… sier paret og er enige. De strever stadig voldsomt i hverdagen, med små og store problemer. Om «dine barn og mine barn», om ansvarsfordeling og egentid. Derfor har de oppsøkt hjelp.
Jeg har ikke truffet dem mer enn et par ganger, da de kommer tilbake og sier at de har hatt det kjempefint sammen. Som vanlig blir jeg opptatt av hva som har ført til positiv utvikling, og stiller spørsmål. Det skal vise seg at det ikke er parterapien som har gitt resultater, men snarere andre omgivelser: paret har vært på hytta. «På hytta går det alltid bra», sier de nærmest i kor.
Det blir mindre viktig om det var parterapien som ga ny innsikt, eller om det er konteksten på hytta som gir endret atferd. Det interessante er hva som skjer på hytta. Man trenger ikke være detektiv for å forstå det, og man trenger ikke være ekteskapsmester for å klare det: på hytta skjer det som paret og jeg i fellesskap skal forsøke å overføre til hjemmebane.
Hun sier: «Han er mer oppmerksom». Han sier: «Hun kritiserer ikke». Med ett vet alle tre akkurat hva som skal til. Med et klart definert mål og to som drar i samme retning, er det innenfor rekkevidde.
Relevante innlegg:
Rød løper
Prioriteringer