Et trist, men ikke uvanlig scenario, er der den ene i forholdet beskriver store belastninger over tid – og påfølgende skuffelse over at den andre ikke forstår og ikke er støttende. Det kan handle om helse, arbeidsliv, relasjoner, stress, angst og depresjon. Noen ganger enda mer alvorlig. Det er ingen tvil om at det trengs støtte.
Så kommer vi til et punkt der den andre slipper til og beskriver sine belastninger over tid, og sier:
«Jeg har mer enn nok med meg selv».
Det kan være brutalt å si til mennesker i krise at det høres ut som de ikke kan være der for hverandre akkurat nå, at det er et kapasitetsspørsmål. Samtidig kan det være forløsende:
- Begge opplever å bli sett og tatt på største alvor
- Realitetsorientering. Null kapasitet, null forventning. Som en mobiltelefon tom for strøm
- Ingen støtte å hente, ingen kamp (for støtte) å kjempe
- Begge får ansvar for seg selv
- Sammen leter vi etter andre steder å henvende seg for forståelse og støtte
- Individuell kartlegging av hva som tapper og hva som tilfører energi
- Plan for iverksetting av tiltak
Akkurat denne innsikten kan det være enklere for en utenforstående å bidra til. Inntil da, har dynamikken gjerne vært preget av hvem som har det verst, og skuffelse uttrykt som frustrasjon.
«Restkapasitet» skal gå til å restituere seg selv, og spørsmålet er ikke om man skal få forståelse og støtte, men hvor. Familievernet kan være et sted å starte, info her.
Relevant innlegg:
«Hva skal jeg gjøre med livet mitt?»