig på hytta; sene kvelder, fluebinding, øving på teknikk og en ørret eller to på fluestanga. De ryddet og vasket og gjorde hytta fin, før de kjørte den flere timer lange turen for å komme hjem. Mannen min husket at vi hadde bryllupsdag, og på en bensinstasjon kjøpte han en T-shirt til meg.

Da han kom hjem ut på kvelden, overrakte han T-shirten og gikk løs på vaskemaskinen. Det tok sin tid. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller sa, men jeg husker at han var i godt humør etter en fin helg, han var glad for å komme hjem og glad for å se meg igjen. Han var stolt over å ha med gave til meg. Og han var lett å be om å reparere vaskemaskinen. Jeg husker veldig godt at det skjedde en total ommøblering i tankene mine: der røyk den bryllupsdagen! Og ingen syndebukk…

Der og da bestemte jeg meg for tre ting som har fungert bra for oss siden:

  1. Jeg tar ansvar for å arrangere bryllupsdager
  2. Det skal jeg ikke være skuffet eller bitter for
  3. Bryllupsdagene skal være noe begge to gleder seg til
Siden har vi feiret på ulike måter, men ofte har vi spist ute med noe godt på menyen, levende lys og god stemning. Mannen min har fått røde roser og noen kjærlige ord. Det hender jeg får det samme. Jeg tror det viktigste som skjedde den gangen, var en erkjennelse av at den som sitter med de største forventningene, har også det største ansvaret.
Kategorier
Historier

Hva er deres potensial?

Beautiful young couple standing on the beach and holding hands
Et par som som hadde samtaler hos meg, ønsket hjelp til å få et bedre parforhold. Gjennom flere samtaler snakket vi om det som var vanskelig, hva som var viktig for dem og hva de ønsket å jobbe med. Som med par flest, gikk det litt opp og ned. Noen ganger fikk de til å strekke seg litt lenger, være mer imøtekommende mot hverandre og gjøre ting på nye måter. Andre ganger såret de hverandre, tenkte mest på seg selv og gikk i gamle feller.

Paret hadde en periode samtaler hver for seg. I en individualsamtale med kvinnen, oppsummerte hun for seg selv:

  • Jeg vil ikke gi opp forholdet
  • Jeg stoler ikke på alt det mannen min sier
  • Jeg kan ikke forandre ham

Kvinnen strøk hånden over pannen og sukket. Jeg spurte henne: ”Hva er deres potensial?” Kvinnen gjentok spørsmålet for seg selv. Hun svarte at hun så ikke noe potensial.  Hun la til at det var et fælt spørsmål.

Paret hadde begge gitt uttrykk for at de ønsket å få hjelp til et bedre parforhold. Mitt ansvar som samlivsterapeut er å hjelpe paret med dette ønsket. Noen ganger innebærer denne hjelpen å opprettholde håpet.

Kvinnen ble minnet på at de begge hadde uttrykt ønske om å styrke parforholdet; det innebærer i seg selv et potensial. Dette ønsket representerer håp. Regelmessig fremmøte hos samlivsterapeuten representerer vilje. Jeg foreslo for kvinnen at vi tre sammen skulle lete etter deres potensial. Kvinnen sa det var mye bedre å tenke på denne måten.

Historien illustrerer at det kan være vanskelig å forene forventninger, erfaringer, håp og realiteter. I mangelen på oversikt, kan kanskje dette spørsmålet sette en på sporet:

Hva er deres potensial?