Kategori: Tema

Det gamle ordtaket sier at «Veien til mannens hjerte går gjennom magen».  Jeg har ikke funnet tilsvarende ordtak som beskriver veien til kvinnens hjerte, men mange menn har nok allerede erfart det:

Veien til kvinnens hjerte går gjennom barna

Den mannen som tar ansvar, får hennes respekt. Mannen som involverer seg i barna, vinner hennes tillit og beundring. Uten å være klar over det kan han røre ved hjertet hennes når hun ser ham:

• Betrakte barnet og ansiktet hans legger seg i myke folder
• Være ekstra varsom for ikke å vekke barnet som sover
• Kose seg med barnet i sengen tidlig på morgenen
• Finne egne kallenavn på barnet
• Trøste omsorgsfullt når barnet er redd
• Bli bekymret når barnet får høy feber
• Omtale barnet med stolthet
• Sette barnet fremfor seg selv

Hvis en mann ikke har oppdaget hvilken kraft som ligger i dette, er han herved innviet. Bare erfaring vil vise hvem som vinner mest på at han finner veien til kvinnens hjerte; kvinnen, barnet eller mannen selv.

Hvor ofte skulle vi ikke ønske vi hadde mer tid? Slik at vi fikk gjort alt det vi hadde lyst til, uten å stresse? Uten å bli sliten? Jeg tror ikke problemet er at vi ikke har nok tid. Jeg tror problemet er at vi har så mye å velge mellom, vi har så mye vi har lyst til og så mange forventninger å ta hensyn til.

Jeg tror det er bare én løsning: å innse dette og ta konsekvensen av det. Det vil si å gjøre en prioritering og disponere tiden sin. Og å være konsekvent. Det siste er kanskje det vanskeligste.

Jeg snakket med en kollega som jeg tror har lykkes med dette. Vi hadde ikke sett hverandre på en stund, og han fortalte om et nytt prosjekt han var engasjert i. Jeg spurte om han fortsatt holdt kurs, som han gjorde sist vi møttes. Han svarte raskt nei, og la til:

«Når jeg tar noe nytt inn, så må noe annet ut»

Når han starter med et nytt prosjekt, vet han at han må avslutte et annet. På den måten blir aktivitetsnivået konstant. Kanskje. Hvis det uten at vi merker det, dukker opp nye aktiviteter, vil det kreve en ekstra innsats å avdekke dem og ta noe annet ut. Eller hvis vi allerede i utgangpunktet har høyere aktivitetsnivå enn vi liker, har lyst til, er komfortable med, enn det som er bra for oss – i så fall vil det være en kraftanstrengelse å gjøre prioriteringen.

Det kan være lurt å høre med partneren sin; hva tror du om aktivitetsnivået mitt? Tror du jeg burde ta noe ut? Vil du støtte meg når jeg gjør noen nye prioriteringer? Minne meg på mitt overordnede valg, hvis jeg skulle glemme meg og fylle opp kalenderen? Kanskje har dere samme utfordring. I så fall kan dere gjøre det sammen.

Det kan føles veldig befriende å fylle kalenderen med tomme dager.

Et av de mest stilte spørsmålene før ferien starter. Det viktigste er kanskje ikke hva vi skal i sommer, men hvor fornøyde vi blir med ferien vår. Sørg for å lage den ferien dere ønsker!

Med mindre dere er usedvanlig like med hensyn til hva ferien skal inneholde, kan det være smart å avklare begges forventninger og kompromisse best mulig. Før avreise – etter er det ofte for sent…

Her er ingenting riktig og ingenting galt. Men det finnes antagelig én kombinasjon som passer best for det enkelte par. Den er det om å gjøre å finne. Sett dere ned og skriv ned hver for dere hva som er viktig og mindre viktig. Hva som ivaretar alles behov og hvordan dette kan organiseres.

Hvis begge er innstilt på at begge skal bli fornøyde, har man et godt utgangspunkt. Hvis begge ser at ved å gjøre noen ofre og strekke meg litt lenger, kan det hende jeg blir tilsvarende mer fornøyd med stemningen, tonen oss i mellom og den totale opplevelsen av ferien. Det er ikke alltid så lett å se der og da. Derfor dette lille før-ferie-prosjektet.

