Har du opplevd at din kjære sa noe som gjorde sterkt inntrykk? Noe du ble positivt overrasket over og glad for å høre? Og før du riktig rakk å ta det inn over deg, la hun eller han til et «men…» før det kom noe negativt?
Eksempel
HUN til samboeren: «Du er veldig flink med barna». HAN ser overrasket på henne. Munnen hans begynner forsiktig å formes til et smil. Det er lenge siden sist han han fikk en sånn anerkjennelse. Men det varer ikke lenge: «Men du ser ikke meg, hva jeg trenger.»
HAN til terapeuten: «Hun er verdens beste mamma, hun gjør alt for barna.» Tårene spretter i øynene hennes, barna er veien til kvinnens hjerte. Men det varer ikke lenge: «Men overfor meg er hun veldig kontrollerende».
Siste kommentar er sikkert relevant; det er her man ønsker å oppnå endring. Men uten å være klar over det, tar den fullstendig bort effekten av første utsagn. – Det kunne like gjerne vært usagt.
Sett punktum etter anerkjennelsen. Legg merke til effekten. Et forsiktig smil, tårer i øynene. Anerkjennelsen berører og skaper nærhet. Vent med kritikken til en senere anledning, da kan du si at du har noe på hjertet, at du ønsker endring. Ikke nå. Sett punktum.
Relevante innlegg:
Prosess
Unnskyld
Komplimenter
Kvalitetssikring av viktige budskap