I et parforhold vil det ofte være sånn at den ene har mer behov for å snakke enn den andre. Det kan være ganske slitsomt for begge parter. Ikke sjelden fører det til et mønster der den som har mest behov for å snakke, overvelder den andre. Den andre trekker seg tilbake og den som snakker, snakker bare enda mer. Et ganske destruktivt mønster for begge to.
Snakking er overvurdert. Den er bare en av flere former for samspill som er viktig for at et parforhold skal fungere. Så noe snakking må det være. Hvis den delen er ivaretatt; sørg for å aktivere de andre formene:
- Samarbeidsprosjekter. Hvilke passer best for dere to? Ordne i hagen? Vaske bil?
- Fysisk nærhet. Film i armkroken? Tur hånd i hånd? Hva liker dere to?
- Humor. Finn ut hva dere ler av sammen. Gjør mer av det!
Når aktiviteten på de andre kommunikasjonsformene øker, blir snakkingen mindre sentral. Det krever bevissthet og at begge er med. Når man først er i gang, har kommunikasjonen flere ben å stå på.