Vi snakker om en mann som har gått en stund i parterapi. Han har fått anledning til å kjenne etter hva han føler og si hva han mener. Kona hans har fått anledning til å vise respekt og interesse. Hun liker den mannen som trer frem, og hun setter pris på ærligheten og åpenheten.
Men så har det hendt noe: en uoverenstemmelse. Hun kom med en kritisk kommentar. Han kjente seg rettet på. Følelsen er velkjent og vekker sterke reaksjoner. Hans kommentar tilbake, ble: «Uansett hva jeg sier, blir det alltid galt». Det rammet hardt, hun kjente seg knust.
«Og så ville han ikke snakke med meg mer. Han var stille i to dager. Vi kranglet ikke, men vi snakket ikke sammen. Jeg trengte å prate om det».
På spørsmål om hva som hendte, kjenner han etter før han svarer. Han nøler ikke: «Jeg manglet ord, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ble usikker: ville jeg bli tatt i mot? Hva ville reaksjonen hennes bli?»
Mannen får anerkjennelse for at han deler. Og for mot til å være ærlig uten å vite reaksjonen hennes. Jeg kjenner paret godt, og sier jeg tror hun tåler det. Hun nikker bekreftende. Jeg legger til at jeg har et ansvar for å passe på dem begge, og han kommenterer:
«Du passer på meg. At hun ikke flyr på meg»
Når hun blir veldig opprørt, veldig brått – kan det føles som om hun «flyr på» ham. Men hun har lagt mye innsats i å klare å regulere egne følelser og bli oppmerksom på ham. Uoverensstemmelsen var derfor et tilbakefall for begge. Heldigvis har paret lært seg å reparere. HUN får forståelse for at hun følte seg knust, HAN får forståelse for at han har følt seg mye rettet på.
Utsagnet hans blir en påminnelse om hva som åpner og lukker dialogen. Når han er trygg, vil han dele. Og når han er trygg, kan han trøste når hun er knust.
Relevante innlegg:
«Jeg er ikke god på å snakke om følelser»
«Jeg prøver på min måte»
Om temperament
«Hun er litt mystisk»