… i pressen, i bøker eller på nettet? Har vi noen fellestrekk?

Jeg tror vi har et felles ønske om et godt parforhold. Og så tror jeg vi håper på informasjon om hvordan vi kan få det og gjerne inspirasjon til å foreta oss noe som vil gjøre en forskjell. Noen ganger kan man kanskje være heldig å finne nettopp dette.

På et annet nivå tror jeg vi håper å finne forståelse.  –Noen som forstår hvordan det er å være meg i parforholdet. Aksept for at det er greit å være som jeg er og gjøre som jeg gjør. En bekreftelse på at det er naturlig å tenke og føle som jeg gjør.

Innerst inne kan det også hende vi ønsker at noen har beskrevet eller forklart parfenomener så brilliant at hvis vår kjære leste det, ville hun/han få en skikkelig AHA-opplevelse og endelig forstå meg og innse at hun/han måtte gjøre ting annerledes, så det ble godt å være meg og så vi igjen fikk det fint sammen.

Jeg tenker dette er uttrykk for at vi klarer å se for oss at vi kan få det bedre sammen; et veldig godt utgangspunkt. Problemet oppstår når vi aller helst ser for oss at det er vår kjære som skal få innsikten og foreta endringen. Vi har hørt det før, og vet det egentlig veldig godt: «Du kan ikke endre andre enn deg selv.»

Så rykker vi tilbake til start; det er jeg som leser om samliv, jeg som får ny innsikt og jeg som må endre meg – uten å vite om jeg oppnår resultater i parforholdet mitt. Denne erkjennelsen kan nesten ta motet fra en stakkar. Jeg vet at noen føler seg ensomme i denne situasjonen; alene om å ta ansvar for parforholdet. Noen synes det er blodig urettferdig. Her kan jeg bidra med innspill:

1. Det kan hende det er urettferdig, JA.
   
2.  Det trenger ikke være ensomt.
   Det å alliere seg med noen, kan gjøre en forskjell. Ved å inngå avtale med en venn, en slektning, en kollega eller en fagperson om et personlig «endringsprosjekt,» får man en motivasjonsfaktor utenfor seg selv. Det kan også ha en kontrollfunksjon; noen spør hvordan det går med «prosjektet» og man føler seg mer forpliktet. Erfaring viser at det er mer motiverende å jobbe med seg selv når man involverer noen som vil en vel.

3. Det er mulig å få til endringer.
I mitt arbeid har jeg stadig gleden av å se mennesker som vil noe og som jobber systematisk med det, oppnå resultater. Dette er noe av det som gjør arbeidet mitt så meningsfylt.

Vi som leser om samliv har nok også partnere som ønsker et bedre parforhold. Vi har bare ulike måter å forholde oss til det på. Jeg skriver på et innlegg der jeg vil dele personlige erfaringer fra den gangen jeg tok initiativ til kommunikasjonskurs for mannen min og meg.

Fortsettelse følger…. Les her

De leier når de går tur, de leier i byen og de leier når de kjører bil. Det er ikke følelsene som styrer leiingen. Det er viljen. De leier ikke fordi de har det bra. De har det bra fordi de leier. Dette er ”leie-effekten.”

Hvis man ikke har for vane å leie, kan terskelen for å ta den andres hånd, være høy – man kan nærmest få elektrisk støt når hendene møtes: ”Hjelp, hva betyr det?!”  ”Skal vi snakke om det, eller bare gå og kjenne på det begge to..?” Det fysiske møtet betyr noe. Det rører ved sjelen, på samme måte som når vi ser hverandre inn i øynene uten å si  noe. Mange par lengter etter å røre ved hverandres sjel. Og mange ønsker å ”få støt” ved fysisk berøring. Når du har knekt ”leie-koden,” har du tilgang på både å berøre og å ”gi støt.”

Leiingen er smittsom. Stadig flere par oppdager ”leie-effekten.” Den koster ikke noe – bare innsikt og mot.  God tur!