Når spurte noen deg sist «Hvordan har du det?» og tok seg god tid og ventet på et ærlig svar? Når spurte noen «Hvorfor er du så tankefull?» og hadde et velmenende ansiktsuttrykk? Når sa noen «Jeg vil gjerne være der for deg, trenger du meg?»
Vi trenger at noen har tid og går dypere enn «Hvordan har du det?» «Bare bra.» Vi trenger at noen legger merke til at vi er vendt innover og bruker energi på vanskelige spørsmål. En som kan gi gode råd når vi er rådville. En som stryker støttende; «jeg er her.»
Som små barn opplevde vi omsorg og beskyttelse, noen som kunne ta over når det ble for vanskelig og trøste når det var trist. Så går livet sin gang og vi blir selvstendige og tar på oss forpliktelser og ansvar for andre. Men fortsatt trenger vi en som er der for meg.
Et par har muligheten for å være det for hverandre. Det krever kjærlighet og vennskap som utgangspunkt. Og så krever det at man er oppmerksom på denne muligheten. Hvis du ikke får dette hos din kjære, kan du be om det? Kan du dele med ham eller henne akkurat hva du har behov for, slik?
- Jeg trenger at du er der for meg, er du det? Kan du vise meg det?
- Jeg tenker på noe som jeg gjerne vil snakke med deg om, vil du være så snill og bare lytte?
- Jeg trenger at du viser meg omsorg og trøst, kan du holde rundt meg?
- Jeg trenger hjelp, dette er for vanskelig – vil du være så snill og hjelpe meg?
Ikke alle par får dette til å fungere, men man kan lære seg det og trene. Noen finner en i nettverket sitt som kan være der for dem, andre har familie. Ofte hører jeg mennesker svare, når jeg spør: «Hvem er der for deg?» at de ikke vil belaste noen i omgivelsene.
-Ikke vær så redd for det. Denne gangen er det din tur. Neste gang er det den andres. Take care.