«Samboeren min og jeg har vært sammen i 12 år og har to barn sammen. Vi elsker virkelig hverandre og når vi har det bra, er det veldig bra. Jeg tror mange misunner oss det. Men vi har én ting vi ikke kan snakke om, og det er at han av og til blir ganske sint. -La meg skynde meg å si at det ikke er noe alvorlig, han ville aldri gjort noen noe vondt. Jeg tror bare han blir så frustrert at han ikke vet hva han skal gjøre. Da blir han hard i stemmen og brå i bevegelsene, og vi andre går på tå hev.
De gangene det skjer, får han det stort sett som han vil og så går det over. Det største problemet mitt, er at det er helt umulig å snakke om det. For jeg skulle ønske han kunne se seg selv og finne på et eller annet for å forandre seg på dette ene punktet. Sånn som det er nå, føler jeg meg ikke respektert på samme måte som han, og dette er i utgangspunktet «liten sak» som vokser seg litt større inni meg, siden vi ikke kan snakke om det.
–Har du noen gode råd?»
Til hun som har en sint samboer
Jeg har råd. Det er ikke sikkert du ønsker å følge dem med én gang, men tenk litt på dem. Dette er ikke så uvanlig, og noen ganger er det kvinnen i parforholdet som blir sint som du beskriver – og mannen som ber om råd. Det de gjerne har til felles, er at partneren er i tvil om hvor grensen går for hva som er akseptabelt og ikke. La meg si det med én gang: det viktigste barometeret her, er barna.
Ut fra det du beskriver, kan det se ut som han har temperament og har utviklet noen uhensiktsmessige strategier – som han forhåpentligvis kan gjøre noe med. Det har han kanskje ikke reflektert så mye over, og det kan være skremmende å bli utfordret på det. Her er din mulighet: han bør utfordres.
Det beste ville være om du inviterer til en samtale der du ikke er kritisk i din tilnærming. Det vil være lettere for ham om han opplever at du vil ham vel, at dere er et team og kan finne ut av det sammen. I så fall er det viktig at du er bevisst på timing; det er veldig uklokt å ta opp et følsomt tema når en av dere er opprørt. Hvis du får til en slik samtale, må du forklare hvordan dette virker på deg og barna, hvor viktig det er for dere alle sammen at han tar tak i det, og at du vil stå ved hans side. Det beste tiltaket jeg kan anbefale, er samtaler for dere to ved et familievernkontor.
Det nest beste tiltaket, dersom han ikke vil bli med deg, er at du kort orienterer ham om at dette er viktig for deg og at du vil kontakte familievernkontoret for din egen del. Legg til at det du ønsker aller mest, er at han skal bli med. Det hender at noen endrer mening.
Det du/dere kan få hjelp til, er:
-Hvordan han bedre kan forstå seg selv, hva som trigger og å utvikle mer hensiktsmessige strategier
-Hvordan du som partner kan støtte ham, så dere spiller på lag
-Hvordan dere sammen kan gjøre grep så ikke barna må «gå på tå hev»
Dersom du tar samtalen og han tar deg på alvor, tror jeg dere har gode muligheter, både individuelt og som par. Jeg har sett par stå sammen om dette og får en ny dimensjon i parforholdet når noe vanskelig blir håndterbart. Det blir mer omsorg, mer optimisme og mer nærhet.
Dersom dere av en eller annen grunn ikke søker hjelp, er jeg redd det bare er et spørsmål om tid før det gir seg utslag i reaksjoner hos barna, og at «saken» vokser seg enda større. Kanskje kan du starte med å vise ham dette innlegget?
Det aller viktigste er at du tar ansvar for barna.
Relevante innlegg:
Det handler ikke om deg
«Han er for streng med barna!»
«Når vi er sammen med andre»
«Han sier unnskyld og slipper unna med det»