I noen parforhold er det et problem at de to har ulikt syn på hvor mye man skal fortelle og hvor ærlig man skal være. Jo mer ulike de er, jo vanskeligere blir det. For begge to. Jeg hører rett som det er kvinner eller menn si til den andre: «Jeg tror ikke på deg» «Det var ikke det du sa i går» Og så hører jeg den andre svare: «Det var ikke det jeg mente» eller «Da har du misforstått».
Noen ganger handler det selvfølgelig om misforståelser. Det er ikke det jeg tenker på her. Jeg tenker på når de to er ytterpunkter; den ene synes man skal fortelle hele sannheten og bare sannheten, alltid. Hun eller han lever strengt etter dette selv og forventer seg det samme tilbake. Det blir tillitsbrudd og utrygghet når den andre ikke gjør det samme. Den andre er ikke nødvendigvis en uærlig person; hun eller han ville ikke lyve om viktige ting. Men har kanskje ikke tenkt så nøye gjennom det, har ikke gjort seg opp en mening før hun/han svarer. Er upresis i formen og tenker at det er ikke så nøye. Eller holder tilbake informasjon for å unngå ubehag.
-
Hvor mye kan den ene tåle av å ikke alltid vite hvor hun/han har den andre?
- Hvordan håndterer den andre å bli møtt med «jeg tror ikke på deg» og stadige konfrontasjoner?
Hvis det er slingringsmonn her fra begges side, kan det hende de får det til. Hvis de har konstruktive prosesser hvor de klarer å finne ut av ting og bli enige, er det håp. Hvis derimot den ene mangler tillit til den andre på grunnleggende områder, er det fare på ferde. Grunnleggende mistillit over lang tid vil skape utrygghet og mistrivsel, og påvirke alt samspill.