Har du opplevd den befrielsen det er når du føler deg forulempet, og den andre kommer med en uforbeholden unnskyldning? -Bare sier unnskyld, sorry eller beklager – uten noe mer? Ingen forklaringer, ikke noe forsvar, ikke noe ”men…”
Kanskje du har blitt overrasket, dette forventet du ikke. Kanskje du får dårlig samvittighet, du var ikke helt god du heller. Kanskje du får sympati og forståelse for den andre. Når hun/han tar selvkritikk, blir du plutselig mer forståelsesfull og mer fleksibel. Det er greit, det! Vi er ferdige med det! No prob.
Det er kanskje ikke så ofte vi opplever denne varianten; den uforbeholdne unnskyldningen. Oftere kommer den etterfulgt av forklaringer og forsvar. Som sliper ned og pusser ut effekten av unnskyldningen. Som gjør at den ikke virker like godt.
Det er rart – vi ønsker å ta selvkritikk og vi ønsker forsoning, og når vi gjør det med en 100% unnskyldning, får vi antagelig 100% forsoning. Begrenser vi unnskyldningen bare litt, bare for å ikke sette oss selv i så veldig dårlig lys, reduserer vi effekten på den andre tilsvarende. Det er rart – vil velger ikke strategier i samsvar med det vi ønsker å oppnå. Vi ønsker jo å slutte fred og bli venner.
Kanskje skulle man øve på å si unnskyld uten forbehold. Unnskyld, sorry eller beklager. Punktum. Ikke noe mer. Tie stille. Gi det tid. Man føler seg kanskje udugelig akkurat da. Og det er ganske uvant. Effekten er tilsvarende bedre. Du får godt vær! Du kommer på nytt i posisjon for gode samtaler og godt samspill. –Og ikke tro at når det er gått litt tid, er det trygt å komme med forklaringer og forsvar. Det er det ikke.
Unnskyld. Punktum. Så enkelt og så vanskelig.