Egoistisk er et veldig negativt ladet ord. Med litt
velvilje kunne det erstattes av selvhevdende.

Det er klart det er greit å dekke egne behov. Å gjøre ting man har lyst til. Å ta vare på seg selv. Det er noe alle mennesker burde ha mulighet for, også i et parforhold.

• Den ene dekker sine behov på bekostning av den andre
• Den andre har ikke tilsvarende mulighet for å dekke sine behov
• Timingen er dårlig; den ene dekker egne behov mens den andre strever med å dekke familiens behov
• Man tar mer vare på seg selv enn man tar vare på den eller de man lever sammen med

Varselklokkene bør ringe hvis én eller flere av disse elementene gjentar seg og det blir et mønster. I det lange løp vil det skape problemer. Det kan gå på respekten og likeverdet løs. Man blir mindre interessant å dele sorger og gleder med, man blir i mindre grad regnet med. Kanskje blir man mindre interessant å leve sammen med?

«Han ser ikke hva som må gjøres i huset, av hverdagslig husarbeid. Han ser ikke haugen med skittentøy, han ser ikke hva vi må kjøpe på butikken, han ser ikke støv. Det irriterer meg, og vi har snakket om det. Han har sagt at hvis jeg gir ham beskjed om hva han skal gjøre, så gjør han det med glede. Jeg håper at han skal lære seg å se det, men han lærer det ikke. Og det irriterer meg igjen og igjen. Og slik går nu dagan, og steminga blir like dårlig hver gang».

Dette høres ut som et problem for begge parter. Jeg er lei for å måtte skuffe deg, men her tror jeg ikke du kommer i mål. Jeg tror det er like lite realistisk å få ham til å se støv, som det er å få mange kvinner til å se når det er på tide å skifte olje på bilen.

• Jeg akspeterer din standard
• Hvis du gir meg instrukser, skal jeg utføre det du ber om
• Jeg skal gjøre det med glede

• Kan du akseptere at han ikke kommer til å se disse tingene på samme måte som deg, eller på et så tidlig stadium som deg, uansett hvor hardt dere prøver? At du alltid vil være i forkant, alltid vil se mer? I så fall tror jeg du vil spare deg for mye skuffelse og frustrasjon. For noen kan det være en befrielse å innse at forventningene er justert for høyt, i stedet for at det er partneren som innfrir for lite.
• Kan du se at han ved å akseptere din standard, imøtekommer deg?
• Er det til hjelp for deg at han gjør det med glede, i stedet for å bli sur eller sette spørsmålstegn ved din standard? Mange par strever med at de ikke klarer å bli enige om en felles standard. Det høres det ut som dere har sluppet unna.

Noen ganger kan det også være til hjelp å snu situasjonen og se på andre områder hvor det er motsatt mønster. Er det noen områder hvor han må akseptere at du ikke ser det samme som han, eller hvor du ikke kan gjøre det på hans måte? Hvor han må avfinne seg med å være den som ser først og mest?

Dette innlegget er ikke ment som en hvilepute for den som måtte komme til kort. I et forhold er det viktig at begge strekker seg. Men hvis det kan bidra til flere perspektiver til deg som spør, så er det bra. Håper du finner ut av det!

Ikke alle er klar over hvor stor effekt det kan ha på den andre og hvor stor skade det kan gjøre på forholdet, når de i affekt sier:

Hvis man faktisk mener å gjøre det slutt, vil det ha stor betydning for begge parter at man gjør det på en respektfull og verdig måte, og ikke i affekt. Dersom man ikke mener å gjøre det slutt, men blir så frustrert at man har behov for å reagere eller man ønsker å ramme den andre, er det ikke en klok strategi å true med å dra. Konsekvensen er nemlig den at man ikke bare får umiddelbart utløp for en frustrasjon og rammer den andre. Man oppnår også dette:

• Den andre får en alvorlig brist i tilliten, og blir utrygg der hvor man mest av alt trenger trygghet. Dette vil prege alt samspill og kan ta lang tid å bygge opp
• En slik kommunikasjonsform er veldig uheldig for barn å være vitne til, både fordi det skaper utrygghet også hos dem, og fordi foreldrene er deres rollemodeller

De jeg møter som benytter slike trusler, tar ansvar for å gjøre noe med det. F.eks. ved å innrømme sin svakhet, be om toleranse i en periode der de jobber aktivt med å tilegne seg alternative strategier, som å øke sin frustrasjonstoleranse. Ofte skal det ikke mer til enn at man får denne innsikten:

Det er ikke BRA å true med å DRA

I noen parforhold er det et problem at de to har ulikt syn på hvor mye man skal fortelle og hvor ærlig man skal være. Jo mer ulike de er, jo vanskeligere blir det. For begge to. Jeg hører rett som det er kvinner eller menn si til den andre: «Jeg tror ikke på deg» «Det var ikke det du sa i går» Og så hører jeg den andre svare: «Det var ikke det jeg mente» eller «Da har du misforstått».

Noen ganger handler det selvfølgelig om misforståelser. Det er ikke det jeg tenker på her. Jeg tenker på når de to er ytterpunkter; den ene synes man skal fortelle hele sannheten og bare sannheten, alltid. Hun eller han lever strengt etter dette selv og forventer seg det samme tilbake. Det blir tillitsbrudd og utrygghet når den andre ikke gjør det samme. Den andre er ikke nødvendigvis en uærlig person; hun eller han ville ikke lyve om viktige ting. Men har kanskje ikke tenkt så nøye gjennom det, har ikke gjort seg opp en mening før hun/han svarer. Er upresis i formen og tenker at det er ikke så nøye. Eller holder tilbake informasjon for å unngå ubehag.

1. Hvor mye kan den ene tåle av å ikke alltid vite hvor hun/han har den andre?
2. Hvordan håndterer den andre å bli møtt med «jeg tror ikke på deg» og stadige konfrontasjoner?

Hvis det er slingringsmonn her fra begges side, kan det hende de får det til. Hvis de har konstruktive prosesser hvor de klarer å finne ut av ting og bli enige, er det håp. Hvis derimot den ene mangler tillit til den andre på grunnleggende områder, er det fare på ferde. Grunnleggende mistillit over lang tid vil skape utrygghet og mistrivsel, og påvirke alt samspill.

«Kona er masse sammen med en venninne som nettopp har gått fra mannen sin. Jeg er redd for hvordan det påvirker henne. Venninna har flyttet for seg selv og pusset opp leilighet, kona mi sier hun har fått det veldig fint. Hun blir veldig ivrig når hun forteller om det. Hvis hun synes det ser veldig attraktivt ut, er jeg redd hun skal tenke mye på det og finne på noe tull».

Hvis du derimot er usikker på om hun opplever at dere har det godt sammen og om hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg – da skal du bruke denne muligheten til å gjøre noe med det!

Hva skal du så gjøre? Her finnes det ikke ett fasitsvar. Men det som bør være utgangspunktet ditt, er å en vurdering av:

1. Hva skal til for at hun opplever at dere har det godt sammen?
2. Hva skal til for at hun setter pris på det livet hun lever sammen med deg?

Når du har svaret på disse spørsmålene, vet du nøyaktig hva du skal gjøre. Gå inn for det med liv og lyst. Sannsynligvis vil du få effekten ganske raskt, hvis hun allerede er spesielt oppmerksom på hvordan det står til med dere og hva hun ønsker seg.